Hormonell - Hjelp!!!

[Linda_T *nov-09* *des-10*]

Nå går det snart rundt for meg - føles det som hvertfall!

 

I et par uker nå har jeg blitt PLUTSELIG hormonell.

Jeg husker at jeg var det ett par ganger forrige svangerskap, men ikke sånn som dette! Forrige gang følte jeg på kroppen min at det kom en bombe, jeg rakk til og med å fortelle bf at han skulle holde seg fast.. Meeen denne gangen er det helt ekstremt.. Jeg begynner å krangle med bf for ingen ting, ting som ikke har noen betydning.

Jeg føler meg som en skikkelig hønemor som nekter han å gå ut av huset å møte andre mennesker - det føles nærmest som "får ikke jeg ha det gøy, skal F**** ikke du heller!" Jeg blir skikkelig skremt av meg selv som oppfører meg som dette. Og det som er så ille er at jeg føler meg helt knekt - som om det er verdens undergang da det skjer. Jeg bare griner - kjefter - sender sinte tåpelige (syke) mld til mannen. Der og da føles det helt naturlig å kjefte/gråte.., som om han gjør noe skikkelig galt, men når jeg "kommer til meg selv" innser jeg jo hvor idiot jeg har vært og må jo da begynne med all unnskyldning.

 

Kroppen min er helt ute av kontroll her!!

 

Er det flere som har det SÅ ille? Burde jeg komme meg til psykolog??

 

Forrige gang grein jeg over småtteri som at jeg ikke fikk gitt en gave til ei venninne samme dag ol.. (føltes jo brutalt det også, men nå går det så veldig personlig utover mannen her:S )

 

Huff ble mye rart her

[gakkeliten]

Jeg kjenner meg veldig igjen fra sist jeg var gravid!

Men jeg var på vei til å bli deprimert...Nå klarer jeg å beherske meg - det vil si.. jeg blir sint, men går i et annet rom, på badet for eksempel, setter meg på huk og knurrer og slår i gulvet. (hehe - nå ler jeg. Det høres ikke så sykt ut når det bare er meg)

Og jeg griner også av dumme ting, men jeg er hele tiden beviss på at det er hormoner som gjør det, så jeg klarer å le av meg selv mens tårene spruter.

 

Er det noe annet som ligge bak? Er du misfornøyd med å være gravid? Det er lov det også - å ikke klare å kose seg...

Jeg er veldig inne i debatten om hva som er "lov og ikke lov" når man går gravid- for jeg husker at jeg var mye deprimert for alt jeg ikke kunne gjøre som gravid. www.bt.no - har en veldig fin artikkel på dette i dag.

 

Hvis det er noe sånt, må du gjerne ta kontakt!

Kanskje jeg kan hjelpe?

 

klem!

[Linda_T *nov-09* *des-10*]

Tusen takk!

 

Jeg vet ikke helt hva som forårsaker dette, men har in lille anelse.

Jeg fødte førstemann for 8 mnd siden (nov -09), da mistet jeg mye blod og blodprosenten min sank til 8 (noe som er veldig lavt) siden jeg syntes det hørtse skummelt ut med blodoverføring nektet jeg dette, og ville se om jeg klarte å hente meg inn igjen.

Den første tiden som nybakt mor sleit jeg veldig psykisk (noe jeg aldri hadde forventet, har tålt tøffe ting før uten probl.) og tror det var en liten depresjon der, men den ble totalt oversett av sykehuset og leger.

I ettertid fikk jeg vite at om jeg hadde tatt blodoverføringen, ville det forhindret depresjonen (iflg jm).

Nå er jeg ca 19 uker og blodprosenten er rett over grensen, mens jernlagret ikke er helt på topp. Legen mener jeg skal vente litt å se det ann.. Men jeg lurer på om det er alt dette som stresser meg litt. Og ikke minst tanken på en ny fødsel, hva hvis jeg mister like mye blod denne gangen.. men med et værre utgangspunkt når det gjelder blodprosenten, hva skjer da? Det skremmer nok veldig nå som jeg har en liten gutt her som jeg må stille opp for, første gangen var det bare meg å tenke på.

 

Huff, ble veldig utbrttelse her nå.. :s Håper hvertfall dette roer seg snart, for det begynner å slite på nå. Hehe

 

*Klem*

[gakkeliten]

aiaia... skjønner.

