Er det riktig å presse seg til å klare å jobbe, tross smerter?

[Frøken27]

Jeg er litt over 6 uker på vei med nr 2 og har termin 15.4, noe vi er superglade for!

Jeg er lærer og har hatt ferie helt til i dag. Formen har vært veldig god denne gangen i forhold til sist, og er så glad for det. Bare litt slapp, litt kvalm (ikke overskyggende) og hatt vondt i magen nå og da. Jeg har kjent at om jeg har litt mye som skjer så blir jeg litt satt ut med mageknip og blir sliten. Nå er ferien over og jeg kjenner mageknipet mye mer. Jeg har en stressende arbeidsdag og har ikke mulighet til å sette meg ned å ta en pause når jeg måtte trenge det. Kan det være farlig å presse seg tross mageknip, eller er det noe som jeg skal leve med?

 

[lille knerten]

Jeg tenker som så: du får ikke lønn i himmelen av å presse deg selv til å yte mer enn max. Du har nå en "ekstrajobb" som er utover din 100 % stilling. I tillegg har du en 2-åring hjemme som krever deg 100% når du kommer hjem. Egentlig jobber du over 100 % hele tiden, døgent rundt.

En graviditet kan være veldig krevende og jeg synes du skal lytte til kroppen.

Min første graviditet følte jeg meg i fin form hele tiden. Men det var fordi jeg sov fra jeg kom hjem fra jobb til dagen etter. Jeg klarte egentlig bare å jobbe. Så legen ville sykemelde meg fra jeg var 4,5 mnd på vei. Ikke før jeg hadde 1,5 uker igjen til jeg skulle ut i permisjon ble jeg/godtok jeg å bli sykemeldt. Da først innså jeg at det var på tide. Jeg sto oppunder taket og malte lister men klarte ikke å svare mannen min når han snakket til meg fordi jeg var så svimmel og måtte konsentrere meg om en ting om gangen. Hallo, hvor sta skal man være:)

Når jeg blir gravid neste gang (fikk konstatert i dag at jeg har mistet), og jeg føler meg dårlig, så har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal være så sta, men heller lytte til hva legen synes.

Jeg vet at jeg ikke får noe ekstra klapp på skuldrene på jobben ved å presse meg. Det er jo uansett bare jeg som vet at jeg presser meg. Sjefen min vet jo ikke det.

 

Uansett. Lytt til din egen kropp og til hvordan du føler deg.

[Snart 3 vakre prinsesser]

Jeg personlig syntes ikke litt trøtt og kvalm er noen grunn holde seg hjemme fra jobb. Litt må man jo tåle man lager jo en liten baby. Er såmye dårlig arb moral for tiden mange bruker graviditeten som en grunn holde seg borte fra jobb. Jobber selv i en bolig med tunge beboere men er da bare bruke hjelpemiddler. Nei graviditiet er ingen grunn skofte jobben.

[Theaen]

Hmm...dette er noe du må kjenne på selv egentlig. Om du ikke klarer fulltid, så går du jo an å jobbe deltid da. Jeg har selv blitt så dårlig at det er umulig for meg å jobbe. Men om jeg hadde klart, så ville jeg gjerne prøvd litt. Du har også krav til å få tilrettelagt på arbeidsplassen din, så godt det lar seg gjøre, for å unngå sykemelding.

Hadde anbefalt deg å prøve noe ihvertfall:-)

[Theaen]

Til 23.26: Du glemmer litt at noen faktisk blir veldig dårlig under svangerskapet da. Jeg skulle gjerne jobbet, men klarer så vidt å klare meg selv her hjemme...

[Theaen]

Rettelse: var visst 23.30

[lille knerten]

Jeg er ganske sikker på at du ikke skriver her for å få støtte til å "skulke" jobben, men fordi du faktisk er i dårlig form. Jeg mener heller ikke at graviditet er en sykdom, men jammen kan en graviditet føre med seg mange plager. Det skal ikke være slik at du er nødt til å ofre alt sosialt liv og tid med din førstefødte selv om du er gravid. Enig med Amathea at det er jo mulig å enten få tilrettelagt eller gå ned noen prosent i stillingen. Kanskje føler du deg ovenpå igjen etterhvert og ønsker å gå tilbake til 100 prosent, kanskje ikke. Dette er noe du må finne ut av selv og ditt svangerskapsforløp.

