Sen motorisk utvikling - og hva som er "normalt"

[Kaja75]

Nå sover gutten på 10 mnd etter en slitsom dag med mye "åling", sette seg opp og ned øvelser, gynging i krabbestilling, hopping i fanget og mye annet små gutter strever med:) Jeg har lyst til å skrive dette innlegget som en liten motreaksjon på det jeg opplever som et hysteri rundt motorisk utvikling. Jeg er bare takknemlig for at helsestasjonen følger opp utviklingen til babyen, men av og til føles det som om normal-begrepet er altfor trangt, og ikke rommer det enorme spennet små mennesker har i personlighet, egenskaper og utvikling. Nr 3 hos oss har vært og er treg - at han også er en særdeles rolig og tilfreds liten kar ble ikke noe særlig vektlagt av helsesøster da poden ganske fort begynte å henge etter skjemaet over hva en baby skal kunne på gitte tidspunkt. I forhold til mine to andre barn har minstemann stort sett lært seg kunstene 2 mnd etter hva de andre gjorde, og jeg har en sterk mistanke om at han er ganske "normal" allikevel. Babyer skal rulle fra rygg til mage - men minsten ville ikke. Hver gang jeg øvde med ham strittet han imot av full kraft, helt til han 7,5 mnd gammel motvillig rullet to ganger på eget initiativ, og deretter gjentok øvelsen en gang.... og så ikke mer. Dermed ble det henvisning til fysioterapeut for å se etter "feil", noe som selvfølgelig ikke ga annen konklusjon enn at han "virket normal". Sitte selv gjorde han ganske tidlig, og jeg fikk selvfølgelig streng beskjed om at dette var fy-fy - han skulle ligge på magen til han kunne sette seg opp selv. Omvendtbabyen lærte seg likegodt å legge seg ned på magen... og å sette seg opp igjen fra sittende stilling, og moren er forhåpentligvis tilgitt for mishandlingen. Nå åler han rundt på gulvet, hopper i fanget, roper, hojer og virker ikke det minste underutviklet - og jeg smiler litt når jeg tenker på alle bekymringstanker som enkelte ivrige helsesøstere legger på oss foreldre.

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Hun her har ikke vært så kjapp hun heller, ifølge hva som anses som normalt her inne da. Men helsesøster og lege har ikke antydet den minste bekymring for vesla og hennes motorisk utvikling. Hun er 10 mnd og åler, klatrer opp et par trappetrinn og ellers hvis noe måtte være til hinder for henne. Hun reiser seg ikke opp etter bordkanten, og hun krabber heller ikke. Hun står bare i krabbestilling før hun legger seg ned på mage. Hun kan sitte selv, men ikke sette seg opp selv (bare nesten på knærne).

Her inne er hun nok veldig treg i manges øyne, men jeg stoler på at helsesøster eller lege ville sagt noe. I spedbarnsboken står det også veldig greit forklart hva som er "normalt" eller gjennomsnittlig. Og der er hun heller ikke utenfor normalen

Ellers er hun kvikk og aktiv på mange andre måter. Følger med, viser at hun har bestemte meninger og er nyskjerrig. Det må da være positivt. Hun har aldri vært en baby som har foretrekt å ligge på rygg å bare stirre i taket. Hun har vært årvåken fra dag 1 !!

Så jeg er fornøyd med helsesøster jeg da, men noen er sikkert mer stressa enn andre og har et fasitsvar på alt. Det viser seg jo at til syvende og sist så kommer alt seg. Og da går det fort i svingene. Ingen grunn til bekymring

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Det er fint å få fokus på dette ja :-) Gutten din minner veldig om min eldste gutt, bare at han rullet rundt ganske tidlig (4 mnd), og ikke hoppet i fanget. Bena hans ble helt spaghetti under ham når vi hadde ham i fanget, nektet å stå på dem. Du kan tro jeg ble bekymret etterhvert, første barnet og med helt gal oppfatning av hva som var normalt (jeg har bare hørt mamma beskrive meg som baby, og jeg satte meg opp selv når jeg var 6 mnd og gikk når jeg var 9 mnd), men jeg hadde heldigvis en HS som ikke fokuserte så veldig på motorisk utvikling og mente han var helt i sin rute. Når han var akkurat 10 mnd ålte han seg litt rundt, gynget litt på alle fire, tygget på leker, klappet, satte seg opp selv og bablet masse, kunne til og med si 2-3 ord og peke på riktig dyr i pekebøkene. De jevnaldrene krabbet i vei, eller gikk, og gikk i hvertfall rundt møbler, og jeg følte gutten min var så kjempetreg. At han var veldig rolig, satt der jeg la ham fra meg og var kjempeflink til å aktivisere seg selv glemte jeg nesten å ha fokus på, skulle ønske jeg hadde hatt det, men han var førstemann og tregere enn "alle" andre.

 

I dag er han en rask og smart gutt på snart 8 år. Hopper og spretter rundt, løper fort som en vind, er aktiv og klarer nesten ikke stå stille et sekund. Det rolige og bedagelig vesenet er nesten helt forsvunnet og erstattet med en overveldende energi. Han som var så forsiktig og engstelig for å ikke mestre ting, kaster seg nå ut i nye utfordringer med liv og sjel. Ingen skulle nå trodd at jeg en dag for ca 7 år siden og bekymret meg for om han noen sinne ville gå, han som ble helt spaghetti i bena hver gang vi forsøkte å reise ham opp i fanget vårt.