Trenger litt råd.

[Tannpierk]

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å gå i fra et forhold (som jeg var innstilt på at ville vare) til å plutselig være alenemamma. Barnet er ikke født enda og jeg er redd for denne dramatiske utviklingen, men har ingen andre valg lengre. Noen der ute med gode råd for å overleve en slik heftig forandring?

[bokormamma]

Hei!

Nå var min erfaring da jeg ble alenemor litt annerledes, men jeg vet i alle fall hvordan man kan takle det! Min erfaring er at du må fokusere på deg selv og babyen. Se på den positive siden av ting: Du er kanskje alene, men det betyr at du og babyen din kommer til å utvikle et helt spesielt bånd og at du gjør akkurat som du vil mht oppdragelse, navn og andre valg som må tas! Tillat deg selv å gå litt opp i svangerskapet, nyte den spesielle sameksistensen du og babyen har og kjenn på den kjærligheten som er mellom dere allerede!

Det er litt tøft å være alene i denne fasen fordi all informasjon og sånn vinkler seg mot par som deler opplevelsen, og igjen kunne jeg anbefalt min nye favorittbok, men folk tror vel snart jeg får prosenter! Poenget er: Det finnes bøker der ute for oss som opplever dette miraklet alene også, og jeg vil oppfordre deg til å søke opp den informasjonen du kan om å være alenemor, enten det er gjennom bøker eller nettforum. Det er slettes ikke bare vasnkelig, det er fordeler med det også!

Når babyen først kommer, kreves det litt mer planlegging fra din side enn fra noen som har en aktiv far i bildet, men når du tenker på det er det mange kvinner som i praksis er alene med barna sine, enten fordi far ikke stiller opp mye eller fordi han reiser gjennom joben e.l. Det er intenst, men du får i alle fall orkesterplass til alle de store opplevelsene i livet til barnet, OG dere kommer til å utvikle et heløt spesielt bånd! Stå på!