ironisk

[Picea abies]

Så overbevist om at dette ikke skjer meg, og likevel har frykten ligget der og murret. Min mor har hele tiden overbevist meg om at friske, unge mennesker har ikke noe grunnlag for å oppleve en abort.

 

Selv legen oppmuntret meg og sa han mente alt var i orden. Her har du ei lita bok om graviditet, så kan du tenke litt på hvilke datoer og klokkeslett du vil ha som kontroller. Jeg klarer ikke å meg til å ringe dit en gang og fortelle hva som har skjedd.

 

 

Det begynte med ufarlig sporblødning. Så tråler man historie opp og fakta ned alle som har hatt og alle det går bra med. Men så kommer den hule brennende smerten, og vissheten om at symptomene som var så plagsomme ikke lengre er så ille. Brystene skriker ikke når man tar av seg bh'n, jeg kan sove hele natten igjennom før jeg må på do, jeg er ikke noe særlig kvalm og det eneste som forfølger meg er trøttheten og redselen.

 

Man hulker til seg ultralyd hos sykehuset. Og seansen som begynner så lattermild rykkes raskt ned. Sikker på at du er 9 uker? Det skulle vært mye større. Kan du ha regnet feil? Nei. Denne er 6 uker 2 dager. Noen få sekunder leting etter hjertelyd. Og ultralyddamens alvorlige ansikt. Stenansikt. Og lyden av ingenting.

 

Hun lurer på om jeg vil vente en uke, og ta en ny ultralyd. Men siden den er 6 uker burde den ha hjertelyd ikke sant? Jo.

Jeg må bare hjem og tenke på tingene. Klarer ikke ta stilling til dette, ikke nå. Jeg går fra ultralyd-bildet, men beholder lappen med nummer til gynokologisk avdeling. Når jeg har skjønt at krapylet er dødt skal jeg ringe.

 

Den hule, brennende følelsen er død og fordervelse. Jeg hyler innpå med to paracet før jeg legger meg, så jeg skal slippe smertene av tragedien der nede.

 

I dag er øynene hovne av siste døgns gråt. Jeg vil bare ha klumpen ut, så jeg kan få inn en ny. Jeg gråter i min samboers arm, jeg vil ha en ny. Det måtte være en baby der. Og den måtte være levende.

 

Jeg føler meg så alene. Så tom. Nå er det liksom bare meg igjen.

Og jeg bare ber om at like mye som jeg leste om og fryktet abort, like mye fine historier om hvordan folk blir fort gravide igjen er sanne. Og at det OGSÅ skjer meg.

 

 

 

 

 

[prøverigjen:)]

Pass godt på deg selv!!!! Går bra neste gang:)

 

Skal snart prøve igjen her tror jeg. Vi hadde en MA i juli. Vi er redde for å prøve igjen, kanskje vi venter en mnd eller to først...

[funder]

Kjære deg. Jeg er lei meg på dine vegne, og kjenner så godt igjen det du har beskrevet både her og i andre fora om det å oppleve MA, og gå og vente i ingenmannsland. Det virker på det du skrev i et annet innlegg her at du er over det verste denne gangen, i hvert fall fysisk. For meg varte det en stund før jeg sluttet å bryte ut i gråt over de minste ting. Jeg husker jeg ringte til sykehuset for å avbestille ultralydtimen, og begynte å storgråte da jeg fikk et vennlig og omtenksomt svar i andre enden av linjen. Og noen dager etter så jeg en mor med en liten baby i bæreslynge, og det var på´n igjen. Og så fikk jeg et "hyggelig" spørsmål med henvisning til den store magen min (jeg var i 12. uke, og med tre graviditeter tidlgere, var jeg blitt ganske stor på dette tidspunktet). Det endte opp med at jeg måtte trøste både henne og meg selv. Vi reiste på en planlagt ferie allerede dagen etter utskrapningen. Det virket kanskje litt brutalt da vi satt på flyet morgenen etter (etter tre-fire gråtetokter bare før vi kom til Gardermoen), men det var fantastisk fint å komme litt unna for å slikke sårene, være sammen med den aller nærmeste familien, og få litt sol og hvitvin.

 

Vel vel. Det gikk over. Men det er sannelig en veldig kompleks følelse når man har en MA - sorg, smerte og en gnagende følelse av at man har blitt holdt for narr i flere uker av sin egen kropp.

