Engstelig for fødsel, men ikke så mye pga. smertene...

[Anonym bruker]

Jeg gruer meg halvt ihjel til å ligge der blottlagt og sårbar foran samboeren min. Jeg er redd for å revne, at det kommer avføring, at jeg skal skrike ukontrollert og i det hele tatt at han skal se meg på mitt absolutt verste...Før så jeg mye vakkert i en barnefødsel, nå når jeg selv skal igjennom det syns jeg det virker fornedrende og rett og slett stygt. Jeg har ingen problemer med at fremmede leger/jordmødre er tilstede. Jeg får bare angst av å tenke på at han skal se meg sånn, det knyter seg inni meg og jeg får litt småpanikk.

 

Hører liksom at folk er redd for selve smerten, det er jeg egentlig ikke. Jeg er redd for situasjonen i seg selv, ydmykelsen om jeg kan si det. Har prøvd å fortelle det til noen venninner, de bare fnyser og sier at jeg kommer til å ga blanke faen i hvem som er tilstede under fødselen når den først er i gang. Mulig det, men før og etter kommer jeg til å tenke forferdelig mye på det her. Redd det skal forandre hans syn på meg til noe fælt. Det plager meg rett og slett helt voldsomt. Jeg skulle ønske han ikke ville være med på fødselen, men det vil han dessverre.

 

Er det noen flere som har det sånn? Har snakket litt med jordmor, og hun har bestilt time til meg for samtale på poliklinikk. Vet ikke om de kan klare å berolige meg, jeg tviler på det, men skal selvfølgelig gå i håp om at det blir bedre. Huff, er jeg helt unormal eller?

[Anonym bruker]

Han trenger vel ikke se der nede? Han kommer ikke til å synes du er på ditt verste! De fleste menn (normale sådanne) synes bare synd på jenta si, og vil gjøre alt de kan for å hjelpe! Er du ikke trygg på han siden du bekymrer deg over å blottstille deg?

OM du revner og/eller det kommer avføring trenger han ikke se det. Mannen min fikk beskjed om å holde seg v/øverdelen av meg ;-) Han hadde uansett ikke noe ønske om å se hva som foregikk der nede.

[Anonym bruker]

Vil han ikke uansett merke det da? Avføring lukter jo ikke blomster...Jeg har gitt han beskjed om at han ikke får se noe som helst, men han ser jo likevel meg, mitt svette fordreide ansikt og hører hylinga...Huff, jeg høres sikkert helt rar ut.

 

Jeg er trygg på han, så trygg som jeg kan bli på noen tror jeg. Men jeg har vel problemer med akkurat det, jeg vil i utgangspunktet ikke at noen jeg kjenner skal være der hvis du skjønner. Kanskje jeg ser på fødselen som en prestasjon, og får prestasjonsangst rett og slett... Jeg vil faktisk ikke ha NOEN kjente der når jeg skal igjennom det her. Huff, jeg vil bare føde ungen aleine med en vilt fremmed jordmor ved min side som jeg aldri trenger å forholde meg til etterpå. (Legger til at jeg ikke har noen problemer med å gå til gynekolog feks, nettopp fordi det er en jeg ikke trenger å forholde meg til i det daglige. Har heller ingen problemer i sexlivet, så er ikke nakenhet i seg selv som er problemet.)

 

Huff, jeg må være skada.

[Anonym bruker]

Jeg har det litt på samme måte, men ikke helt. Det er ikke det nedentil jeg er mest redd for å vise frem - det er hele meg. Store digre klomsete hvalen. Føler meg så ekstremt feit nå. Har masse strekkmereker og store komplekser med magen min. Kjæresten min har jo sett den, men jeg liker ikke å vise den frem. Vil ikke vise den til hverken han eller jordmødre eller noen som helst. (skrur av lyset på badet for å unngå å se den i speilet selv også) Dette er det jeg gruer meg mest til i forhold til fødselen. Utseendet mitt, stor mage, svett hår og alt det der. Pluss at jeg liksom ikke klarer å snumeg og sånt. Kommer til å føles helt forferdelig.

 

Men vi skal klare det! Vi MÅ jo det!

