Usynlig angst

[Anonym bruker]

Jeg skal nå føde mitt andre barn og har begynt å grue meg skikkelig for hva jeg skal gjennom. Den første fødselen var ikke akkurat en godnatthistorie verdt å fortelle sitt barn, og heller ikke noe jeg har snakket så fryktelig mye overfor andre. Kanskje det er der hele problemet ligger?

Jeg har nå endelig tatt kontakt med jordmor og skal inn til samtale med henne samtidig som jeg går i samtaleterapi hos en psykolog og får hjelp av en psykisk-motorisk fysioperapeut.

Jeg har begynt å tenke på at en av de dummeste tingene vi gjør når det gjelder denne angsten, er å fortie den til omverdnen? Vi kvinner skal gå gjennom dette med den største selvfølgelighet, men som min fysioterapeut sier.... "Den kvinne som går gjennom et svangerskap og fødsel og sier alt er topp, er ikke ærlig mot verden og seg selv". Så nå skal jeg slutte å late som og heller være håpløs ærlig om angsten:)

 

[Ikkesåallerværst]

Så herlig skrevet!

 

Har fått fryktelig fødselsangst etter første og gjør det nok aldri igjen, men angsten og traumefølelsen er der likevel.. Hvordan er den fysioterapihjelpen? Hørtes spennende ut. Vil du si litt om fødselen...? Og hvordan angsten arter seg for deg? Føler meg så ensom om dette, selv om jeg er forholdsvis åpen om dette.

 

Så utrolig bra at du har fått riktig hjelp for deg!

[Tjorven28]

Hei og tusen takk responsen:)

 

For å begynne med fødselen først, så varte den i flere dager og resultatet ble keisersnitt. Egentlig husker jeg ikke så fryktelig mye fra fødselen, bare brøkdeler som at epiduralen ikke virket som den skulle og nederlaget over å ikke ha prestert slik det forventes:/ I etterkant var jeg bare sliten og jeg mistrivdes veldig på sykehuset. Det var rett og slett en helt forferdelig opplevelse...

 

Etter en stund gikk det som det gikk og jeg flyttet fra pappaen til min førstefødte. Han forstod ikke alt det jeg slet med, og det gjør han nok fortsatt ikke. Etterhvert møtte jeg en mann som tok meg for den jeg var og ikke min er. Han opplevde mine angstanfall med hyperventilering og frykt for at jeg skal bli borte for veslegutten min, men i steden for å rømme, sparket han meg til legen for å få hjelp. Slik kom jeg i kontakt med to fantastiske mennesker som er der for meg, lytter og kommer gode råd og tips om hvordan jeg skal takle hverdagen. Fra å ha hyppige panikkangstanfall, kan jeg nå telle på en hånd hvor mange anfall jeg har hatt i løpet av det siste halve året. Og det føles DEILIG!!!

 

Gjennom fysiterapeuten har jeg fått noen verktøy som hjelper meg med pusten, samtidig som hun snakker om hvordan alt i kroppen henger sammen. Hun snakker mye i bilder om hvordan jeg skal lytte til kroppen for å få den responsen jeg vil ha. Det kan være å forestille seg mageregionen som en ballong som skal fylles og tømmes annenhvergang, eller det kan være en bestemt bevegelse i kjeven som automatisk "får i gang" pusten:) Høres kanskje merkelig ut, men det funker veldig bra for meg og jeg kjenner andre som går dit og de er like entusiastiske som meg:)

 

Som sagt så går jeg til psykolog samtidig og her har jeg virkelig møtt meg selv i døra. Dette er en fantastisk dame som stiller de rette spørsmålene og får meg til å tenke over hva som gjør at jeg handler som jeg gjør. Nå er vi inne i en fase hvor jeg skal lære meg å kunne takle utfordringer som å si fra når jeg føler meg urettferdg behandlet uten at jeg skal ha dårlig samvittighet etterpå Dette er noe som ligger helt naturlig for noen, men for meg er det en håpløs terskel:s

 

Alle disse brikkene gjør at jeg mer og mer innser at jeg sliter med prestasjonsangst og er svært ukomfortabel med å miste kontrollen. Det å miste kontrollen er jo noe som ligger i ordet fødsel? En mister kontrollen over kroppen og det er kanskje der jeg sliter når jeg nå skal gjennom det hele en gang til. Derfor håper jeg at mine samtaler med jordmor på sykehuset skal få meg til å kunne slappe mer av, samtidig som jeg "blir kjent" på sykehuset:)

 

Veldig bra at du er åpen om dette!! Det beundrer jeg deg for:) Håper jeg har gitt deg noen svar du lurer på. Jeg har nok utlevert mye som jeg ikke har fått satt ord på fra før, men det hjelper jammen meg å kunne være litt "anonym" en gang i blant:)