redd!

[Anonym bruker]

Vet ikke helt om dette innlegget passer her men jeg prøver alike vel

 

Jeg har lenge ønsket barn og endelig ser det ut til at drømmen skal gå i oppfyllelse, starter prøvingen om ikke så veldig lenge. Men har nylig hatt en liten ulykke og begynner å få kalde føtter og tvile litt på om jeg noen gang er i stand til å føde.

 

Jeg har helt sykt legeskrekk og tanken på at noe skjer med krobben gjør meg skikkelig uvel. Jeg svimer av når jeg ser mitt eget bod og er helt hysterisk. Gråter som en liten unge...

 

Noen her som har veldig skrekk men som har noen tips til å komme over det. Jeg har så lyst på barn, men er så redd for å blø ihjel eller om ejg må skjære i kroppen...

 

 

[Mamma til tre?]

Du er ikke alene.. Jeg har heller ikke egentlig fødselsangst, men sykehus/blod/lege/sprøyte- angst. En av grunnene til det er dårlige opplevelser knyttet til sykehus, mange oprasjoner tidlig i livet og en veldig dramstisk oprasjon når jeg var 22.

 

Jeg skal ha nummer to nå (har en jente på 1,5 år).. En av grunnen til at jeg tørr det er fordi, jeg fikk mye hjelp og oppfølging fra sykehuset sist. Samtaler med jordmor som hadde spesialisert seg på gravide med fødselsangst.

 

For første gang i mitt liv fikk jeg satt ord på hva jeg er redd for, og vi fikk gjort noen avtaler om hvordan det skulle være under fødselen. Dvs hvordan leger/jordmødre skulle forholde seg til meg.

 

Jeg syntes du er modig som har lyst på barn selv om du er redd. Jeg har stor forståelse for at du er redd for at noe skal skje med deg for de du kanskje har dårlige erfaringer med sykehus (pga ulykken). Min erfaring er at etter oprasjoner føles alt som er vondt og vanskelig meningsløst. Etter en fødsel har man noe posetivt (barnet) å fokusere på. Hvis du skjønner...

 

Det viktigste tenker jeg at bare du vet hvordan du har det og du har allrede startet med å fortelle, det er et viktig skritt:)

 

 

[Anonym bruker]

Hei Og tusen takk for svar

 

Har sliti med en kronisk lidelse siden jeg var veldig liten, da jeg var 5 år ble det bestemt at jeg skulle igjennom en rekke tester. Jeg fikk sovemiddel som skulle slå ut en hest, jeg var livredd og middelet funket ikke. Legene bestemte seg for å fullføre testen. Etter flere timer med motstand fikk de ikke fullført testene. Siden da har jeg aldri kunne stole på leger/helsepaersonell. Foreldrene mine har alltid vært åpne og latt meg snakke om den vonde opplevelsen, så jeg har egentlig aldri hatt noe problem å snakke om det, men klarer av en eller annen grunn ikke roe meg ned når jeg er på sykehus for noe som gjelder meg selv. Jeg har alltid (av fast lege og sykehus) fått beskjed om at jeg er pysete og må bite tenna sammen, og det funker dårlig på meg. Ingen tar meg alvorlig...

 

Er nå 24 år gammel og hadde stor tiltro til meg selv(og kjæresten min) om at dette skulle jeg/vi klare. Har to nære venner som har fått barn og følte det at det ikke skulle bli noe problem. Så skjedde denne ulykken og jeg blir helt hysterisk. Og alle de traumatiske opplevelsene jeg har hatt igjennom barndommen får meg virkelig til å lure på om jeg tør dette..

 

Det hjelper virkelig å tenke på at man får noe godt ut av det da, er det som gjør at jeg ikke kaster helt inn håndklet. Håper bare de er flinke til å lytte og forstår hvorfor jeg er så redd.

 

Sorry for at jeg er anonym men bygda har lange ører Vil ikke at dette skal bli en snakkis.