ADHD og veloppdragne barn kontra adhd og adferdsproblemer..

[Anonym bruker]

Er stadig inne på denne debatten og titter da jeg har flere barn med ADHD.

Jeg har imidlertid aldri skrevet ett innlegg da jeg synes det virker så kaotisk her inne... Men nå tenkte jeg at jeg kunne lufte tankene mine litt og kanskje fortelle litt om min erfaring når det kommer til barn med ADHD, i allefall barna jeg har omsorgen for.

 

Mye av det som diskuteres her inne er jo ikke adhd, mye av det er adferdsproblemer (som dog ser ut til å følge adhd-barn oftere enn vanlig).

Ser også at det vises til mange "symptomer" på adhd i spedbarnsalder som kolikk, ekstrem sikling, sen motorisk utvikling osv.

Jeg kjenner ikke ikke igjen noe av det jeg.

 

Jeg er mor til ei jente og tante til ei annen, jentene er ganske like i alder. Den ene jenta er fryktelig sjenert, stille, kjærlig, omsorgsfull, vennlig, den andre jenta er utadvent, veldig aktiv, hun er krevende men blid og morsom,er til tider dominerende... Ett av disse pike-barna har adhd, kan du gjette hvilken av jentene?

Nå skjønner du sikkert at svaret nok ikke er det innlysende, jente nr 2 men at det faktisk er jente nr 1, den sjenerte, snille jenta som har adhd... Her feiler folk, folk tror at har man med ett krevende, aktivt, temperamentfullt barn å gjøre så er det "selvsagt" adhd.. FEIL, man har uønsket oppførsel, noe som ikke har særlig mye med adhd å gjøre, men noe som er evnt ett adferdsproblem.

 

Mine barn har alle vært blide "enkle" spedbarn, blide og fornøyde som spedbarn, sosiale, våkne og hadde helt vanlig motorisk utvikling, ingenting "spesielt" med dem i det hele tatt egentlig. Forandringen kom mer rundt 15-18 mnd alder synes jeg.

 

Men det jeg ville fortelle om er at mye av det som diskuteres her er jo adferdsproblemer, noe man kan ha uten adhd, og helt klart kan få om man har adhd og. Jeg synes det er så trist når man snakker om at det er så vanskelig å få ett veloppdragent adhd-barn, mine barn er veloppdragne, de er hyggelige, hjelpsomme, sympatiske, empatiske, omsorgsfulle, kjærlige osv.

Når jeg forteller om mine barns problemer får jeg til svar, "jammen, barnet/barna er jo så blid og hyggelig, det kan vel ikke stemme". Jeg har barn som er utrolig flotte, de vekker gode følelser i folk og folk liker å ha barna mine rundt seg, men de har alikevel adhd og de klassiske symtomene er hjertlig tilstede.

 

Jeg har hele tiden vært klar i min barneoppdragelse og det første jeg følte var "min vei" når det kom til barneoppdragelse var rutiner, noe jeg innførte fra dag en med nr 1, ikke sånn at jeg fulgte ett skjema som var lagt opp etter klokken, men at kjente ting skjedde f.eks ved kveldsstellet osv gav god "grobunn" for videre rutiner. Og rutinene holdt jeg, etterhvert som flere barn kom til lot jeg dem bare føye inn i de rutinene vi alt hadde, noe som i ettertid har vist seg å være det beste for barna mine, rutiner gir forutsigbarhet og forutsigbarhet er alfa og omega for barn som er litt "rotete og kaotiske inni seg" så den hadde jeg jo flaks med:-)

Videre har jeg vært hjertlig tilstede med tilsnakk om barna har gjort ting de ikke skulle eller fikk/får lov til, og like kjapp med ros og godord når de har gjort gode ting eller vært til hjelp eller glede. barna vet hele tiden hvor de har meg og hva jeg forventer.

Så jeg føler at oppdragelsesmessig gir kontinuitet og klarhet helt klart best resultat.

Ved spesielt uønsket oppførsel som lugging, biting osv har jeg da barna var små ikke adressert det noe særlig men fast tatt hånden som lugget vekk og holdt den borte eller holdt hånden over pannen på barnet for å forhindre biting, uten å si ett ord, bare vise at det ikke skal gjøres. Har barnet rukket å bite meg f.eks har jeg bare ropt høyt AU! og det var "nok" til å skremme barnet ut av "bitemodus" så og si.

 

For meg er det stor forskjell på barn med adhd og på barn som rett og slett er ute av kontroll, barn med adhd kan oppdras på lik linje med andre barn, men jeg tror i og med at det kan skje så mye på en gang eller over lang tid med barn som har adhd at foreldre på en måte gir litt opp og blir fryktelig frustrerte og dermed uten å ville det øker til frusterasjonen eller sinnet hos barnet. Noe som igjen gir en følelse av maktesløshet hos foreldre.

