første gang?

[kayellacee]

Jeg har akkurat fått vite jeg er gravid.

jeg tenkte: 20 år, akkurat startet i fast jobb, ikke helt ferdig med skole, nesten ikke penger... rett og slett goodbye til hele ungdoms tia...

først vill jeg gå foran toget og vente på min enveis billett til det store himmelriket, men har begynt å akseptere det litt etter litt nå.

har lest litt, og virkelig gått inn i megselv og bestemt meg for å beholde.

men er livredd!! griner og ler om hverandre.

har ingen symptomer uten om at jeg for en gangs skyld har en større bh størrelse enn 70A ( som da er en fin ting)

 

men jeg har akkurat kjøpt min første bok, den handler om svangerskap, utrolig spennende! så gru/gleder meg til tiden fremover og håper på masse støtte fra venner, familie og dere her inne

 

 

spørsmålet mitt er:

hva var det første du tenkte da du fikk vite nyheten, uavhengig om du ville hoppe forran toget med meg eller hoppe villt av glede etter å ha prøvd en stund?

 

jeg vil ha din historie ^^

[Nr. 5?]

Gratulere ))))

 

Jeg blei gravid når jeg var 16 år med førstemann. Ingen utdannelse, ingen jobb. Han kom 2 uker etter 17 års dagen min og den aller fineste gaven jeg noen sinne kunne drømme om Jeg fikk hjelp så jeg fikk søkt om støtte fra nav og med god hjelp med barnepass fra mamma og et par dager i barnehage fikk jeg begynt på skolen igjen 6 mnd etter.

 

19,5 år og gravid igjen og fortsatt ikke ferdig med skolen. Hadde dessuten flytta et stykke fra familien min, så det var ikke bare å ringe om hjelp. Denne gangen søkte jeg om permisjon fra skolen og begynte på igjen på skolen etter permisjonen var over. Hadde litt flaks med at termin var i august og i skoleferien. så jeg fikk fullført skoleåret jeg hadde begynt på og fikk starte til riktig tid etter permisjonen.

 

Nå har jeg ei lita ei på 10 mnd, fantastiske gutter på 10 år og 12,5 år og et lite + i magen, samboer, 2 utdannelser, egen leilighet, ikke fast jobb, men jobb hver dag om jeg ønsker det.

 

Veien har vært litt lenger kanskje enn hva enkelte av mine veninner har hatt, men jeg har nådd det samme målet som dem allikavel

[Nr. 5?]

Glemte å ønske deg masse lykke til. Jeg er helt sikker på at du vil klare deg kjempe bra, men inntil man har en plan så kan ting se litt rotete ut. Og det kan være at plan A blir byttet ut med både C og F etterhvert

[Picea abies]

Så bra at det er i ferd med å årne seg Gratulerer!

 

Jeg er 27 år og følte at jeg begynte å bli litt verpeklar, så jeg og samboeren begynte så vidt å prøve oss i mars. Jeg visste tydligvis ingenting om dette, for jeg trodde at det skulle holde med en gang, og visste ikke om at man måtte treffe eggløsning osv Tiden gikk, og jeg ble latere med graviditetstester, etter å ha funnet ut at eneste som skjedde når jeg tok en sånn var at mensen kom. Da vi dro på ferie i juni, tok jeg en test noe for tidlig, men jeg orket ikke vente lengre og ville ha klarsignal på at det var ok med paraplydrinker.

 

Helgen vi kom hjem fikk jeg voldsomme magesmerter/stikkinginger og regnet med at det var mensen som var på vei, men neste dag dukket den ikke opp (og den har vært superpunktlig). 3 dager senere kom jeg hjem med en pakke tester, og fleipet med samboeren at jeg skulle bare på do og ta "mensen-fremkallern". Den gang ei. Da det gikk opp for meg at det her var 2 streker -ikke én, kjente jeg skikkelig mye sommerfugler i magen -ISSOMMERFUGLER. Tuslet inn på kjøkkenet og der pjattet samboeren i vei om ett eller annet. Jeg sto musestille og lyttet på han til han ble ferdig. Så skjønte han plutselig at jeg ville si noe og tittet bort på testen jeg holdt i hånda. Alt jeg fikk lirt av meg var; "ehe". Han ble kjempeglad, mens jeg hadde 1000 taker rasende. Visst hadde vi vel prøvd dette en stund nå, men at jeg plutselig skulle ha barn i magen? ÅJ! Var jeg egentlig klar for dette? Var det riktig? Etc... men NÅ: Ah, det er så deilig Vi er utvilsomt superbegeistret begge to ) Men det er rart å tenke på.. jeg føler meg fortsatt som en 20-åring og samler fortsatt på leker -til meg selv!

 

[M-86]

hei:) Gratulerer så mye:)

Din historie begynner ganske så lik min. Jeg var 20 når jeg fant ut at en liten var på vei, hadde akkurat fylt 21 når han kom. Hadde surra med div skole å flytting siden vgs, så jeg hadde heller ikke gjort ferdig noe utdannelse.

Pappaen til min lille levde ett liv som ikke passet seg når man venter barn, så min lille kjenner ikke til sin biologiske pappa. Men heldigvis kom min nåværende kjæreste inn i livet han når han var bare ett par mnd, å han har blitt superpappa, eller hjertepappa som jeg liker å kalle det:) Nå sitter jeg her med en på snart 3, en super kjæreste, hus,bil, fagbrevet i hånd og en spire i magen! Når man blir mamma får man uante krefter som får deg igjennom det du må for at barnet ditt skal ha det best mulig.

Ønsker deg masse lykke til å håper du får en lettere start enn meg.