MA i januar og blir ikke gravid igjen..HULK HULK

[bibbi@]

Jeg mistet i uke 19 i januar, og er nå i 7 pp. Har så veldig lyst til å kjenne det sprelle i magen igjen... Har uregelmessig syklus, men føler meg egentlig ganske fin igjen rent psykisk. Ble raskt gravid forrige gang (2 pp), men nå ser det altså ut til å ta tid. Blir så lei meg hver gang mensen kommer! Måtte bare få det ut... Store babystøvklemmer til dere alle her inne:)

[lania]

Hei, kjære Bibbi@, jeg har lurt sånn på hvordan det går med deg! Det var ikke dette jeg håpet å høre. Jeg slapp fra det med én mislykket pp etter MAen (som var så lik din), men den uønskede mensen jeg fikk da opplevdes nesten som like ille som tida etter MAen. De periodene vi ventet etter råd fra legen var jeg bare glad for å få mensen. Men det gjorde så vondt da jeg hadde bestemt meg for å prøve igjen.

Jeg skjønner så godt at du blir lei deg! Sorgarbeidet fra sist avhenger jo av håpet om å bli gravid på ny. Nå som jeg er blitt gravid igjen skjønner jeg at det har mer med hva som tar oppmerksomheten enn det å virkelig ha kommet over den forrige. Jeg er fortsatt lei meg, kanskje nesten dypere enn før, for det å bry meg om dette nye livet minner meg hele tida om hvor mye jeg brydde meg om det forrige. Men fokus blir allikevel at nå må det gå bra.

Hva skal jeg si, annet enn at vi alle bare er deltakere i et enormt sjansespill her, og du har ikke vært så heldig å bli gravid igjen ennå. Men det er heldigvis ingen tvil om at du + mann sammen er fruktbare og derfor er det bare å prøve å ikke fortvile. Jeg var helt overbevist om at jeg hadde "mistet" det (eller at mannen min hadde det) da det ikke gikk på første forsøk som sist. Men det er jo bare tull.

Om du ikke allerede er utlært på alle fruktbarhetstips: Det finnes en del informasjon på nettet om timing og spacing av samleier, posisjoner etc etc. Jeg tror de har noe for seg - forutsatt at man ikke blir helt utstressa av dem, selvsagt.

Jeg var veldig skuffa over meg selv fordi jeg ikke klarte å nyte livet som ikke-gravid når jeg hadde sjansen; plutselig dreide alt seg bare om å bli gravid igjen. Etter nedturen i 1. pp fant jeg ut at det ikke gikk an å fokusere hele livet på noe så usikkert - inntil det i det minste var fastslått. Jeg levde derfor nokså normalt den måneden jeg ble gravid, trente og drakk inntil jeg begynte å få mistanke om at noe var i gjære. Ikke at jeg anbefaler å drikke rundt eggløsning, men jeg tror mislykkede pp'er blir vanskeligere å bære om man i tillegg har satt hele livet sitt på vent, ikke tillatt seg noen ting. Da har man liksom ofra alt uten å få noe igjen.

Hu, det ble et langt "svar", dette. Jeg vil bare gi deg en klem, ukjente som vi er, og si at jeg føler med deg og ikke minst ønsker deg MASSE lykke til. Jeg har trua. Det er svært usannsynlig at du ikke skulle lykkes igjen snart.

[bibbi@]

Tusen takk kjære Lania! Det var godt å "høre" fra deg igjen:) Jeg leste at du er gravid igjen, og kommenterte det, men er ikke sikkert du så det. Men det er jo fantastiske nyheter! Skjønner imidlertid godt at det følger med en del nye følelser å bli gravid igjen, og det hele er jo som du skriver et stort sjansespill. Men jeg har også trua! Hvor langt er du på vei? Er formen fin? Hvordan blir du fulgt opp? Ble du forresten fulgt opp noe etter fødselen før du ble gravid? Jeg har ikke engang vært hos fastlegen og bør kanskje ta meg en tur..

 

Jeg har også prøvd å leve normalt, og drikker både vin og spiser spekemat og prøver å nyte fordelene ved situasjonen. Ble bare så utrolig rastløs da mensen kom denne gangen og kjenner at jeg er overklar for å bli gravid igjen. Men det hjelper nok ikke på å være overklar, så jeg prøver virkelig å ikke telle dager og ikke henge meg for mye opp i "kroppens signaler", men bare puste rolig og leve.. Håper så inderlig at alt går bra for dere denne gangen! Og at jeg snart er rett bak deg i løypa:)

 

"Snakkes!"

