vi mistet vår kjære prinsesse 3 dager på overtid=(

[Stjernoye,mini, engel & micro]

Lørdags morgen ble jeg innlagt grunnet vannavgang torsdags ettermiddag, skulle bli satt i gang nå.

 

Håpet var stort, endelig skulle vi møte vår etterlengta prinsesse etter mange tunge mnd i svangerskapet.

dette er et ivf barn og vi har hatt et tungt svangerskap på toppet ble vi utredet for blodåre i hinne, dette hadde et spesielt navn men det husker jeg ikke. Uken før ks ble ks avlyst pga dem mente at blodåren var borte....jeg hadde en dårlig magefølelse men ble ikke hørt.

 

så ja til lørdagen igjen, fikk en tablett litt over kl 11 og merket ingenting, skulle ha ny dose ca kl 17, vel 30 min før denen dosen kom riene i akord fart, jeg hadde 1 min mellom og riene varte i ca 1 min, dette pågikk i noen timer før det dabba av som vi hadde blitt forklart kunne skje, jordmoren skulle sjekke om riene hadde hatt noe effekt og event sette ny dose men hun satte en ri på meg under undersøkelsen og det endte med at hun ville heller gi meg klyster siden jeg var i gang med fødsel....

jeg hadde syke rier, hadde 30 sec mellom hver og alle varte over et min, på under en time fra prinsessa ble født gikk jeg fra 2 cm til full åpning, noe jeg kan si var helt jævlig, jeg var en smule forbanna på jordmoren som nekta meg epidural siden fødselen gikk så fort, hun ville ha meg opp å stå for å hjelpe til med å få barnet ned, da fikk jeg noen himla syke knivsmerter i kjeden og opp i magen, at jeg knakk sammen, hun skulle da sjekke foster lyd, noe som ble gjort hvert 15 min, men fosterlyden var lav, hun ringte på alarmen og folk kom dettende inn, enda en ctg sak ble kobla til og fosterlyd lav, ultralyd og overlegen fikk panikk, her blir det haste snitt...jeg ble kjørt ut av rommet, mannen stakker stod igjen og fatta ikke noe, jeg ble lempa inn i et anna rom, fikk noe gusj å ådrikke, opp på en anna seng, stripset fast og pustemaske på....dette er det siste jeg husker før jeg går i narkose....8 min etter at jeg er kjørt ut av rommet kommer en jordmor inn til mannen min og sier: hun er forløst men hun puster ikke, dem driver å gjenoppliver henne...( hun ble født kl 22:44)

dem holdt visst på i 20 min men klarte det ikke =(

 

jeg ligger i narkoserus bokstavelig talt, og mannen kommer gråtende inn til meg når dem vekker meg opp, det første jeg ser er en gråtende ektefelle, jeg ser på ham og sier dette går fint dette og han rister hardt på hodet, og jeg hadde bare spurt etter babyen...da han enda en gang ristet på hode hadde jeg blitt totalt stum, jeg var fremdeles sykt neddopet og forstod veldig lite egentlig, så mannen var trist men jeg forstod liksom ingenting.

 

familie kom innom og jeg var like lost, datt ut og inn av søvnen og hadde store smerter...søndagskveld bestemte jeg meg for å kutte morfinen og mandags morgen gikk det virkelig opp for meg hva jeg hadde mistet...mannen hadde altså sittet med sorgen aleine siden lørdags natt. og jeg har virkelig vondt av ham som har gått igjennom så mye aleine med en kone somm totalt var fremmed for ham og ikke tok sorgen for tapet av datteren...

 

jeg har hatt noen sykt tunge dager, det er bare 2 dager men fy faen så jævlige dem har vært. har holdt jenta, tatt masse bilder osv, men helvete, jeg har ikke ord for den sorgen jeg sitter med, håper INGEN opplever dette noen sinne.

