Flergangsfødende som skal ha keisersnitt.. "sørger" dere over det?

[..snøklokke..]

Alltså, jeg mener om dere er lei dere for at dere "mister muligheten til vanlig fødsel"? Jeg har hatt en nesten vanlig fødsel (indusert med vakuum til slutt), en som startet av seg selv men endte i akutt keisersnitt, og nå tredje gang blir det planlagt snitt (alt pga små bekkenmål). Det føles trygt og bra, denne gangen er jeg ikke innstilt på vaginal fødsel slik jeg har vært tidligere, men samtidig så kjenner jeg et sted inni meg at jeg går glipp av noe, jeg hadde aldri valgt ks hvis jeg ikke hadde hatt de målene jeg har.. Er det noen av dere som kjenner seg igjen i tankene mine?

 

Missforstå meg rett, jeg vet at ks er det beste for meg, men jeg kunne ønsket at det hadde vært annerledes!

[Snart e trekløvern i boks ♥♥♥]

Æ ville heilt klart ha født vanlig!!! Men så har ikkje æ noe valg. Får ikkje åpning. Hatt 2 hastesnitt, så denna gang så blir det planlagt. Æ føle at man ikkje har fått fullført svangerskapet me å ta KS. Men så længe man e frisk å rask så ska man vel ikkje klage. Men ville heller hatt ondt under en fødsel enn å ha ondt læææænge etterpå pga ett KS! Så all æra til di som føde vaginalt!! Æ MISUNNE DÆM!!

[..snøklokke..]

Jeg skjønner hva du mener med avslutt, det føles spesielt å avslutte svangerskapet med en operasjon.. Men samtidig så skal man jo som du sier være glad for at muligheten finnes. Jeg har jo født et barn vanlig, og var lenge i fødsel adnre gang før det endte med snitt, så jeg kan på en merkelig måte si at jeg savner å se frem til å starte med rier, ha vannavgang, og få være med aktivt å føde babyen min.. Det høres jo litt sykt ut, fordi fødesmerter er det desidert værste jeg har vært med på. Samtidig er det som jeg skrev i forrige innlegget, at jeg ikke er innstilt på vaginal fødsel denne gangen, men at ks føres bra, og jeg gleder meg til dagen er her:)

[AO3]

Før første fødsel var jeg kjempemotivert for å føde vaginalt. Fødselen ble dessverre en traumatisk affære, som endte i hastesnitt etter å ha presset i to timer. Etterpå fikk jeg fødselsangst etc. Det viste seg etterhvert at jeg har veldig smalt bekken, så det blir planlagt ks denne gangen.

 

Selv om jeg har slitt mye med fødselsopplevelsen, er jeg på et merkelig vis glad for at jeg i det minste har prøvd å ha rier, jeg har prøvd å føde. Det gikk riktignok absolutt ikke, men jeg vet i alle fall hvordan det er. Jeg tror kanskje jeg hadde følt et savn hvis jeg hadde tatt planlagt ks også med førstemann, selv om det ville spart meg for mye smerte og mye tårer i etterkant.

 

Jeg vil aldri få oppleve en rolig og fredelig fødselsopplevelse, med badekar, lys, rolig stemning, barnet rett opp på brystet, en barseltid på mine prinsipper uten store smerter etc. Det må jeg bare akseptere. Klart jeg skulle ønske at jeg hadde en kropp laget for fødsel, men slik er det altså ikke. Jeg ser ikke på ks som et nederlag denne gang, selv om jeg lenge gjorde det etter første fødsel. Denne gangen er det det eneste riktige for meg, både fysisk og ikke minst psykisk. Jeg kan ikke si jeg gleder meg til ks, faktisk er jeg skikkelig redd - men jeg vet at det er det eneste trygge for meg og barnet, og i tillegg er jeg panisk redd for vaginal fødsel, så "skikkelig redd" blir ikke så ille i forhold til det.

[Lykkelig, venter en til]

Jeg skjønner litt hva dere mener. Er gravid med nr 2, ble katastrofe keisersnitt med nr 1, men var ikke i fødsel når det skjedde. Så jeg har aldri prøvd å føde, men var veldig innstilt på å føde. Fikk beskjed etter forrige ks at hvis jeg skulle ha flere barn må jeg ha ks. Men jeg kjenner jeg er litt lei meg for å ikke ha muligheten til å velge. Jeg må si jeg gleder meg veldig og det som blir veldig annerledes denne gangen er jo at det faktisk er planlagt og at jeg forhånteligvis får være våken, var med narkose sist gang. Det var litt rart å bare få presentert et barn, med beskjed om at det er ditt.

[..snøklokke..]

