Trenger å få ut noen tanker.....

[sliten av å være sliter]

Hei jenter =)

 

Kjenner at jeg trenger å lufte vettet litt..

Har vært prøver i 1.5år, ( vet det er veldig mange som har prøvd veldig mye lenger enn meg, men måtte få ut noen tanker)

1.5 år er lenge når man har ett sterkt ønske om barn har jeg merket..

Blir faktisk smågal i hodet av det, teller ikke mnd lengere men sykluser.

Har 8 venninner som er gravide nå, alle blir gravide rundt meg, og ingen rister av noe babystøv på meg.. føler at det er så urettferdig. Men må jo alikevel være glad på de sine vegne. smiler på utsiden, men gråter innvendig. :`(

Mannen har sjekket sine svømmere, og de er i tipp topp stand, jeg har vært på hsg røntgen for 4mnd siden, den høyre egglederen var litt trang, men de fikk renset ut av den med kontrastvæske sa de.

Ellers skulle det ikke være noen grunn til at vi ikke kunne få barn sammen, har også normale eggløsninger i følge de testene jeg har tatt.

Fikk også pergo av gynekologen jeg var hos.Skjønner ikke hvorfor vi ikke får det til. Jeg tenker nok kanskje vel mye på dette med barn. Mange sier at psyken spiller inn og man må slutte å tenke på det for da skjer det. Men da klarer jeg ikke å la være å tenke på annet enn at jeg ikke må tenke på det..

Uff er ikke bare bare,. venner, familie og kollegaer spøker og sier nå er det vel deres tur snart. Er det ikke på tide at Kathrine og Edvin får søskenbarn. De skulle bare visst som vi prøvde.

Blir skikkelig deprimert av dette

 

Skal til gynekologen igjen om 14 dager. Legge en plan på åssen vi skal gjøre det videre sa han.. er litt skummelt. Tenk om de finner ut at jeg ikke kan få barn.. :`(

Jeg må kanskje ta sånn kikkehullsoprasjon, synes dette å høres skummelt ut.. og er redd for dette med prøverør,. Vil så gjerne klare det må naturmetoden.. men hvem vil vel ikke det..

 

jaja.. godt å få skrevet ned litt ting jeg tenker på.. kan ikke snakke med så mange andre enn samboeren min, han forstår meg, men sikkert ikke like godt som en annen kvinne i samme situasjon.

Hvis noen har noen gode råd, trøst eller vil slippe løs tankene her sammen med meg så setter jeg stor pris på det =)

 

varme klemmer fra babysyke meg:)

 

[l'espoir]

Hei sliten av å være sliter

 

Kjenner meg veldig igjen i mye av det du beskriver. Har selv vært prøver i over 2 år. Hatt noen sa og maaange undersøkelser. Ingenting "i veien" med meg eller mannen. Føler at "alle andre" får barn rundt meg, og selv får jeg også mange spørsmål og kommentarer ang. om ikke det er min tur snart. Har grått noen tårer på veien...! Men; nå er jeg godt i gang med første ivf forsøk. Har møtt flinke leger og sykepleiere, som hjelper meg å holde motet og håpet oppe. Så nå er det veldig spennende om jeg får klaff og en liten spire i magen :-)

Så stå på videre! Det er mye god hjelp å få, når naturmetoden ikke helt fungerer. Masse lykke til :-)

 

[sliten av å være sliter]

Så bra aep, tusen takk for gode ord.

Det ordner seg for snille jenter, er det ikke sånn;)

lykke til videre du også, krysser fingrene for en spire i magen din nå

masse klem

[tregosten]

Signerer den..

 

Fikk skikkelig panikk-angst i dag for at det aldri skal bli vår tur. Jeg får også hele tiden høre at jeg ikke må tenke på det, for da skjer det. Jo, takk! Da må de jo slutte å spørre også da... Har det det blitt en spire? Vokser det noe der? Hvordan går det med det der...?

 

Hadde vel uansett tenkt på det..

 

Prøvd i 3,3år, er 33år og klokka går. :-( Skulle ha gjort en hel del i huset i dag, men er lammet av tanken på at jeg kanskje aldri får barn, så da sitter jeg her og skriver og prøver å lette på trykket. Føler meg som en skikkelig taper.

