Jeg trodde jeg visste....

[enil85]

Jeg har gått rundt og ønsket meg barn med kjæresten min en god stund nå, vi har ikke vært sammen alt for lenge, men han er den rette! Vi er 25 og 28 år, så begynner også å komme i alderen hvor familie kanskje er en naturlig del av hverdagen.

Men alle kamerater har fortalt meg gjentatte ganger at det kommer til å ta flere år før han er klar for en baby, og han har selv vært veldig negativ til tanken om barn. Kommet med en masse negative, og sårende, kommentarer. Så jeg har vært redd for å si til han at jeg ønsker meg barn, kanskje ikke med en gang, men i nær fremtid. Jeg var redd han skulle lukke meg ute, stenge av sine egne følser og bli kald og hard. Men han er ikke sånn, han er varm og kjærlig, men pga. min egen usikkerhet gikk jeg rundt og var sur og forbannet på han, for noe han ikke visste om engang. Og ble mer og mer furten fordi jeg var sint på han uten grunn...

 

Men så viser det seg at jeg nå kanskje kan være gravid, og jeg fikk sjokk, PANIKK... Kjæresten kommer inn etter en lang dag ute, og jeg begynner å hylgrine. Han holder rundt meg, trøster og spør hva som er i veien, men jeg våger ikke si noe. Tar til slutt mot til meg, ser for meg at han skal slippe tak i meg og bli litt kald. Sier at jeg lurer på om jeg kan være gravid, og han spør virkelig??? Ble mye grining og sipping fra min side, fortalte at jeg tenkte og følte, at jeg kom til å bli skuffa om jeg ikke var gravid, og redd om jeg var gravid.

 

De neste dagene gikk som normalt, men på kveldene og nettene pratet vi sammen. Og selv om han er redd for at han ikke skal klare å være en god far, at han synes det er skummelt å skulle ta hånd om et lite barn, så innrømmet han at han ønsker seg barn sammen med meg! Jeg har aldri vært lykkeligere i hele mitt liv, hadde ikke trodd denne dagen skulle komme før om et par år minst.... Så nå håper vi bare på positiv prøve, og hvis ikke, så får vi bare prøve igjen, på ordentlig denne gang, og ikke et uhell!

 

Kan ikke tro at min egen angst har fått meg til å føle meg så dårlig så lenge, når det eneste jeg hadde trengt å gjøre var å stole på meg selv og han og fortalt hvordan jeg føler. Så mitt råd til alle der ute, prat med partneren deres. Uansett hva som kommer ut av det, så veit dere om hverandres føleser og kan ta standpunkt til det. Om dere går rundt å holder ting inne tærer det på kropp og sjel, og ikke minst forholdet.

 

Jeg skal helt klar følge mitt eget råd neste gang i alle fall, og aldri være redd for å prate med han igjen!

 

Vi vil holde det hemmelig at vi er klare for barn før vi er sikre på at vi er gravide, men måtte bare fortelle det til noen!!!!