[lania]

Hei igjen (jeg har vært på ferie)

Man kommer fort i skade for å gi råd når man vil vise medfølelse: Jeg regner egentlig med at du gjør alt "riktig". Det er leit at det ikke har resultert i graviditet ennå. Og bra å høre at du lever livet litt. (Jeg har så lyst på spennende oster nå, ikke mer av KJEDELIGE norvegia-jarlsberg-sveitser-ugh, så hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg kjørt i meg en del brie og blåskimmelost!) En fattig trøst kanskje. Jeg får nesten lyst til å nevne i samme slengen at jeg syntes sist og synes nå at selve det å være gravid (på dette stadiet, jeg kan ikke uttale meg om perioden der man kjenner babyen sparke osv) er ganske gørr. Ikke for å virke utakknemlig: Jeg er utrolig glad for sjansen til å få en liten en, og villle selvsagt ikke vært det foruten. Men jeg skulle ønske jeg husket mer på dette og nøt friheten mer den lille tida imellom. Det er imidlertid ikke så lett når framtida er så usikker. Om noen hadde fortalt deg at om 1 år sitter du med en frisk, sprell levende baby i armene, hadde du kanskje syntes det var greit å få mensen noen ganger nå.

Jeg er 13 uker. Oppfølginga er ikke storveies - men jeg er usikker på hvor mye jeg egentlig burde vente meg etter bare én MA. Jeg har fått en veldig fin fastlege (jeg byttet etter MAen) som følger opp omtrent så mye som jeg ber om, men ultralyden i uke 12 som jeg ble lovet på sykehuset var nesten litt skuffende. Selv om vi begge gråt av lettelse over å se at det fortsatt var liv der inne, og de sa at alt så normalt ut, følte jeg allikevel ikke at den var noe grundigere enn den jeg hadde i uke 12 i forrige svangerskap, da også alt "så normalt ut". Utenom dette er jeg bare blitt kalt inn til ordinær ultralydscreening, like seint som sist (18 fullgåtte uker), noe som kommer til å gjøre de to ukene før til en forferdelig anspent tid.

Heldigvis har fastlegen min et dopplerapparat som kan høre etter hjertelyd. Så jeg blir nesten nødt til å bruke henne rundt uke 16 og håpe at det vil gjøre tida fram mot ultralyden lettere å gå gjennom.

Jeg innbiller meg at jeg kommer til å puste lettere når jeg er i uke 19-20, eller hvertfall når jeg begynner å kjenne fosteret sparke - om jeg er så heldig å komme dit.

Håper denne rablinga gir svar på noen av spørsmålene dine.. Etter MAen ble jeg kalt inn til sosionomsamtale på sykehuset (jeg hadde allerede snakket med sosionomen da jeg var innlagt i februar) og jeg ble lovet ultralyd i uke 12. Å bytte fastlege til en spesialist i gynekologi er kanskje det lureste jeg har gjort i så måte. Hun er veldig saklig og tydelig, og har hvertfall bidratt til å minimere frykten for at dette vil skje igjen. Mitt inntrykk er at legene er veldig villige også til å diskutere følelser rundt det å prøve å bli / å ha blitt gravid igjen. Så det kan anbefales

Lykke til videre, håper å høre fra deg igjen - det er vel ingen andre som gidder å lese denne tråden tipper jeg

[bibbi@]

Hei igjen!

Skjønner godt at du ikke puster helt ut enda. Men du må tenke at du har statistikken på din side - hva er oddsen for at det skal gå galt etter uke 13 to ganger?! Den må være svært lav...om slike tall er noen trøst selvfølgelig.... Hang in there!

En venninne av meg fikk også en spesialist som fastlege etter at hun mistet tre ganger på rad, og følte seg veldig trygg med det. Jeg gjør nok det samme om fastlegen min ikke føles trygg når jeg blir gravid igjen. Er inne i prøveperiode nå, og hadde muligens eggløsning for ett par dager siden. Har litt vondt i korsryggen, men det skyldes kanskje bare eggløsningen. Har hatt masse rare symtpmer i tidligere runder, og også en tidlig test som jeg fikk svakt utslag på, men det hele har bare endt i to, tre forsinkede tantebesøk. Satser imidlertid på at det går bra denne runden - har litt godfølelsen:)

Vi "snakkes"!