Takk for at dere deler tanker om dette:) Jeg har jo også vært i fødsel 2 ganger, hvorav den ene endte med ks i narkose. Det vil jeg ikke oppleve igjen.. Og jeg er enig med deg som sier du er glad du vet hva du "mister", ifht vaginal fødsel, vi vet hva det er, og hva vi ikke får.. Samtidig så er det kanskje bedre å ikke vite, siden man da ikke vet hva en ikke får gå gjennom.. Jeg er litt usikker på om jeg skal skrive et ønskebrev ifht dette planlagte ks, skal spørre jm på neste kontroll. For jeg vet det er mulig å få barnet opp på brystet etter ks også, hvis da alt er ok (noe jeg også gruer meg til, det er jo tross alt en stor operasjon). Etterpå ks sist hadde jeg mest vondt de første dagene, og da var det dels såret i seg selv, men også noen forferdelige luftsmerter. Skal gjøre alt jeg kan for ikke å få det denne gangen. Jeg reiste hjem etter 2 netter på sykehuset, og det gikk kjempebra. Så en trenger ikke ha veldig vondt etterpå!

[Anonym bruker]

Jeg har fødd en gang, og det endte ganske traumatisk. Hadde store smerter i månedsvis etterpå. Nå blir det planlagt KS. Alternativet hadde vært ingen flere sv.skap. Så kan ikke akkurat si at jeg føler jeg går glipp av noe. Da fødselen som sagt ikke gikk så bra for meg sist.

[Anonym bruker]

Det er ikke bestemt at jeg skal ha keisersnitt, men det er interessant å lese hva andre tenker. Jeg er inne i siste innspurt med nr. 3 (uke 37). Har hatt to vaginalfødsler tidligere, men på nr. 2 satt morkaka bom fast og måtte hentes ut manuelt. For å gjøre en lang historie kort, hadde de ikke fått ut alt og jeg fikk stort blodtap, så jeg fikk livmorinfeksjon som varte 3 mnd, kraftig anemi, inne til utskrapning 2 ganger, hestekur med antibiotika, og infeksjon i huden i underlivet pga. at jeg måtte gå med bind/innlegg så lenge. -Sånt står det aldri noe om i alskens svangerskaps- og fødselsbøker ;-) Det tok altså lang tid før barseltida med nr. 2 ble den "koselige" tida jeg hadde forventet, selv etter en "vanlig" fødsel.

 

Denne gangen ligger "litjmann" på tvers, så jeg regner med å bli oppsatt på time til vending etter neste kontroll hos JM. Dersom det ikke går, blir det keisersnitt uten diskusjon.

 

På en måte er det jo i så fall trist å ikke kunne føde barnet mitt "selv", men på en annen måte vil jeg foretrekke et kontrollert og mer overvåket forløp denne gangen enn alle komplikasjoner som fulgte med forrige gang. Og jeg har jo faktisk opplevd å føde mine andre to barn, på godt og vondt. Så ubevisst håper jeg kanskje at "litjmann" ikke snur seg, slik at det blir KS uansett..?!

[fidelito]

Hei superdamer!

 

Jeg er mest opptatt av å få et levende barn ut av fødselen - og helst være uskadd selv, og ville ikke savne fødselsopplevelsen. Gjorde ikke det sist ihvertfall - planlagt snitt- enda jeg ikke fikk smertestillende ut over paracet på barsel - og det hjelper ikke når man er blitt skåret opp på langs og på tvers! Man går gravid i 9 mnd - og har barnet hjemme i 18-20 år - så om man bruker36 timer på å føde, eller 30 minutter på å få barnet snitet ut ( og noen dager hvor man må ha smertestillende) - blir helt uvesentlig for meg.

Jeg tror vi blir utsatt for mye propaganda hvor vaginal fødsel er best - helst uten andre hjelpemidler enn varmt vann og stearinlys! Det gir alle oss som ikke er velegnet til fødsler dårlig samvittighet - for man er vel ikke en ordentlig kvinne -eller?

Alternativet i mange land (og for ikke mange år siden her i Norge) var risiko for fosterskade/fosterdød - og høyere mødredødlighet. Nei superdamer - ta imot den moderne medisinens velsignelser og nyt barnet!

[kirsty*2barnsmamma]

Utrolig bra skrevet fidelito! Jeg er så enig så enig

[..snøklokke..]

Superdame eller ikke.. Det var tankene mine rundt temaet og deres tanker jeg ønsket å dele og ta del av.. Jeg vet meget godt at ks vil være det beste alternativet for meg. Det er ikke det jeg stiller spørsmålstegn ved, men følelsene og tankene rundt det er komplekse og mange..

 

Takk for svar.