 

Jeg ble gravid igjen i sommer, etter nesten fire måneder. Nå er jeg i uke 9, men er fryktelig redd for at jeg er der igjen som jeg var i vår. Oppdaget litt blod på papiret i dag, og den eneste gangen jeg har opplevd det i mine tidligere svangerskap var da det gikk galt. Hysterisk? Javisst. Lei meg? Utrolig. Ultralyd på onsdag, inntil da går jeg på nåler.

 

Kjære Picea abies. Du kommer deg over dette. Jeg synes du reflekterer og skriver så fint om dette, og jeg synes innleggene dine også etter at det gikk galt for deg vitner om en utrolig raushet. Dette kommer helt sikkert til å være til hjelp for deg når du skal gå videre. men ta deg den tiden du trenger, det er lov å være lei seg. Skikkelig lei seg.

 

Varme hilsener,

[helixxx]

Huffameg! Det skal ikkje vere lett visstnok å få ein baby......det er vanvittig ilt å miste (har mista 3 g. sjølv) og eg kjenner så godt igjen dei følelsane og den smerten du sitter med. Men fatt mot! Når det fysiske er over så blir også det psykiske betre, og gleden blir kjempestor når du får positiv graviditetstest neste gang. Du trur det nok ikkje no, men det vil bli bra igjen!!!!!!

 

Unnar ingen å miste, men eg lovar deg at du klarar å komme gjennom dette!

 

[Picea abies]

Tusen takk for et flott svar fra deg (:

 

Jeg drømte i natt at jeg var på fest, og jeg har fremdeles en venn jeg ikke har fortalt det til... og i drømmen var han der, og lurte på hvorfor jeg ville ha vodka i drinken min. Jeg har en slags angst for at det skal dukke opp mennesker som ikke vet at det gikk galt for meg. Jeg har også angst for folk som spør hvordan det går, men det har roa seg litt nå. De to første dagene tok jeg ikke imot telefoner fra moren min en gang. Jeg tar fremdeles ikke telefoner, men mamma går greit.

 

Jeg vil gjerne ha trøsten, men vet jeg bare kommer til å gråte. Så jeg sitter og ser på telefonen etter at den har sluttet å ringe i håp om at noen legger igjen en beskjed på telefonsvareren min, så jeg kan gråte i skjul.

 

Trist å høre om din ma. Du vet jo akkurat hvordan det er selv og beskriver det som det er. Jeg håper inderlig at det skal ordne seg for deg denne gangen. Blod betyr alt mulig, men onsdag er i morgen.. jeg skal krysse tærne for deg. Du må fortelle hvordan det går.

 

Masse tvitvi og ønsker om et lykkelig svangerskap sendes din vei

 

 

[Picea abies]

Tusen takk for det positive svaret ditt. Du må ha en god dose pågangsmot og optimisme -tuuusen takk for at du deler

 

Jeg håperhåperhåper også at det ikke skal gå for lang tid:)

 

Ha en super dag, helixxx

[Picea abies]

Uff, ikke lenge siden også satt i samme ferske appelsinbåt :/

 

Jeg syns ikke du skal være redd for å prøve igjen, ikke etter at jeg leste den artikkelen som ble linka til lille knerten på 1.trim i går

Oddsen for et velykket svangerskap er større kort etter ma/sa. Det hvertfall det jeg plukka ut

 

Hos meg har ønsket om et nytt krapyl ligget der siden dag 1. Vet ikke om det er for å dekke over tapet, eller om det har en sunn agenda... men.. kroppen min sier at den vil ha barn. Og hjertet mitt forteller meg at jeg bare skal keep on trying.

 

Hvis det skulle gå ille tror jeg det kanskje er lettere å takle det nå, enn om jeg venter 1 år, og det DA går skeis. Menmen, vanskelig å si.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til, kanskje vi kan treffe blink sammen?

[♥ Notie♥]

Du skriver veldig godt, Picea Abies, og jeg er sikker på at mange kjenner seg godt igjen i skildringene dine. Selv hadde jeg en MA midt i juni, da var jeg 10 uker på vei og helt psykisk uforberedt - selv om jeg visste at det skjer med mange hadde jeg ikke trodd det skulle skje meg. Naivt, ja.. Trøsten er at det går over, selv om det føltes veldig tungt da jeg sto midt oppi det ble det gradvis bedre ettersom ukene gikk og nå, ni uker etterpå, sitter jeg bare igjen med en trist følelse når jeg tenker på det, men også med optimisme når det gjelder tiden fremover og nye sjanser. For vi får nye sjanser, i mellomtiden får du bare ta den tiden du trenger til å komme over det. Jeg gråt i bøtter og spann de første ukene, også på skuldrene til venner og familie, og jeg føler at det hjalp meg til å komme videre. Ikke vær redd for å være lei deg, de fleste har forstålse for det og de som ikke har det kan i grunnen bare ha det så godt..