Lykke til.

[lille knerten]

Enig. Det var slik jeg hadde det første gangen. Klarte kun en ting. Ofret alt sosialt liv for å klare full tid på jobb. Etter jobb sov jeg kun. Var aldri sosial. Absolutt ikke verdt det. Fikk ingenting igjen for det, og jeg endte bare opp med å bli mer og mer sliten. Så jeg skulket absolutt ikke og har faktisk så høy arbeidsmoral at jeg gråt til legen hver gang han skulle sykemelde meg og fikk utsatt sykemeldingen i 4 mnd.

Selv om jeg blir gravid på ny og blir like dårlig så mister jeg ikke min arbeidsmoral, men tar rett og slett bedre vare på meg selv og takker ja til en sykemelding.

[trollmamma]

Sist jeg gikk gravid (med nr 4) så pressa jeg meg lenger enn jeg burde. Men man får jo pessa ned over huet at en helst bør jobbe lengst mulig og mest mulig, og at mange sykmelder seg bare pga graviditet og bla bla bla. Jeg ville ikke bli en del av den statestikken og bli stemplet som lat.

Så jeg presset meg selv til det ytterste. Gikk med store bekkensmerter på jobb. Har en tung fysisk stressende jobb (som jeg elsker.) Det gikk greit så lenge jeg jobbet, smertene da kunne jeg overse, men satte jeg meg ned, ja så kom jeg meg nesten ikke opp igjen, og måtte holde meg i ting og "halte meg igang." Om kveldene var jeg helt kaputt og orket ingenting.

Til slutt så "tvangs"sykmeldte sjefen og legen meg hehe. Tenker på det i ettertid, hvor tåpelig kan en bli?

 

Snakk med legen, og fortell han hvordan du har det, og lytt til legens råd.

 

[Picea abies]

Nei.

 

Jeg skulle ønske noen sa klarere ifra til meg da jeg jobbet mye.

Nå har sjelden hard jobbing noe å si for om det går galt i svangerskap eller ikke, ofte ligger det helt andre grunner til rette. Men rent psykisk bli presset stort.

 

Jeg presset meg, hadde ikke samvittighet til å kreve å få gå hjem, eller være hjemme om formen var dårlig. Men etter å ha snakket med legen min, ble det hele ganske enkelt.

Han sa at det finnes ingen sjefer som står over barnet ditt, og det viktigste er uansett hva; at barnet har det godt.

 

I ettertid fant sykehuset en ma -ikke bli redd! Det har nok ingenting med jobbinga å gjøre, men den gnagende følelsen om at det KUNNE hatt det jager meg. Og ikke minst frustrasjonen over at jobben ikke var villig til å legge til rette eller cut me some slack. Til og med da jeg skulle til legen fikk jeg beskjed om å jobbe inn igjen tapte timer...

 

Barnet ble målt til 6 uker og 2 dager, ifølge kaldendern er det samme døgnet hvor jeg ble presset til å bli igjen på jobb. Jeg hadde verkende nakke, hodepine, feber og satt på do kvalm og gråtende nesten hele kvelden. Min sjef kjøpte smertestillende til meg før hun dro hjem. Den dagen glemmer jeg ikke. Jeg tror ikke barnet døde pga det, men psykisk.. i ettertid har dette vært tøft for meg. Og DA, var påkjenningen hard.. følelsen av at jeg skulle ikke vært her, men nå er det for seint og ingen kan ta vakta mi.

 

Den perioden du er inne i nå er uansett hard. Jeg har inntrykket av at mange arbeidsplasser tror at det kun er en ballast når mangen strutter ut, men den omjusteringen kroppen går igjennom i begynnelsen er vanskelig og slitsom. Jeg var nesten flau, og ville ikke bli oppfattet som klagete så tidlig, men har nå lært av mange at den tida der... er kritisk og hard. Ta ut sykemelding på vegne av deg selv og barnet, ikke press deg på vegne av jobben.

 

Lykke til!