T for Tirsdag, S for Sykehus

[Picea abies]

Det er nå snart en uke siden krapyl-fail nr. 1 og ting begynner sakte men sikkert og snurpe seg sammen mot normalen.

 

Jeg kan vaske klær, jeg kan vaske gulv, jeg kan ta oppvasken og jeg kan til og med male stua. Jeg maler dører, og bord, lister, vegger og en hestesko. Vi må ha en hestesko fant jeg ut. Selv når jeg bærer den fra A til B tør jeg ikke annet enn å holde den forskriftsmessig riktig. Her trenger vi all lykken den kan by på.

 

Min mann sender meldinger fra jobben. Min tårevåte helg, men innslag av altfor mye x-box spilling og altfor lite frisk luft har innhentet han. Søndag kveld krangler vi 2 ganger om filleting. Han knuser en ikeahylle som ikke vil skrus sammen, og jeg flipper når han ber meg om å ikke rote til rommet til datteren hans. Jeg minner han på at det er jeg som har satt istand hele rommet hennes og dermed er vi i gang med det samme gamle hvem som gjør hva. Middagen spises i ensomhet, men det går ikke lang tid før vi innser våre egne triste tråkk over den andre.

 

Han kaller det "toget med motgang". På tampen sitter vi også i en begredelig sak, hvor hans eks nekter han å se dattera si på 5 år. Vi har hatt henne 40% før ferien, ordnet barnehage, ordnet rom.. hatt dager med barnerop, historier og kjærlighet. Men med nyheten om potensiell lillesøster/bror slo moren seg vrang og forlangte bot og bedring for deres havarerte samboerskap. 2-3 år for sent spør du meg.

 

Jeg savner henne. Han savner henne. Om det bare kunne vært en 5 åring her, og tatt fokuset vekk fra oss selv littegrann. Men det er stille.

Det er bare telefoner med barnehager og barnevern. Vi har mange kamper å kjempe sier jeg til mannen min, da jeg sitter utenfor vårt lille bryggerhus med maling på henda. Han smiler og sier at det skal bare gå bra. Hans tilbakevendene optimisme gjør opp for mange triste dager, og jeg elsker han for det.

 

I dag er sykehusdagen. Avstanden har vært sunn. Jeg angrer ikke på at jeg lot være å ta beslutninger der og da i forrige uke (ikke at jeg var i stand til det). Jeg håper at det meste har blitt borte i løpet av helga, men har ingen garantier. Orker ikke tanken på hverken piller eller utskraping. Ikke av frykt, men av beslutningsvegring.

 

Siden vil jeg ringe legen min, og be om en uke til. Orker ikke tanken på å assistere høygravide i babyavdelingen. Orker ikke tanken på den dårlige ledelsen ved arbeidsplassen. Jeg kunne kanskje klart å jobbe, men respekten min for stedet og sjefen min har forsvunnet. Jeg har bare sinne, frustrasjon og sykemelding å tilby dem.

 

Nå skal det handle om meg. Om de ikke kan dekke opp vakter er det deres dårlige timeplaner, ikke min feil. Jeg har vært for snill, altfor snill.

 

Sultent grantre setter snuta på kjøleskapet.

 

Wish me luck..