 

jeg skrev meg ut på fra sykehuset pga jeg satt på rommet og hørte fosterlyden til andre i lykkelige omstendigheter, og dte var helt jævlig, jeg takla det rett og slett ikke, har vært på butikken i dag og gikk på ei jente med en nyfødt liten prinsesse og knakk sammen totalt i butikken.

 

aner rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg over dette, tror ikke mannen helt vet hvordan han skal klare det heller. er veldig glad for den gutten vi har sammen som snart blir 5 år, men sorgen hans er like stor, han skulle jo bli storebror nå og var så stolt.

 

men godgutten min er så god, når han ser at en av oss tar til tårene så kommer han løpende og strekker ut armene og roper kom her så skal du få en kos....hadde det ikke vært for ham så hadde jeg gått nedenom og hjem nå.

 

nå har vi pakka ned klær ol til prinsessa, og skal snakke med begravelsesbyrå=(

 

 

 

[shari_z]

Kjære, kjære deg!

 

Kondolerer så mye med jenta di! Det er så utrolig urettferdig, så vannvittig vondt å miste et barn. Selv mistet jeg i dødfødsel 31+0, og husker hvor sint jeg var da jeg måtte forlate sykehuset uten en baby, for så å se at ut i verden så var annenhver dame gravid og lykkelig - og uvitende om hvor skjør livet egentlig er.

 

Jeg vil råde deg å sorge på din måte, hvordan det enn er. Pass på mannen din og sønnen din, og vær oppmerksom på at mannen din kommer til å sorge på en helt annen måte enn deg. Min mann brukte hele første året etter at vi mistet vår datter på å passe på meg, se til at jeg hadde det bra, og så ett år senere slo det ham hva det var som skjedde. Det er ikke uvanlig at det skjer sånn med menn, de vil så gjerne "fikse" alt for sin kone, og her er det en sorg som ikke kan fikses.

 

Snakk om datteren din, om fødselen, om svangerskapet til bekjente. Ikke "gjem" henne i frykt for at det blir "ubehagelig" for andre å møte døden. Du har også hatt et svangerskap og en fødsel, og du vil også sikkert fortelle om alt om og om igjen - og det er helt greit.

 

Du sier du har tatt masse bilder og det er bra. Det er én ting vi ikke gjorde, eller gjorde nok av. Min datter hadde nok hår til at jeg kunne klippe litt til å legge i en babybok til minne om henne, så jeg gjorde det. Jeg tok også håndtrykk og fottrykk av hennes hender og føtter. Jeg hadde spesiell klær til å kle henne i i kisten, men dessverre så ble sykehusklærne sittende fast på hennes lille kropp grunnet huden hennes hadde begynt å gå i oppløsning. Så istedenfor la jeg ned noen søte lysrosa nellik blomster i kisten sammen med henne. En ting vi ikke visste om som jeg gjerne skulle ha, var at vi kunne bære kisten hennes i begravelsen. Kisten ble kjørt i en likbil og så var det mannen fra begravelsesbyrået som bærte kisten bort til graven, og det angrer jeg fælt på i dag. MIN jente, det burde vært JEG som holdt kisten hennes på fanget mitt for hennes siste biltur, JEG som bærte den bort til hennes siste hvilested. Eller mannen min, men ikke en mann som ikke hadde noe forhold til mitt barn i det hele tatt.

 

Prøv å finne en sorggruppe du kan gå i for å bearbeide sorgen. Jeg vet Ullevål har en sånn gruppe (har en venn hvis mistet sitt første barn i dødfødsel og gikk i den gruppa og sa at det betydde mye og var veldig bra). Og så er det englesiden.no som så mange melder seg på for å få støtte.

 

En stor, varm klem fra meg, en annen mamma som ikke kjenner deg men som vet hvordan det er å ha et barn for lite.

 

Jeg skal holde deg og din familie i mine tanker.

 

Klem fra mammaen til Kayla Colleen, dødfødt 19. april 2000