[fidelito]

Jeg syns det er er kjempeflott at de følelsene vi har kommer opp i lyset - og det er alltid deilig når man ikke er alene om å ha dem! Det jeg ville med mitt innlegg var å bevisstgjøre litt på hvorfor vi/noen har disse følelsene - for mye av dette er jo innlært. Og det stilles veldig strenge krav til kvinner i dag:man skal ikke ta abort, for da har man vært lett på tråden/ikke brukt prevensjon (ingen har hittil blitt gravid uten hjelp av en mann - men når ser du enn bli kritisert i avisene for dette?),man skal ikke få barn for tidlig - for man skal jo forsørge dem, man skal ikke få barn for sent - for da har man dårlige egg- og har prioritert karrieren, man skal ikke gå alene ute om kvelden, for da ber man om å bli voldtatt ( kan ikke heller menn får portforbud?).osvosvosv

Og altså den saken jeg fortiden er mest opptatt av - at man skal føde vaginalt med minst mulig bruk av smertestillende - gjerne hjemme som de kongelige, eventuelt på et "fødeloft" hvor det ikke engang er en lege tilgjengelig. Skrekk og gru!

[PrinsesseHengepupp]

Fikk vite at det ville bli KS etter 5 mnd med førstemann, det var en solid nedtur. Men jeg fikk (pga KS'et) en sunn og frisk gutt. Siden har det nok vært et svan og en slags sorg å aldri få kunne oppleve en ekte fødsel, få svslutning på svangerskapet, er som om finalen mangler. Men denne gangen vet jeg jo om det og har visst det lenge (siden første for 8 år siden). Og da er det greit å forsone seg med hvordan det blir. Og spesielt når man tenker på alternativene.

[Lykkelig, venter en til]

Ønsker å snede en takk til Mummitroll og trollgutt nr3, for denne tråden.

 

Er ikke noe superkvinne, som så for meg noe fødsel i vann uten smertestillende. Jeg er veldig til å ta det som det kommer og har aldri følt det som et nederlag med KS. For hadde jeg insistert på vaginal fødsel hadde verken mitt barn eller jeg vært i livet i dag. Men opplever at det er vanskelig å si at men gruer seg for ks og følelsene rundt det.

 

Det er veldig akseptert å brette ut om alle mulige traumatiske ting om fødsel og hvis noen forteller om senkomplikasjoner el utfordeinger ved ks driver de skremselpropagenda. Har hatt fem operasjoner på og utenfor livmor før sist svangerskap ink. to utskrapninger. Har fått tilnærmet samme informasjone i forbindelse med operasjonene som andre her får ved ks. Og det er informasjon som helsepersonel er pliktig til å gi oss som pasienter.

 

Jeg fikk liten el ingen informasjon ved mitt ks fordi barnet måtte ut. Så har helt klart en forestilling om at ting blir veldig annerledes denne gangen, både at jeg skal få være våken, at pappa er tilstede og forhåpentligvis vil helsetilstand være en helt annen.

 

Jeg skjønner godt at noen ønsker ks pga av tidligere opplevelser el av angst om hva som kan skje, man synes de er trist at man utelukkende skal være overlykkelig og ukritisk til ks for å føle at man hører til her. Og har lest mange positive historier om ks her inne og de er gode å ta med seg på veien, siden mitt var i narkose og ikke utelukkende positiv. Så en oppfordring er å kanskje klare å annerkjenne andres følelser rundt temaet om de ikke stemmer med dine egene, så er vel forumet tenkt som støtte, dele tanker og erfaringer. Og da kunne det vart kjekt at mine tanker og følelser er av samme betydning som de som på ingen måte vil føde og ønsker seg ks over alt på denne jord.

 

 

 

[fidelito]

Mine følelser når fødselen nærmer seg er at dette er skummelt og kunne jeg ikke ha satt bort dette svangerskapet til en surrogatmor,, hvorfor kunne ikke mannen min født istedenfor, og hvordan kunne jeg finne på å bli gravid igen - uhuhuhuhuhuhuhuhu! Hvis man virkelig tenker over alt man skal igjennom uansett om det er vanlig fødsel eller keisersnitt, med eller uten komplikasjoner - så er det jo ikke til å holde ut! Heldigvis er premien verdt strevet - og det er derfor vi er villige til å gjøre dette igjen og igjen.

Jeg syns bare det er synd at man skal føle at man har "gått glipp av noe viktig" bare fordi man har fått barnet ut med snitt -men jeg anerkjenner selvfølgelig at mange har disse følelsene- og syns det er flott de kommer opp i lyset :-)

[..snøklokke..]