Jeg har kjent på den følelsen jeg og :-/

 

ADHD for folk flest er nok desverre unger som er regelrette drittunger, som er voldelig, utagerende, stygge i munnen osv. Og det er ikke ADHD, det er adferdsproblemer, noe som ikke ligger i en ADHD-diagnose, men som evnt kan være ett problem i tillegg.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget men kanskje det kan være til hjelp for noen, jeg sitter ikke og påstår at å oppdra barn med adhd er noen dans på roser eller er den enkleste jobb i verden, men det er heller ikke umulig å gi en god oppdragelse. Man må vel nesten bare gå utifra at barnet er som det er, og oppdra med en enkel tråd, ikke gjøre ting veldig avansert og "pedagogisk riktig" med diskusjoner og forklaringer hele veien, noen ganger rekker det langt med en klar retningslinje. Om si en av mine slår seg litt bananas nytter det ikke for meg å skulle forklare og forklare, jeg må reagere på en enkel og klar måte der og da, så får en evnt forklaring komme senere når barnet er i ett roligere modus rett og slett for det nytter ikke å forklare noe som helst når ett barn er over-frustrert eller er ekstremt oppkavet, det blir bare værre og da har man valgt ett slitsomt spor.

 

Jeg ville vel kanskje bare slå ett slag for barn med adhd, de er flotte mennesker... Jeg er stolt av mine barn, og jeg forteller villig vekk om alt de sliter med, nettopp for å prøve å gi folk ett mer nyansert bilde på hva adhd faktisk er og kanskje kunne bryte opp noen fordommer folk måtte ha.

 

Jeg kjenner flere "drittunger", unger som ikke tar fem flate øre for å slå moren sin, kalle henne diverse, som banner og har ett stygt munnbruk, som har null respekt for andre mennesker og som rett og slett er lite trivelige å være sammen med, men ingen av disse barna har adhd...

Det er forskjell på å ha en diagnose som kan gjøre ting vanskelig og på det å være vanskelig og prøve å unnskylde det med en diagnose..

Som jeg bruker å si til min sønn, adhd kan være en forklaring på hvorfor han sliter som han gjør men det får aldri brukes som en unnskyldning for dårlig oppførsel.

 

For meg er adhd en tilstand som gir barnet vansker med å holde oppmerksomheten over lengre tid, vansker med å konsentrere seg og følge med, vansker med å få med seg ting og huske ting og også dårlig impulskontroll og som igjen kan være årsak til ett veldig temperament. Noe som for meg kan forklare hvorfor ett barn opplever skolen som vanskelig og som noen ganger kan gi en litt sånn "emil-effekt" i oppførsel, ting går litt skeis rett og slett uten at det er vond vilje bak eller at barnet kan bli frustrert og dermed også sint når det røyner på.

Alt annet er for meg adferdsproblemer.

 

Sånn jeg ser det er det veldig lett i dag å se adferdsproblemer i barnet sitt og i stedet for å ta tak i problemet setter man seg på venteliste for å få en diagnose som liksom skal forklare den dårlige eller aggressive oppførselen. Oppdragelse av barn starter den dagen barnet blir født og må følges opp, ser man ett problem må man ta tak i problemet, ikke prøve å finne diagnoser i den tro at problemet blir borte som i ett trylleslag. Det funker ikke sånn, god, klar og tilstedeværende oppdragelse er det eneste som funker, adhd eller ikke.

 

Jeg mener ikke å slå ned på dere foreldre som har barn som er krevende, men jeg føler at mye på dette adhd-forumet dreier seg alt for mye om jakten på diagnose og på det å legge lokk på dårlig adferd.

 

Det er blitt sånn i dag at barn skal ikke snakkes til, de skal ikke kritiseres, de skal ikke rettledes og de skal ikke gå misse av noe eller oppleve å ikke få i alle sammenheng.

Barn trenger tilsnakk, både av hyggelig og av ikke fullt så hyggelig art, de trenger å få konstruktiv kritikk, barn trenger å ønske seg ting og de trenger å glede seg til ting, og barn trenger å vite at ikke alt kommer dalende ned fra oven. Det er kun ved å erfare alle sider av ting barn lærer seg nyanser i livet og det er disse nyansene som skaper ett helt, selvtenkende menneske.

Det skaper også barn som vet hvordan de selv skal forholde seg til andre i stedet for hvordan de skal kreve at andre forholder seg til dem.

