Dere som bare vil ha ett barn..

[Anonym bruker]

Man kan da virkelig ikke gå rundt å tenke på alt som kan skje...

Det har skjedd flere ganger at en familie på fem har har vært innblandet i bilulykker der fire har omkommet og et lite barn står igjen uten foreldre og søsken. Brann, bil/fly/båtulykker, sykdom.... Det er mye som kan skje. Men man går da ikke rundt og forventer det?

 

HI, jeg skjønte hva du hadde tenkt med denne tråden da jeg så overskrifta.

Hvis du har så mye tid til overs at du bruker energi på dette, bruk det heller på de barna du har eller lag flere!

 

De som vil ha ett barn, skal de være nødt til å forsvare seg for sånne som deg HI?

[Anonym bruker]

Jeg er også enebarn, og selv om jeg har min egen familie, så var det et slag i tryne når faren min døde brått da jeg var 26 år gammel. Sitte igjen med et ansvar for moren min, passe på at hun ikke er alene i høytider ol. Jeg trenger ikke å føle det slik, men jeg gjør det allikevel. Selv om dere selv ikke føler hardt på det, så vet dere ikke hvilke individer dere setter til verden, og hvilke følelsesmennesker de blir.

 

Så jeg forstår HI sitt utsagn, men har også forståelse for de som velger bare et barn, men jeg hadde aldri valgt det selv.

[Anonym bruker]

vi har bestemt oss for at vår sønn er nok barn i en laaaaaang stund fremover. Han har diverse lidelser (ingen alvorlige) som gjør at det er litt ekstra arbeid og en del sykehusbesøk. Vi må ha overskudd til barnet vårt, og tid og anledning til å "slippe alt" og dra på sykehuset eller være hjemme med ham hvis han ikke kan være i BHG. Han trenger det ekstra vi hadde måtte gitt til en lillebror/søster.

 

Dermed er det langt fra egoistisk av oss å ikke få et barn til nå. Vi hadde jo klart det på en måte hvis vi skulle blitt gravide nå, men vi gå ikke inn for å bli det. Jeg har 3 søsken, 2 av dem har barn selv. Jeg har en drøss med tanter, onkler, kusiner og fettere. Jeg har foreldre og svigerforeldre som ville stilt opp hvis det hadde trengtes. Mitt barn hadde ikke blitt overlatt til staten hvis noe skulle skjedd med oss.

 

Han er i BHG 5 dager i uken og har andre barn å leke med. Og nå i ferien har han mamma og pappa helt for seg selv og kan ha mye tid sammen med oss hvor vi har fult fokus på ham. Han trives svært godt med det. Og vi kan bruke all vår energi på å gi ham en god oppdragelse og oppvekst.

 

Igjen, man klarer jo det man må, men akkurat nå føler vi at det holder med den lille pøbelen vi har allerede.

[Anonym bruker]

Hi, du snakker som om egoisme er noe alle andre er befengt med, og ikke du selv. DU er også egoistisk Hi. Vi er alle egoistiske. ALLE valg vi tar her i livet er basert på egosime, hva som er best for oss selv. Alt annet er bare desperate "forklaringer" (les: unnskyldninger) for å prøve å rettferdiggjøre valgene våre ovenfor omverdenen. Prøve å få valgene våre til å fremstå som mer noble, mindre egoistiske.

 

Hvis du bare får ett barn, er det valget basert på egoisme, hva DU ønsker. Hvis du får flere barn, er det valget basert på egoisme - hva DU ønsker.

 

Du mener altså det er egoistisk å få bare ett barn. Min venninne mener, av miljømessige hensyn, at det er egoistisk å få mer enn ett barn. Uansett hva man velger, så vil noen mene at valget ditt er feil.

Så jeg mener at moralen må være at folk må få gjøre det som passer best for seg selv og sin familie (som ALLE andre også gjør, selv om de ikke velger det samme som deg), så kan alle andre drite i hva andre gjør og konsentrere seg om seg selv. Men for kjerringer er visst det helt umulig.

[Anonym bruker]

Det er en ting at enebarn blir veldig sårbare når det gjelder ansvar for gamle foreldre, eller at de mister foreldrene i ung alder. Men det som var avgjørende for at vi valgte å få mer enn et barn, var at vi synes det er svært viktig at barn får oppleve søskenforhold. Selvsagt skjer det at søsken ikke finner tonen noen gang, men stort sett er det en berikelse å være fler.

 

Vi har ganske stor aldersforskjell på barna, men de har alltid hatt god kontakt til tross for dette.

 

Så dere kan godt skyte meg, men jeg synes det er egoistisk av foreldre å VELGE å ha enebarn. Da tenker jeg ikke på de som ikke kan få pga forskjellige faktorer som helse, økonomi osv, men de som bare ikke "orker" flere. Man tar på seg et ansvar når man velger å få barn, og med det ansvaret følger det å gjøre det beste man kan, og for meg innebærer det å gi barna søsken.

 

[Anonym bruker]

Hvis man føler at man ikke ORKER å få flere barn, så er man egoistisk om man likevel velger å få flere mener da jeg. Barn fortjener foreldre med overskudd til å ta seg av dem.

 

Og nei. Man kan fint velge å bare få ett barn og fremdeles være ansvarsfull. Faktisk kan man utvise langt mer ansvar ved å innse sine begrensninger og kun få ett barn, enn når man velger å få flere bare fordi man innbilder seg at det er supertraumatisk å være enebarn. Det er heller ingen som kan vite hva det å være forelder innebærer før man faktisk er det, så hvordan man takler det å være mamma/pappa vet man ikke før man har fått minst ett barn. For noen viser det seg at det holder i massevis, og det er faktisk helt ok.

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn. Det ble slutt mellom mine foreldre allerede før jeg ble født, og ingen av dem har noensinne funnet seg en ny partner. Selv om jeg aldri har opplevd at mine foreldre bor sammen , er de verdens beste venner og besøker hverandre den dag i dag til tross for stor avstand. Jeg har også søskenbarn på begge sider. Jeg kan da ikke beskylde mine foreldre for å være egoistiske for ikke å ha gitt meg søsken når situasjonen ble sånn?

[Anonym bruker]

Har ikke kapasitet.

[Anonym bruker]

Fordi jeg ikke tørr å få flere. Pga. mange underlivskomplikasjoner.