Tusen takk til alle dere som har svart i denne tråden, jeg setter utrolig stor pris på at dere deler tanker og erfaringer.. Dette temaet er sårbart og vanskelig for mange. Jeg ønsker ikke operasjon, men jeg vet at jeg skal, og innen en uke vet jeg nok også datoen:) Da kan jeg glede meg og innstille meg helt og fullt. Jeg er også enig med mye av det du skriver fidelito, det er mye man skal og bør som kvinne, og ikke minst hva man ikke skal og ikke bør.. Jeg kjenner heldigvis ikle så mye på akkurt det i denne sammenheng ihvertfall, men tenker mye på at ks er en stor operasjon, og at det er mange flere risikoer forbundet med det. Samfunnet er fullt i krav og forventninger til oss, og jeg kunne ønsket det var litt snillere med oss fødekvinner! Men men.. Nå er det slik det er , og det må man jo bare forholde seg til. hadde jeg levd i et mindre utviklet land hadde jeg dødd i fødsel med min første, det hadde han også. Så jeg er sjeleglad jeg bor der jeg bor, og har dette alternativet!

 

Men tanker og følelser rundt temaet vil jo alltid være der, likevel. De er ikke alltid så lette å sortere bort med kald rasjonalitet:)

[på tide å prøve?]

jeg hadde først et katastrofesnitt og deretter et planlagt snitt. OM jeg skal ha fler barn blir det snitt igjen. jeg føler meg ikke snytt. har virkelig ikke neoe stort behov for å føde vaginalt og kjenner meg ikke mindre kvinnelig av den grunn

[Mamsi_79]

Jeg satt akkurat og tenkte over dette med å føle at man har gått glipp av noe spesielt og vakkert om man ikke skulle kunne føde vanlig ihvertfall èn gang..

Forrige gang var jeg veldig klar for å føde normalt , men etter at vannet gikk uten at riene startet måtte jeg igangsettes (etter 24t), og først 3 dager etter vannavgang ble barnet forløst med hjelp av keisersnitt. Da hadde "kuren" omtrent ikke virket, jeg hadde hatt intense maserier i 8 timer, og jeg fikk infeksjon på grunn av bakterier som kan føres inn i livmoren ved innsetting av piller, min datter fikk hjernehinnebetennelse like etter fødsel og måtte ligge på nyfødtavdelingen i 2 uker. Ikke den beste starten, men er glad det gikk bra. Selve keisersnittet gikk helt fint, jeg hadde vondt for å gå den første uken, men selve såret grodde fint og med litt smertestillende første uken så var det helt ok.

Denne gangen tør jeg ikke prøve på normal fødsel igjen. Jeg vet ikke hvorfor fødselen ikke startet normalt, jeg forstår heller ikke hvorfor pillekuren ikke virket på meg...hva om det hele skjer igjen ? Jeg kan ikke bli igangsatt èn gang til, den risikoen tør jeg ikke ta. Og vil jeg komme til å føde normalt hvis jeg bare venter og ser hva som skjer ?

Jeg skal be om å få planlagt keisersnitt, så får vi se hva legene sier.

Når det gjelder temaet her, om jeg kommer til å savne det å føde normalt så må jeg neste si ja. Men på den andre siden så er det jo ikke alle som er unnet å ha en sånn veldig "fantastisk" fødselsopplevelse selv om barnet kommer ut "rette veien". Så hvis det var slik at man kunne bestille flotte fødsler der alt går bra så hadde jeg gjerne gått igjennom smertefulle rier for å oppleve det, men selv ikke leger og jordmødre kan garantere for noe sånt..

[Anonym bruker]

Har akkurat fått innvilget mitt andre planlagte keisersnitt, og begynner virkelig å glede meg:)

 

Har overhodet ikke noe behov for å føde vaginalt, og synes derfor ikke at jeg går glipp av noe som helst:)

 

Keisersnitt gav meg en fantastisk fødselsopplevelse:)

[Snart mamma til to. ~FØDEKLAR~]

Jeg hadde en fæl fødsel som endte i KS med førstemann, og skal på samtale for å få planlagt snitt med nummer to om kort tid.

 

Etter førstemann følte jeg en blanding av lettelse for at det endte bra, og en sorg over at jeg var så nær, så nær, men ikke kom helt i mål med den vaginale fødselen. Skulle så gjerne opplevd det, som jeg hadde sett frem mot og gledet meg til.

 

For meg har det vært en lang prosess om jeg faktisk skulle velge et KS denne gangen, akkurat på grunn av disse tankene om at jeg "gir opp" sjansen for å få en naturlig fødsel. Jeg føler nærmest en slags sorg over å aldri få oppleve dette, og er fremdeles lei meg over å måtte få et KS nå.

 

Likevel må man jo sette sikkerheten til mor og barn først, og når jeg klarer å legge vekk alle andre tanker er det overhodet ingen tvil om at jeg må ha et snitt til. Men jeg skulle selvfølgelig ønsket at jeg var en perfekt fødemaskin som ploppet ut unger uten hverken særlig smerte eller tidsbruk.