Litt motivasjon og håp til dere her inne!

[-S-]

Vi var prøvere i 4 år før jeg ble gravid. Det var en, mildt sagt, jævlig prosess å gå gjennom. Var mye inne på dette forumet da, og tenkte nå jeg skulle dele min historie. Håper det kan være til litt motivasjon og gi litt håp til noen av dere som sliter.

 

Jeg sluttet med p-piller i januar 2006. Hadde da regnet med at det skulle bli baby det året, noe det ikke ble.. Etter 1 år ba vi om hjelp. Det gikk ikke så fort for seg, men jeg gikk på pergo-kurer både i 2007 og 2008. Mannen ble også testet.

 

Vi "ga opp" en liten stund, men gikk til legen igjen i begynnelsen av 2009. Da var det ny runde med pergo, og jeg ble henvist til gynekolog. Derfra ble jeg henvist videre for laparoskopi.

 

Var til laparoskopi i september 2009. De fant ingenting som skulle tilsi at vi ikke kunne få barn.

Etter dette sluttet vi "å prøve". Begynte å innstille oss på at vi ikke skulle få barn i lag. Etter alle de årene med helvete vi hadde lagt bak oss, var det litt godt å finne gode argumenter for at det var like greit at vi ikke kunne få barn.

 

I begynnelsen på januar i år, følte jeg meg uvel og oppblåst. Jeg fikk menssmerter som varte i 2 uker, uten noen blødning. Da tenkte jeg tanken på at jeg kansje var blitt gravid. Men slo det fort fra meg.

En dag i januar før vi skulle på jentetur, bestemte jeg meg for å ta en test KUN for å utelukke at jeg var gravid. Tenkte det ville være dumt å skulle drikke alkohol med dette i bakhodet. Jeg var egentlig 100% sikker på at den var negativ, hadde jo tatt tusen tester før. Men måtte liksom bare ta den for at ikke tanker om noe annet skulle få slå rot i hodet mitt.

 

Så var testen positiv!! Jeg gråt og lo om hverandre resten av dagen. Den opplevelsen ønsker jeg alle dere her inne å erfare. Kun de som har slitt med dette kan forstå den følelsen!

 

De første 3 mnd var ganske tøffe, trodde selvsagt ikke at det kunne gå bra.

Nå er jeg 33 uker på vei, har termin 9.september. Alt ser ut til å være bra med lillegutten i magen.

 

Ønsker dere alle MASSE, MASSE lykke til! Det er håp for de aller fleste!

 

Klem fra meg

[Ster IL]

Så fin historie:-)

Jeg kastet min første positive test da den var svak og jeg ikke trudde på den.

Nå skal det sies at vi prøvde i over 12 år før spiren satt, og det uten hjelp utenfra.

 

Fikk da en herlig gutt som nå er 4 år, og storebror til tvillinger på 9 mnd, de er ivf barn.

 

Det tok oss 16 år å komme i mål, men himmel som det er verdt det.

Vel, ikke helt i mål, har ett egg på frys som vi gir en mulighet om 1 års tid, men skulle det bli neg så er det lettere å komme over, om du skjønner?

 

Kos deg masse med lillegutt i magen:-)