Hjelp, han nekter fortsatt å sovne av seg selv....

[Anonym bruker]

Jeg blir helt fortvilet!

Sønnen min er 18 mnd nå og nekter å sovne av seg selv. Vi har vugget han i søvn alt for lenge og bestemte oss for at vi bare måtte få en slutt på det. Kunne ta evigheter som vi måtte sitte på rommet å vugge. Føler jeg har førsøkt alt! Latt han hyle og gått inn av ut av rommet. Det hjalp en ukes tid, så ble han syk og det ble litt ekstra service og nå er det enda verre en før.... Han hyler virkelig av skrekk og skriker mamma.

Kan noen hjelpe meg?

[FruTB]

Legg deg ved siden av han til han sovner - og gi mindre og mindre service etter hvert. Det er i det minste bedre enn vugging.

 

Vi har brukt, og bruker fortsatt, lang tid på Bos soving - fra å vugge i søvn, bære i søvn, amme i søvn, er vi nå der hvor det holder at jeg ligger ved siden av han i sengen vår, og da sovner han fint av seg selv. Tar toppen 10 minutter, og jeg synes bare det er koselig - så jeg føler vi har kommet langt

 

Finnes mange råd på sovlillebaby.com

[Anonym bruker]

Jenta mi er 22 mnd og har svært godt språk/ språkforståelse. Etter mye sykdom i vår ble hun vandt til at en av oss satt utenfor døra slik at hun kunne se oss. Dette kunne gjerne ta 1,5 timer, og var enormt frustrerende. Jeg bekymret meg for at vi på denne måten signaliserte at "ja - det er utrygt å ligge alene", og for at vi aldri skulle kunne ha barnevakt. Jeg bestemte meg for å ta kampen og begynte med å forberede henne under kveldsmaten "i kveld skal mamma lese boka i mammasenga, og så skal vi synge to sanger i sin seng, og så skal mamma gå ut og du skal sove alene." Det ble skikkelgi leven og hyl og skrik, og jeg gikk inn noen ganger, men ettter 20 min sov hun. Etter tre dager med hyl og skrik ble hun veldig lettt å legge. Når mannen min legger henne tar det fortsatt en evighet, for han klarer ikke være så konsekvent. Det er ikke snakk om at jeg synger mer enn de to sangene vi har avtalt. Med jevne mellomrom "prøver hun seg" og gråter når jeg går ut av rommet - da har jeg gått inn igjen og sagt at mamma tar tutten hvis du skal gråte, hvorpå hun slutter med en gang. Og JA jeg innser at jeg nok får mange reaksjoner på at jeg sier dette, men hun gråter ikke pga av smerte eller redsel, men fordi hun foretrekker vårt selskap, så jeg gjør det med god samvittighet.

[Anonym bruker]

Noen ganger må det gråting til, men det er viktig å trappe ned servicen og være konsekvent. Vi duller ikke for mye selv når ungen er syk. Får litt dårlig samvittighet av det når han hoster og står i, men "skjemmer" vi han bort når han er syk blir det en utrolig lang og frustrerende tid for å få rutinene tilbake på plass igjen og det er ikke bra for verken oss eller ungen.

 

Det er en evig kamp dette med barna...

[vaskedama+♂ 09 og 11]

Husker ennå med gru når jeg satt barnevakt for min søster sitt barn, ble vugget i søvn, og jeg gikk i timevis og vugget på den lille gutten. Ble nesten som onkel skrue som laget hull i gulvet etter å trave rundt på gulvet. Så var det noe jeg var oppmerksom på når vi fikk lillegull, var at han ikke skulle bysses i søvn!

 

Har vært litt skriking til han fant ut at det ikke ble noe byssing på han. Var ikke noe redselsskrik, men kun at det ble slutt på varmen fra ammingen.

 

Idag er han lettere å legge, har vært litt i det siste da vi har sluttet med soveposen, så har stått i sengen i det siste, men nå ser det ut til at han har oppfattet poenget. :-)

[Anonym bruker]

Takker for svar. )

 

Nå har vi holdt på noen dager med en del gråt, men i dag ga han seg heldigvis relativt fort. Får håpe det går enda bedre i morgen. Sitter med veldig dårlig samvittighet resten av kvelden da, siden jeg har latt han gråte så fælt.... men, men...