Mannen og habituell abortar

[helixxx]

Med redsel for å kjede dåke alle med min flaum av innlegg her......men eg lurer på så masse og føler at de her er dei rette til å svare meg.....

 

Korleis tar mannen dåkar det med all denne "dramatikken" rundt graviditet og abortar? Helixxx-mannen har vore ein fantastisk støtte ved alle mine abortar, men han er ikkje så flink å snakke om kva han føler rundt det heile. Av og til trur eg han er "på min bølgelengde", medan av og til føler eg at det blir litt mykje leger, blod og tårar involvert.....det er nok ikkje så lett for dei heller. Eg meinar: livet blir heile tida snudd opp ned, kvinna i forholdet (her:meg) er enten gravid og hormonell, har nettopp abortert og er hormonell eller er lettare depressiv eller innbitt sexlysten fordi ho vil bli "inseminert". Det øydelegger jo litt av sex-livet....

 

Eg er livredd for at han plutseleg skal seie at han vil gje opp gravidietesprøvinga. Derfor er eg tenkt til å gje han litt tid før eg tar dette oppigjen. Kva gjer dåke?

[vilja80]

Hei!

Du kjeder ikke meg ihvertfall, jeg har og har hatt veldig god nytte av dette forumet, og det er jo så mye vi lurer på som vi ikke kan spørre andre om.

 

Mannen min har prøvd å være der for meg så godt han kan, men jeg føler nok at abortene går mer inn på meg enn på ham. Det er vel naturlig, det er jo jeg som har kjent alt på kroppen, mens for ham har det vært mer abstrakt. Jeg har nok ikke vært så lett å leve sammen med i denne prøveperioden, nei, med hormoner,humørsvingninger, tester etc. Er også redd for at sexen bare skal dreie seg om å bli gravid, men heldigvis har det ikke gått så langt enda.

 

Jeg har egentlig ingen råd til deg, annet enn å kanskje dele noen av disse tankene med ham. Jeg har prøvd å være åpen om dette overfor min samboer, og synes det har hjulpet. Ikke minst hjalp det å få luftet alle bekymringene jeg hadde som bare gjorde meg enda vanskeligere å leve sammen med :-) Det er neimen ikke lite vi skal igjennom for å få barn!

 

Lykke til!