 

Det er aldri heldig å la ett barn tro de styrer verden og alt og alle i den, det er bedre å lære barn hvordan de selv kan påvirke verden... Det er den hardeste veien, men den gir så rikelig tilbake.

[Anonym bruker]

Knallbra innlegg!

Har som deg et barn med adhd som det tok 12 år før vi fant ut av hadde det. Fram til da så var hun den hun var,godt likt,høflig og veloppdragen.

Jeg holder meg mest til http://bokstavbarna.blogspot.com/, adhd debatten her blir litt feil for meg. Noen ganger kan jeg ikke la være å svare på enkelte innlegg,men det er for å opplyse om at adhd ikke er verdens ende.

Nå er vi i tenårene med sine utfordringer. Jeg er også opptatt av at diagnosen ikke kan brukes som noen unnskyldning. Jeg er klar på hva jeg forventer av barnet mitt,men må kanskje tydeliggjøre det litt oftere en andre.

Vi er på rett vei og er veldig åpne om diagnosen, det tror jeg er viktig for å få fram et mer riktig bilde.

Har man møtt 1 med adhd, ja da har man møtt kun 1.

 

[Anonym bruker]

"Har man møtt 1 med adhd, ja da har man møtt kun 1."

 

Ja. Og det jeg synes det er viktig at hi her forstår er nettopp dette. Barn med adhd har ofte adferdsproblemer, sånn er det faktis. Det er ofte de utfordringene som leder til en utredning.

 

Barn med adhd har ulik "grad" av adhd, akkurat som med alle andre funksjonshinder og sykdommer. Dessuten er det stor forskjell på gutter med adhd og jenter med adhd. Så det å si at "mine barn er si eller så selv med adhd, derfor burde andre klare det også" blir bare for dumt. Gratulerer til deg hi, men mange sliter ræva av seg hver eneste dag og prøver virkelig å finne løsninger på alle problemer og utfordringer, men det er ikke alltid man inner riktige metoden eller klarer å løse det likevel. Da kan hjelp av bup feks være gull verdt.

 

[Anonym bruker]

Jeg tror det er mange fortvilte foreldre der ute som må skylde på ett barns adferdsproblem grunnet en diagnose, har personlig opplevd og fått skylden for mitt barns adferdsproblemer-det er veldig tøft, du kan ikke tro hvilke skyldfølelse jeg fikk. Hele livet mitt dreide seg til slutt med å følge opp banet, kognitivt, sosialt, tid, kjærlighet, tålmodighet, struktur, grenser, fysisk aktivitet og gode opplevelser, vet du hva det nyttet ikke,vet dere hvorfor?

 

Han ble stigmatisert i barnehagen, i tillegg behandlet de meg veldig dårlig jeg ble veldig lei meg til slutt, forståelig nok. Ingen forstod ham, derfor arbeidet jeg med å tilføye positive opplevelser, fokus på mestring og fysisk aktivitet, i tillegg mobiliserte jeg nettverket mitt.

 

Det var ikke nok, de forstsatte forfølgesen av meg og mitt barn, skjermet meg for diverse informasjon og ingen tok i mot han når han startet skolen. Der ble ham behandlet så dårlig at han stadig vekk utagerte og at jeg måtte slutte å arbeide for å ta meg av han. De skrek til meg på møter, forstod ikke adferden hans og behandlet meg som en kriminell.

 

Da skiftet jeg miljø og skole, vi fikk uventet hjelp fra mennesker med erfaring. Gutten min ble som forandret når han ble møtt med respekt og forståelse og vi har alle fått ett nytt liv.

 

De fleste barn med bokstavdiagnoser har ett tynnere filter, de oppfatter også sosiale koder annerledes, verden kan virke kaotisk og fordi de reagerer annerledes blir de oppfattet som drittunger.

 

INGEN barn fortjener å bli kalt drittunger, ingen er der, enkelte adferdstrekk er symtom på at noe er som det ikke skal, enkelte ganger hjelper det ikke med rutiner, grenser og forutsigbarhet når de som skal hjelpe deg ( ett lite barn ) ikke forstår deg, holder deg med tvang eller kaller deg umulig.

[Anonym bruker]

Sånn jeg ser det er det veldig lett i dag å se adferdsproblemer i barnet sitt og i stedet for å ta tak i problemet setter man seg på venteliste for å få en diagnose som liksom skal forklare den dårlige eller aggressive oppførselen.