[Anonym bruker]

Huff, kan ikke være godt å ha det sånn. HVIS det kommer avføring er min erfaring at JM fjerner det tilgrisede underlaget raskt og diskret. Jeg så det, men mannen min fikk det ikke med seg. (spurte han etterpå)

Jeg synes du burde snakke med samboeren din om de tankene du har, det kan nok være nyttig for dere begge. Jeg skjønner godt den biten med å blottstille seg, og også den biten mtp avføring- men jeg ville aldri vært uten mannen min der. Tror jeg ville blitt fryktelig utrygg dersom jeg ikke hadde han og klamre meg fast i..men vi er jo forskjellige. Håper du får nytte av samtaler med JM. God klem!

[Anonym bruker]

Jeg syns det høres ut som du har prestasjonsangst for fødselen. Det burde du snakke med jm om og bestille en ekstra time bare til det. Dersom du i fødselsforløpet og etterpå mener at du ikke presterer godt nok, ødelegger det kanskje hele opplevelsen din og de første ukene av barseltida vil ødelegges av det.

 

Syns det er teit av venninnene dine å fnyse av det du sier. Jeg ble fortalt at jeg ikke kom til å bry meg om en del ting, som jeg faktisk brydde meg om og som jeg tenker på i etterkant. Bare å lese folks historier her, så ser man at noen bryr seg, andre gir faen. Dette vet du ikke på forhånd, og hvertfall ikke venninnene dine! Bedre å forsøke tenke over hvordan du kan gjøre dette og føle at du bevarer verdigheten.

Kan dere bli enige om at mannen din går ut hvis det blir for vanskelig for deg? Skjønner jo han også, men viktig at du er trygg under fødselen. Kanskje han kan sendes litt ut innimellom for å kjøpe farris eller noe og si til han at dersom han er med, må han selv ta ansvaret for å bearbeide inntrykkene og ikke komme drassende med det etterpå (han gjør sikkert ikke det, men da har du en avtale å forholde deg til).

 

Mannen min var så instruer om å ikke se underlivet mitt, at han ikke turte gå dit hvor babyen lå rett etter fødselen, for da mått han forbi der jeg lå og skreva i benbøylene. He he..

[Anonym bruker]

Jeg var også redd for avføring og derfor ba jeg om å få klyx av jordmor i starten av fødselen. Det fikk jeg, fikk tømt tarmen og det kom ingen avføring under fødselen. Da kunne jeg liksom slappe av på det og trengte ikke å tenke på det. Revne gjorde jeg, men mannen stod ved hodet mitt og så det ikke. Ble sydd mens han holdt babyen og stingene grodde fint. Anbefaler å snakke med jordmor om tankene dine og evt. mannen din, kanskje han kan betrygge deg? Uansett, det å få barn, it's a messy business Lykke til!

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Så snille dere er! Ble helt overraska over så mange fine svar jeg får! Var veldig skeptsk til å legge ut innlegget, var redd for at dere skulle le av meg eller være krasse osv. Men dere er jo fantastiske:) Føler meg faktisk litt bedre bare av det:)

 

Over til saken. Syns det hørtes ut som en god ide å avtale med sambo om at han kan gå ut hvis jeg har behov for det. Håper han går med på det uten å bli lei seg, for det hadde fått meg tryggere. At jeg hadde valget liksom.

 

Ellers skal jeg jo på samtale hos jordmor på poliklinikk bare angående det her, pluss at min faste jordmor har satt av dobbeltime neste gang så vi får pratet litt. Føler jo at jeg blir tatt godt vare på også, håper bare det hjelper på selve problemet.

 

Har snakket litt med sambo om det, han ble litt lei seg da jeg sa at jeg ville foretrekke å gjøre jobben aleine. Og det kan jeg jo forstå, derfor gjorde jeg det også klart at jeg ikke ville nekta han å være med, men at jeg bare ville være ærlig. Han har hvertfall fått i lekse av meg å lære seg ting om fødsler så han var forberedt, og det skulle han gjøre.

 

Så får vi se da. Ungen må jo ut, ikke store valget der gitt:S