Jeg håper det klaffer fort for deg igjen og at vi sees inne på 1. tri snart - lykke til!

[Tøvsjura]

Jeg kjenner godt til smerten du beskriver.Den hule følelsen og den brennende smerten.

 

Selv var jeg nesten 12 uke på vei da jeg begynte å blø "uskyldige" sporblødninger som viste seg å ikke være fullt så uskyldige som først antatt av helsevesenet. Blødningene skyldes begynnelsen på en infeksjon etter at jeg hadde hatt en inkomplett abort helt i beg. av sv.skapet, ultralyd viste ikke noe annet enn placenta, intet tegn til fostersekk eller noe.

 

Først følte jeg meg bare tom før sorgen innhentet meg og tårene flommet over, ustoppelig. Jeg har to barn fra før og følte meg rett og slett dum og naiv som ikke tenkte tanken på at en abort kunne skje meg også. Magefølelsen var aldri god den gangen, likevel lot jeg det ikke gå opp for meg før blødningene begynte.

 

Jeg blødde i 15 dager etter at jeg fikk med meg cytotec hjem og fikk mensen tilbake 4 uker etter. Jeg var heldig, jeg ble gravid etter 1.syklus og er nå gravid med nr.3 (igjen). Magefølelsen er god og jeg håper og tror at det vil gå bra denne gangen.

 

Jeg håper alle her inne er like heldige som meg og blir raskt gravide igjen, jeg føler med dere alle.

 

Klem fra

[Picea abies]

Tusen takk, Notie

 

Det blir en kort en til deg, oppdaget ikke svarene her før nå.. og jeg er så heldig å få mange fine, lange svar overalt.. så nå har jeg omtrent brukt opp svareenergien min for i kveld

 

Om det er en ting aborten har gjort for meg, så er det å åpne hjertet mitt litt for alle de rundt meg. Jeg har alltid vært en veldig tilknytt, tenkeførst, ikke klemme for mye person... men det har jeg bare måttet gi opp nå. Det er så deilig å oppdage at de rundt deg setter pris på åpenheten din.. selv om det kommer i bøtter og spann

 

Det skal nok klaffe, med alle de flotte svarene her inne føler jeg meg allerede mye klokere og roligere til sinns

 

Lykke til selv

 

 

[Picea abies]

Jeg trodde jeg hadde svart deg her, men det hadde jeg ikke!

 

Nå i svaretåka mi, går hjernen min i kryss.. skulle akkurat til å spørre deg hvordan ultralyden gikk, men kom på i siste tanketorden at jeg hadde jo allerede kommentert det i dag

 

Men uansett, om ikke jeg har sagt det allerede.. tusen takk for tiden du tar deg til å svare! Det er kjempekoselig å lese (mye av det, noen ting er selvfølgelig triste... men sånn er det jo bare)

 

Nå går jeg snart ned for telling. Vært en lang dag, med tøffe tak. Og en brand new i morgen

 

Nattanatta

[Picea abies]

Siste svaret går til deg.

 

Tomheten var kanskje den verste. En slags komalignende tilstand, ute av stand til å ta en eneste beslutning. Sorgen kommer; våt, apatisk og sår. Jeg husker jeg sto og gapet i sorgsmerte i dusjen. Det var som om hele kroppen min prøvde å vrenge seg for å finne ut av hva som hadde skjedd. I ettertid har jeg sammenlignet meg med Tommy i tommy&tigern.. i en stripe blåser han en tyggisboble som ekspolderer og vrenger hele ansiktet han inn/ut. Omtrent sånn må jeg ha sett ut.

 

Nå går det helt greit. BIM forumet og folka her inne har hjulpet meg MASSE. Mye mer enn da jeg var gravid.. men da hadde jeg bare sånne teite spørsmål alá: er dette riktig? Er dette farlig? Mine symptomer etc.. det er jo ikke før det skjer en tragedie at man virkelig kommer i kontakt med de store hodene her inne

 

Jeg er smertefri og blødningfri allerde i dag, etter operasjon i går:)

Mental helse smyger seg tilbake hva aborten angår... så får man ta alt det andre som venter.. day by day.

 

Lykke til med din nye bønnespire

 

natti

[Tøvsjura]

Takk for lykkeønskningen og måtte dere alle her inne bli raskt gravide igjen

 

Klem