 

- Har mye erfaring med at det er annerledes, foreldre som ikke ser barnet tydelig nok og ikke vil høre snakk om diagnose og ev hjelp-

 

Jeg VET at barn med bokstavdiagnoser ofte har adferdsproblemer som skyldes arv, det er opplyst og vetatt at barn med høytfingerende autisme/ ja se på alle mennesker med nevrologiske lidelser kan ha adfersproblemer, hvordan tror du det er å aldri bli forstått eller forstå? mange av dem kjemper en kamp hver dag kun for å mestre hverdagen og ta seg sammen, det de derimot trenger er kunnskap om hvordan de lærer og hvordan vi kan forebygg stress.

 

Hvis vi fortsetter å konkludere med at dette skyldes foreldrene blir jeg bekymret fordi det er ikke alltid slik.

 

Jeg er glad for at mitt barn stod på en venteliste som gav han mulighet til å oppleve resepekt, adekvat læring og hjelp fra mennesker som forstår,jeg er glad for at jeg skrek om oppfølging og hjelp da det stormet som værst, glad for grunn og hjelpsetønaden vi får så jeg kan støtte han ytterlige, ikke minst og bli møtt av ett hjelpeapperat som ikke lenger skylder på meg, men som har gitt meg en unskyldning.

 

Ikke minst for den individuelle oppfølgingsplanen han får og til ett liv med mer forutsigbarhet og mindre folk som regelrett var stygg med han.

 

Alt er ikke A4, noen av oss må kjempe en hardere kamp enn andre, og vi vant.

[Anonym bruker]

Takk og pris for at vi har ett støtteapperat som kan diagnoisere HVIS det er reelt, i åresvis har jeg arbeidet med barn og har nære venner og noen i familien med ADHD, konsekvensene av ubehandlet adhd kam være langt farligere enn å stå på venteliste og få adekvat støtte og behandling allerede som liten, jeg har sett uttalige skjebner grunnet fordommer som hi skisserer ovenfor, hvorfor kan ikke alle fortså at det er en nevrlologisk diagnose som er veldig arvelig, sette inn tiltak fra tidlig alder og arbeide terapautisk deretter?

 

Skal det igjen trekkes ut i åresvis og flere liv gå tapt av tilleggsproblematikk grunnet fordommer?

[Anonym bruker]

hmmm..... ADHD gir ikke automatisk diagnosen alvorlige adferdsproblemer. Men de følges lett......

 

Dette er så sammensatt at jeg tror en kunne skrevet en lang hoveoppgave på høyt nivå for å forklare litt av det. Jeg har enda tilgode å finne god litteratur om emnet ADHD og tilleggsdiagnoser, derunder alvorlige adferdsvansker. Og da ikke bare hvilke problemomåder de kan ha rent handicapmessig og skolemessig, men mer på det sosiale og utviklingsmessige. Ikke statistikk, men faktiske opplevelser som faller utenfor normalen i samfunnet. For der finner en mange av disse som har ADHD og adferdsvansker i tillegg....

 

Hva er adferdsvansker forresten? Jeg ser de min sønn har, men andre barn kan ha det på andre områder enn min. Dette er heller ikke likt fra person til person. Slik ADHD er ulikt fra person til person.

 

Jeg har en sønn med bl. a. ADHD. Han har nå også fått tilleggsdiagnosen alvorlige adferdsvansker. Denne hadde han ikke før, selv om han har hatt ADHD-diagnosen i snart 10 år.

 

Men at den gjengse oppfattelsen av ADHD er "pøbel", er vel ikke noe nytt? De fleste uten erfaring i umiddelbar nærhet tror jo dette, selv med teoretisk kunnskap fra sin utdannelse.

 

Dette er et område jeg brenner for, da vi har hatt store vansker og fortsatt sliter og jobber for å få "ungen"(tenåring nå) på rett kjøl igjen.....

 

Å lære erfaringer til en med ADHD er ikke enkelt, når ett av problemområdene faktisk er å klare å overføre en erfaring til neste lignende situasjon......

 

Og bare for å ha tatt det med: få har vel hatt en enklere spedbarnstid enn jeg hadde med min "ADHD-sønn".....

[Majamortil2]

Jeg er veldig enig i innlegget ditt HI. Jeg har en gutt med ADHD og Tourettes. Han er en snill, høfflig, hjelpsom og grei gutt.

Jeg har fulgt han opp tett hele tiden, satt grenser, og sørget for at han får brukt enerigien sin på sportslige aktiviteter.

Det med sport har vært en enorm ressurs for gutten min, han trener 5-6 ganger i uken, da han er svært god i en sport han driver med på relativt høyt nivå.

 

Han får utløp for energien sin på positive, organiserte måter noe som gjør at han og jeg får en mye bedre hverdag.'