Og jeg skjønner du er bekymret - for masse rundt det å være gravid. Det er ikke godt å gjøre noe med det som har vært - og det er rart at jordmor sier at du kunne unngått depresjonen hvis du hadde fått blod - for det henger ikke helt på greip slik jeg ser det.

Det valget er uansett tatt, og ikke noe å gjøre med.

Og du har kommet deg videre. Det er alltid det viktigste å tenke på - at man kommer seg videre, at man klarer det - og det løser seg.

Noen ganger er det skitvanskelig å tenke slik. Men det er kjempeviktig å gjøre det. Tenke positive forberedende tanker - som at dette har du alt gjort en gang. Det var skremmende, men du fikset det - og du vil fikse det igjen. Du vet hva det er, og hva det gjorde med deg - og du kom deg opp igjen. Og det er i worst case, ikke sant? For det er ikke noe som tilsier at du skal gå igjennom samme type fødsel som sist.

Jeg hadde seteleie med numme en - men jeg finnes ikke redd for at det skal bli seteleie denne gang også.

Det vil si - jeg vet at sjansen er der, men jeg kan ikke gjøre noe med det. Det eneste jeg kan trøste meg med er at da vet jeg hva som venter meg, og hvordan jeg kan takle det... det, sammen med alt annet jeg kjenner meg igjen i - hjelper meg hver dag å holde hodet over vannet denne gangen.

Ta de forhåndsreglene du trenger å ta.

Få i deg nok jern (og vitamin C for å ta opp jernet, hvis jeg ikke husker feil??) - hjelp blodprosenten å stige ved å spise litt ekstra av det som skal til for å få den opp - og vær ærlig både med deg selv, gubbefyren, legen og jordmor - fortell hva som plager deg, slik at dere kan tenke igjennom ting sammen.

 

Og ikke vær redd for å ta mer kontakt om det vi prater om hjelper deg. Du kan sende meg personlig melding også.

 

Masse klem igjen!

[♥ Mamma Mia ♥]

Jøye om jeg kjenner meg igjen... Jeg er en boble som holder på og som sprekker ganske ofte, og da blir jeg ikke bare ufin, men også ganske usaklig og er ikke rettferdig. Men kan ikke noe for det i "gjerningsøyeblikket"... Jeg holder på å bikke over snart..

[gakkeliten]

jeg måtte øve litt på å gå vekk... måtte ha hjelp til å bli minnet på det. Ble enda sintere i begynnelsen, men gikk likevel. Og det hjelper litt å være alene en liten stund. Få ut alt, og så spørre seg selv hvorfor man er så sint... For det er som regel ingen grunn - i allefall ikke til å bli såååå sint...

 

Lykke til...

[Trollmor til 2]

Kjenner meg igjen jeg også.. Under første svangerskapet var jeg mer følsom enn irritert. Kunne sikkert bli lettere irritert da også, men nå..! Du dæven! Den minste ting kan vippe meg helt av pinnen og ødelegge dagen totalt. Bare det at ei dame som havnet bak meg i butikk-køen, som "bare skulle betale for en liten boks med fløte", var nok til at jeg følte at jeg eksploderte. Jeg sa til dama at hvis hun hadde så jævla dårlig tid kunne hun da alltids gå foran meg. Men nei, det ville hun ikke. Hun ville at betjeningen skulle yte mer service, slik at hun ble ekspedert umiddelbart. HEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEERREGUUUUUUUUUUUUUUUUUD!!!

Og i dag var det ei dame på jobben som sa noe om at jeg ikke gjorde jobben min og at jeg veltet alt ut av balanse. Dere forstår det at jeg hadde sett feil på planen hvor det står hva vi skal gjøre uke for uke, så jeg utførte en annen oppgave enn det jeg egentlig skulle. Men jeg la meg flat med en gang og beklaget at jeg hadde gjort feil, men denna dama kunne ikke la være å gnåle om at enkelte ikke gjorde jobben sin..! KNUUUUUUUUUUUUUUUUUUURRRR!!! Ikke hjelper det å fortelle det til noen. Ikke hjelper det å gå seg en tur. Ikke hjelper det å puste sakte, dypt nede fra magen mens man teller til ti heller. Jeg er på tur til å skape en ny verdenskrig kjennes det nesten ut som..!

Dette har vært dagen i dag. I går gjorde jeg ikke annet enn å tenke på sex =D Og dagen før der var jeg besatt av mat... Jeg skal være SÅ glad når hormonene mine stabiliserer seg igjen!! =P