Tør jeg?

[dinadina]

Jeg er 38 år, og har to barn (6 og 8 år). De siste par årene har vi forsøkt to ganger til, hvor vi mistet i MA i uke 13 og SA i uke 6.

 

Siden begge svangerskapene mine var tøffe, og jeg deretter har mistet to ganger - så er jeg livredd for å prøve på nytt. Samtidig er ønsket om et tredje barn så intenst at jeg ikke klarer å slippe tanken. Spesielt siden vi har fått kjent på den deilige følelsen av å vente tredjemann er det umulig å gå videre.

 

Samtidig vet jeg at dersom jeg blir gravid, så vil jeg umiddelbart kjenne en klo både i magen og hjertet. Frykten for å miste og frykten for at noe skal gå være galt vet jeg vil være altoppslukende. Derfor er det så håpløst at jeg ikke klarer å slå fra meg ønsket om et tredje barn.

 

Jeg blir jo heller ikke yngre, og jeg blir stressa av all praten om duotester, fostervannsprøver m.m. Jeg vet også at jeg vil bli sykemeldt dersom jeg blir gravid igjen, noe som gjør det vanskelig å holde en graviditet skjult. Det klarte vi de to andre gangene, noe jeg var sjeleglad for da det gikk galt.

 

Så, det er mange grublerier....og de har pågått lenge. Dessverre er det ingen som kan ta avgjørelsen for meg - jeg må bare finne ut hva som er viktigst for meg: Å prøve å få et nytt barn med de usikkerhetsmomentene det medfører, eller gå for det trygge og glede meg over de to flotte barna jeg har vært så heldig å få.

 

Det skal sies at gynekologen som foretok utskrapningen etter MAen ikke la skjul på at jeg hadde større risiko enn andre for å miste igjen, basert på komplikasjonene jeg hadde hatt i de to første svangerskapene. Samtidig var sjansen uansett størst for at jeg ville lykkes.

 

Hjelp?! :-)

[Sweet tooth]

Hei Dinadina,

 

jeg kjente meg igjen i det du skrev om et intenst ønske om et tredje barn, selvom en vet at en vil bli bekymret dersom en blir gravid. Jeg ville bare skrive noen ord til deg for jeg vet det er slitsomt å gå å gruble.

 

Jeg har også to barn, og har innomellom dette opplevd en SA i uke 8- noe som jo var tøft/en skuffelse, men som jeg jo tenker er en del av naturens måte å ordne opp på og som jo skjer ganske så mange.

 

Men i siste svangerskap opplevde vi komplikasjoner i første trimester og fikk vite at vi hadde stor sjanse for å miste og at barnet ikke var friskt. Koret fortalt ble det mange tester som etterhvert konstanterte at alt så ut til å være bra med den lille, og vi har nå to veldig friske, nydelige gutter på 3 og 6 år. Men ventetiden, og tankene om hva det ville bety for oss og barna våre dersom han ikke var frisk var tøff.

 

Likevel har vi nå begynt å få lyst på enda et barn. Jeg har gått og grublet over dette i ca to år nå. Det er som du skriver vanskelig å få tanken ut av hodet når en først har begynt å tenke alvorlig på å få et barn til. Vi har grublet endel, men har foreløpig konkludert med at vi nok skal slutte med prevensjon i løpet av høsten og la skjebnen råde- dvs. prøve å bli gravide. Det er skummelt å ikke vite hva en kaster seg ut i, og det er jo alltids en risiko med at et evnt. svangerskap ikke blir vellykket eller at barnet ikke er friskt. Jeg prøver imidlertid å tenke på at vi har fått to friske gutter, at det som oftest går bra, og at vi kan sjekke ut det som kan sjekkes ut i forkant og satse på at vi er heldige! Jeg kan nevne at for oss ville det vært veldig tøft å få et barn med spesielle behov, for vi har lite nettverk som kan avlaste oss, noe som vil være tøft for både barna og oss. (Men selvom vi ikke opplever slike spesielle utfordringer, er det jo utfordrende å bli tre-barns foreldre med lite søvn mm, og sjonglering mellom skole/barnehage, aktiviteter mm :-) Jeg tror jeg har tenkt såpass mye på dette, at jeg er forberdt på en litt tøff start på graviditeten med bekymringer. Merker at jeg får gode sommerfugler i magen når jeg tenker på å få et barn til. Av ot til tror jeg bare en må følge magefølelsen sin, og håpe på det beste :-)

 

Lykke til med valget!

[dinadina]

Tusen takk for det flotte svaret! Utrolig godt å høre at bekymringene dere hadde i siste svangerskap var ubegrunnet, for jeg vet godt hvor tungt det er å gå slik.

 

Jeg valgte selv å takke nei til fosterdiagnostikk på minstemann fordi jeg ikke ville vite om det var noe galt, men jeg tror at hvis vi prøver igjen vil jeg takke ja til det meste av prøver. Rett og slett fordi jeg tror det er viktig for min egen helse å vite mest mulig - uansett om barnet er friskt eller ikke.

 

Vår minstemann er kronisk syk (dog ingen sammenheng med komplikasjonenen i svangerskapet), så vi vet ganske mye om det å leve med utfordringer i hverdagen. Jeg er fullt forberedt på at et nytt barn kan få de samme plagene, men da tenker jeg at vi som foreldre er mye bedre forberedt enn sist.

 

Jeg tror vi også kommer til å prøve denne høsten, men da er jeg også mentalt forberedt på at det blir siste gangen. Hvis jeg mister enda en gang, så blir det snakk om utredninger m.m. - og det makter jeg ikke. Da vil jeg heller være hundre prosent tilstede for de to skjønne ungene jeg allerede har.

 

Jeg kommer til å se etter deg på dette forumet - håper virkelig at du får en spire til å sitte før jul! :-)

 

Masse lykke til! :-)

[Sweet tooth]

Hei Dindina, så koselig å få så hyggelig svar tilbake fra deg!

 

Veldig leit at deres minstemann er kronisk syk!! Jeg er veldig imponert over at dere likevel har overskudd til å prøve å lage et barn til.

 

Jeg synes det høres fornuftig ut å sette en grense for seg selv mht hvor mye en ønsker å gå igjennom før en setter sluttstreken. Tror det er mange som prøver for lenge før de sletter sluttstrek, og dermed blir plaget unødvendig lenge før en går videre. Det kommer jeg også til å gjøre dersom vi opplever mer komplikasjoner. Er utrolig fornøyd med å ha to barn, så tenker at det på en måte blir en vinn-vinn situasjon: enten så går det, eller så har vi det fint videre med de to barna vi har. Men det er jo selvfølgelig endel andre muligheter mellom disse alternativene også, men jeg forsøker å ikke tenke for mye på det og la hjertet og magen styre.

 

Kommer til å se etter deg også på forumet, er spent på hva dere kommer til. Lykke til med valget!

 

Klem,