Jeg bruker mye tid på å følge opp gutten min på sporten hans, men jeg er sikker på at denne tiden ville jeg måtte brukt på å få han ut av kinkige situasjoner hvis han hadde for mye "fritid".

Jeg er overbevist på at måten jeg oppdrar gutten min på har holdt han bort fra å utvikle adferdsproblemer. Jeg ser hvor rastløs han blir, og begynner med hyss i ferier etc når han ikke får trent.

 

Så ADHD er ikke ensbetydene med adferdsproblemer. Oppdragelsen og foreldrenes engasjement har mye å si. (ikke i alle tilfeller, men i mange)

[Anonym bruker]

"Det räcker inte med kärlek".

 

Eller, så har barn med adhd like forskjellig personlighet som barn uten adhd. Hvilket i praksis betyr at visse barn utvikler større atferdsproblemer enn andre.

 

Jeg har tidligere gått på et foreldrekurs for foreldre til barn med autisme. Og der var det en mamma som var så skråsikker på at hennes barn ikke hadde problem med verken søvn eller mat pga hennes oppdragelse. Alle vi andre hadde selvsagt ikke hatt like gode rutiner etc, selvom akkurat disse tingene er veldig vanlige problemområder for barn med autisme. Jeg er derimot helt sikker på at det har med barnet å gjøre. Noen barn sliter med det ene, andre med det andre. Det blir like teit som at jeg skal si at mitt barn med autisme er så flink på skolen (sammenlignet med andre autismebarn) fordi jeg er så god mamma når det gjelder oppfølging. Faktum er heller at akkurat mitt barn syns matte er hundre ganger gøyere enn Lego.

[Anonym bruker]

Skrev jo ikke at det gjelder alle....

 

Men du kan ikke nekte for at mange ADHD barn ville fått en mye bedre hverdag hvis den ble organisert bedre, og de fikk brukt kroppen sin hver dag.

 

[Anonym bruker]

Vær klar over det at et veloppdratt barn faktisk kan ha store adferdsvansker. Og dårlig/slett oppdragelse er ikke ADHD. De fleste foreldre til barn med ADHD er faktisk flinkere i oppdragelse enn de med barn uten slike vansker. Dette fordi de må, ikke fordi de absolutt vil. Og de færreste foreldre til slike barn bruker diagnosen som en sovepute og unnskyldning. Det er hverfall min erfaring. For med en slik diagnose og lite oppdragelse, så har du et helvete hjemme.....

 

Adferdsvansker henger nemlig ikke kun sammen med oppdragelsen foreldrene gir. Det henger også sammen med f eks ADHD, dysleksi, mobbing, utestenging osv osv....

 

Jeg har gjort alt i min makt for min sønn, men likevel har han som tenåring fått diagnosen Alvorlige adferdsvansker..... Men han er kjekk og høflig, og kan å oppføre seg blant andre. Takker for maten, og er hjelpsom og egentlig veldig snill og blid.

 

Husk en ting - alle mennesker har mange sider, og de ulike sidene viser ikke samtidig eller i samme settinger. En oppførsel hjemme, en litt annen på skolen, en blant venner og slik kan vi fortsette.

 

Og adferdsvansker har ikke så mye med å være frekk og svare voksne på en ufin måte. Det har mer med å falle utenfor normalen og forventet oppførsel generelt.

 

Og jeg vet det er lett når barna er små, i det å påvirke dem mer. Dette endrer seg drastisk med tenår og pubertet.

 

Det med aktiviteter som noen her er inne på - ikke alle ADHD'ere holder ut lenge nok i en idrett til at en klarer å ha det som en lidenskap. Det blir kjedelig, og de blir lei av det fort. Jeg har fulgt min på mye, og hele tiden prøvd nye arenaer med en gang han har blitt lei. Men da tenårene kom, var det ikke jeg som kunne bestemme dette lenger. Og å følge en tenåring på fritidsinteresser som mor, er liksom ikke helt in da.....

 

Mange av de eldre med adferdsvansker, har opplevd mange nederlag både blant venner og i skolesammenheng gjennom hele barndommen. Da er det lett å søke til miljøer hvor de andre som har falt litt utenfor oppholder seg.......

 

I vårt tilfelle har skolen sviktet mest. Dette har også BUP sagt. Synd at skolen ikke har mer ressurser til å tilrettelegge. Jeg har kjempet til oss mer enn det skolen først ville gi oss. Men det var for lite, og for sent.

 

Så i dag får vi tyngre hjelp enn hva jeg noen gang hadde trodd. Selv med en veloppdratt og snill gutt...... Nettopp fordi det ikke er slik på alle arenaer i hans liv, pga diagnosene og vanskene som ofte følger dette generelt.