Gå til innhold

Noen andre her som smågruer seg til fødsel?


Anbefalte innlegg

Det gjør jeg. Jeg fødte med ks forje gang pga fødselsangst. Nå går jeg til ukentlige behandlinger å jeg må si jeg ikke gruer meg så mye lenger.

Jeg fått en topp samtale partner om emne og det har hjulpet masse, så nå er det vel egentlig helt vanlig redsel jeg føler tror jeg.

Litt sånn redd for det som skjer etter fødsel.

 

Hva er deres tanker om dette, ang dere selv selvsagt :)?

Hva er deres frykt?

Takker for svar :)

Fortsetter under...

Sist gikk jeg og gleda meg til fødselen. Hadde så store forventninger!

Jordmor kikket bekymret på meg, og prøvde å forberede meg på smerten og realiteten, men jeg kunne ikke skjønne hvordan hun kunne være så negativ. Jeg skulle jo føde barnet mitt og se det for første gang!

Positiv smerte tenkte jeg.

 

Så fødte jeg og tenkte - FY FAEN! Må være bedre å havne i en bilulykke og få revet armen tvers av! Smerte pang, istdenfor å ligge i mange timer og sakte men sikkert revne!

Jeg lovte meg selv at jeg ALDRI igjen skulle føde uten smertelinding.

 

Nå er jeg gravid igjen, og har samme innstilling som sist. Jeg gleder meg! Positiv smerte! Jeg skal jo se barnet mitt for første gang!

 

Ja-ja, ikke vet jeg hva som går av meg. Kanskje virkeligheten en dag slår inn.

 

Så flink du er som har tatt tak i angsten. Det står det respekt av. Du er flink! Dette kommer til å gå strålende!

 

1. barn kom ved keisersnitt.. jeg var svak og skrøpelig og syntes det var vondt å røre noe særlig på seg. Spesielt etterrier under amming! AU!

 

2. barn kom etter 31,5 timer med vonde rier og epidural i 3-4 timer.. Jeg spratt ut av senga 20 min etter de var feridge å sy meg og jeg var klar for å ta fatt på mammarollen

 

nå går jeg med 3. barn.. Og ja, jeg gruer meg selvsagt til smerten under fødselen.. men tenker mye på hvordan jeg skal jobbe MED smerten denne gangen og ikke bry meg med alt som skjer rundt meg. Fokusere på hva kroppen forteller meg. Men jeg vet at jeg i hvertfall foretrekker fødsel fremfor keisersnitt hvis jeg skulel få valget! Kroppen er laget for å føde. Ja det er vondt, ja man blir sliten.. men det er verdt det..

Hahaha, som å lese om meg selv. Jeg grua meg ikke til forrige fødsel, og enda da jeg hadde 4 cm åpning var jeg en spøkefugl, og trodde ikke det kom til å gjøre så fryktelig vondt siden det hadde gått så bra de 4 første cm. Ringte søstra mi som var på ferie i New York, og sa at DETTE gjorde jo ikke noe vondt, det kommer til å gå heeelt fint!

Og -det gikk jo helt fint, bare at det var et vanvittig smertehelvete i mellomtiden. Det kan jo ikke beskrives, men samtidig så er man så inne i det at det meste bare går av seg selv. Jeg gjorde alt jormmødrene sa til meg at jeg skulle gjøre underveis, og var visst litt av en samarbeidsfødende ;) Etter 16 timer samt epidural i to timer for å få slappe av (ineffektive rier, så jeg trengte ei lta pause) kom jenta mi, og øyeblikket man får se ungen sin topper jo hele fødselen og smertene. Dette er nå et og et halvt år siden, og jeg gleder meg til å føde igjen i januar! Vondt ja, men kroppene våre er laga for å tåle dette, og det gjør vi jo stort sett. Erfaringen med denne type smerte er også noe jeg har tatt med meg videre, og har gjort at jeg føler at jeg kan klare alt ;) Klarer man å føde er man så å si uovervinnelig ;) Jenter er sterke og utholdende!

Annonse

Jeg gruer meg ikke til å føde, men er bare spent på en del ting.

Hvordan starter fødselen, hvor vondt er det, og blir fødselen sånn som jeh har sett den for meg. Men regner med jeg blir litt nervøs når jeg ser fødestua....

Gruer meg faktisk ikke i det hele tatt.

Jeg vet at det vil gjøre vondt, ingen vits å stikke det under en stol.

 

Eneste formen jeg hadde for "smertelindring" jeg hadde under første fødsel var lystgass og den synes jeg var helt fantastisk. Den gjorde at jeg klarte å ta fokuset bort fra den værste smerten.

 

Jeg revnet skikkelig, men den smerten kjente jeg i kanskje 1 sek før den var over og da jeg ble sydd kjente jeg ingen verdens ting.

 

Venninnen min som tok keisersnitt omtrent samtidig som jeg fødte brukte over 2 uker før hun kom seg skikkelig på beina, mens jeg var oppe og hoppet kort tid etter fødselen.

 

Jeg kan forstå at man kan ha fødselsangst om man aldri har vært igjennom det. Jeg var ganske nervøs for fødselen med førstemann, men det var faktisk ikke så ille som jeg hadde innbildt meg :-)

 

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...