 

Føler ikke jeg kan ringe venner og snakke om dette. Alle har 2-4 unger og har mye å henge fingrene i.

 

Jobben, som jeg egentlig elsker, gruer jeg meg for å gå til plutselig. Alt og alle er dum. Har lyst å rasere hele huset i vilt raseri. Sikker på det hadde vært kjempe hærlig, men da får jeg bare enda mer å gjøre etterpå, så det er nok best å la være..:-/

 

Barnløshet kan jaggu tære på en..!!! Pokker ta! Som en svart sykdom som spiser deg opp innenfra.

Fysj, for en dag! :-((

[Skaubinna]

Kjære sliten av å være sliter og tregosten!

 

Jeg fikk så vondt når jeg leste innleggene deres! Og jeg tør påstå at jeg vet akkurat hvordan dere har det.

 

Å være sliter tar på mer enn noen som ikke har opplevd det kan forestille seg. Det er en pyskisk belastning som man må kjempe seg gjennom. Det er en sorg og redsel og frykt og stress - som på en måte skal skjules for omverdenen. Men hvorfor det egentlig? Hvorfor skal man skjule det? Er det liksom noe man skal skamme seg over? Ha dårlig samvittighet for?

 

Jeg har vært sliter selv. I 2 lange jævlige år. Har ingen barn fra før og med alderen feil med tanke på barnelaging. Er 32 år og bikker skumle 33 før året er over.

 

Jeg hadde ikke engang lyst på barn jeg, likte dem ikke og ville leve mitt eget egoistiske, fantastiske liv uten fast kjæreste eller bundet av noe annet enn mine elskede hunder. Og så møtte jeg mannen min, og BANG.

29 år gammel og plutselig var meningen med livet noe helt annet. Vi begynte å prøve da jeg var 30 og innerst inne var jeg så hovmodig å tro at det ville gå fort og raskt.......så feil kan man altså ta.

Den følelsen jeg etterhvert fikk om ikke å klare det mest naturlige her i verden, var en sånn nedtur at jeg ikke har opplevd maken. Jeg klarte ikke å glede meg over andres graviditeter og hadde en vannvittig krangel med en nær venninne som tok abort fordi de ikke følte for det likevel ( de hadde unngått prevensjon i 7 måneder før dette), det var sårt for meg.

 

Men det var også vendepunktet for meg. For jeg var så lei av alle spørsmål om når vi skulle få baby, jeg var ifølge alle andre ingen "ungsau" lenger bla bla bla. En dag, under et middagsselskap, klikket det for meg og jeg fikk vel sagt et par sannhetsord, fortalte hvordan vi prøvde, hadde sex og tok eggløsningstester, var på Rikshospitalet under utredning...ja i det hele tatt.

 

Det ble helt stille.

 

Og etter det, hver gang noen spurte, svarte jeg rolig at vi slet med å bli gravide og var under utredning. Og det hjalp veldig! Folk rundt var mer forsiktige og mindre brautende, vi følte vi fikk god støtte og et indre stress forsvant.

For OSS var i alle fall dette en løsning.

 

Jeg tok en kikkhullsoperasjon, eller en lapraskopi som det også heter, og det var ikke skummelt. En dagoperasjon med narkose. Noe ubehag etterpå, men var på jobb igjen en liten uke etterpå, og jeg har minimalt med arr:-)

 

Hos meg fant de to bittesmå flekker med endo som de mente ikke hadde noe å si. Prøverør neste. Vi måtte prøve et par ganger med aih, eller inseminering, først og vi var på riksen opg fikk sprøyter og resept. Det var bare mensen som skulle komme.

 

Men den kom ikke!!!!!!!!!

 

Jeg er nå 21 uker gravid, klart det helt på egenhånd, kun med lapraskopien i bakhånd. Det er en god del som blir gravide etter en slik "gjennomrensning". Jeg har ingen andre forklaringer i alle fall. Annet enn at jeg endelig klarte å akseptere at vi ikke kom til å klare det på egenhånd, jeg kom ikke til å bli gravid på naturlig måte. Jeg begynte å fokusere på ivf og den mølla og finne tilbake til mannen min og et naturlig sexliv igjen.

 

Og så satt den jammen meg!

 

Dette blir fryktelig langt, jeg vet, men jenter....dere må ikke gi opp! Husk på at for de aller aller aller fleste, går det tilslutt. Det gjør faktisk det. Og for de ytterst få som ikke får det, finnes det i dag flere metoder for å bli foreldre likevel.

Jeg leste i dag at hun kjendis veterinæren Trude Moestue er gravid, og hun er 42 år gammel......det vil si at dere begge to har lenge igjen få baby på:-)

 

Jeg syns det er rart at det ikke er flere grupper for ufrivillige barnløse, hvor man har noen å snakke med eller diskutere bekymringer, sorgen og angsten med.

 

Jeg vet jo ikke hvor langt dere er på vei med prosessen deres, men det er bare hyggelig. Jeg var på Rikshospitalet og møtte bare hyggelige og hjelpsomme leger - det er liksom det de jobber med og skal hjelpe deg med. Og så er det litt godt å komme i gang, la noen andre jobbe for dere. Lade opp batterier, nyte hverandre og gå på med friskt mot med litt hjelp.

 

En dag er det deres tur. Det er det. Men dere MÅ slappe av, finne den indre roen, akseptere det problemet dere har, søke hjelp men ikke stoppe å leve - og så - en dag - er det deres tur.

 

Jeg ønsker dere all mulig hell og lykke på ferden. Og husk at vi er flere her inne som har vært der dere er som kan gi råd og oppmuntring.

 

Klem til dere begge fra meg.

 

[tregosten]

Gratulere så mye! :-)

Har hatt 1 ivf. forsøk. Jeg er klar for et nytt, men mannen er ikke helt sikker enda. Har også prøvd akupunktur og fotsone, hatt et opphold nå, men begynner igjen om et par uker. Var hos en synsk også før sommeren. Hun mente jeg bare måtte slappe av så ville det skje.. Joda..:-/ Funket til å begynne med, men så sklei det ut. Hysterisk! :-O

 

Har roet meg litt nå da. Nyvasket og rent nå. Skal bare rydde litt der borte og se om jeg kan finne den indre roen. ;-))

 

Takk Skaubinna!

( Rart det var du som skrev forresten, for jeg hadde nemlig mareritt om ei stor svart binne i natt som låg og rullet seg utfor vinduet mitt. Jeg turde ikke gå ut). :-D

[Skaubinna]

Hei tregosten:-)

 

Godt å høre at du har det litt bedre!!

 

Når jeg sier slappe av, så betyr ikke det at jeg mener at du plutselig bare legger det fra deg og ikke tenker på det. Det vil alltid ligge i bakhodet, det jeg mener er mer at du må prøve å akseptere realiteten slik den er akkurat nå......for selv om det er klisjè, er det noe i dette med å stresse og kave seg for mye opp.

 

Kjenn på den følelsen av den verste frykten din rundt barneønsket.....hvis den verste frykten er at du aldri blir mor.....ja så kjenn på det. Hvordan føles det, hva kan du gjøre med det, dør du av det?

 

Osv.....først når man møter frykten sin, vil man kunne bearbeide den.

 

(Ja dette ble litt psykobabbel...hehehe.....jeg jobber innenfor psykiatrien og er nok preget.....;-))

 

Si fra om du trenger oppmuntring eller noen å skrike hos, så er jeg bare en PM unna vettu:-)

 

God lørdagskveld fra ei binne som ikke er farlig:-)

[tregosten]

Tusen takk bjørnemor! :-))

 

Skjønner hva du mener nå. Las dette i dag tidlig og har tenkt på det hele dagen mens jeg malte halve huset. Jeg tar til meg det du har sagt og jobber utifra det. Fått satt tankene litt i system så de er litt mer oversiktlige. Men det må nok jobbes hardt med dette hodet her.. he he. ;-) Laaang vei å gå..

 

Har nok prøvd å flykte fra alt ved å jobbe og ta på meg all slags ansvar. Har akkurat sluttet med det, så det var kanskje det som gjor utslaget. Hvem vet.

 

Meeen, nå skal jeg slutte å syte og heller gå og lage noe popcorn. Min kjære sofa roper også.

 

Ha en fin kveld bjørnemora mi! ;-D