Stork klinikken

[Atilla10]

Heisann dere.

 

Jeg har holdt på med IVF behandlinger med samboeren min og etter flere forsøk så ble jeg dumpet, så har nå da blitt alene igjen. Jeg ønsker meg veldig bra og har begynt å tenke på stork klinikken i danmark.

 

Jeg har vel egnetlig bestemt meg for å gjøre det, men skal nå først bruke tiden til å komme meg psykisk på ben igjen å deretter slutte og røyke, ønsker å være røykfri en stund før jeg setter prosessen igang.

 

Jeg har vurdert en åpen donor, da barnet kan få sjekket sykehistorie etc hvis barnet ønsker seg det. Men er usikker her.

 

Ønsker å få kontakt med flere som har gjort dette og kanksje flere som er i prosessen og vurdere dette. Det er en veldig stor avgjørelse og ta. Hva med dere som har fått barn på denne måten. Hvordan er det å være 100 % alenemamma. Ikke har noen pappa som kan overta ansvaret noen ganger. Hva tenker dere om hva dere skal si til barnet etc. Syns dette er vanskelig, men har nok bestemt meg for å gjøre det.

 

Hadde vært veldig gla for andre som har noen erfaringer etc...

[tingeling71]

Hvis du må ha IVF behandling så må du vel til et sted der det er lege? Det har ikke Stork. Men du kan prøve f.eks. CFC. Men dette er noe jeg er alldeles grønn på så der må du nok få svar fra de som har drevet med det

 

Det jeg imidlertid kan svare deg på er min prosess så langt. Det har vært en veldig lang prosess for min del. Først og fremst det å klare å godta at jeg ikke kommer til å få barn med en mann var (og er forsåvidt fremdeles) en sorg for meg. Men jeg har greid å godta at slik er det. Jeg kom etterhvert frem til at spørsmålet for meg handlet ikke om å få barn med eller uten en mann, men mer om å få barn eller ikke få barn. Og da ga egentlig svaret seg selv for min del.

Jeg synes det er trist at jeg ikke kan gi barnet en far. Men så tenker jeg at det kan jo hende jeg i fremtiden klarer å møte en mann når "desperat"-stempelet er visket bort fra pannen min når jeg har fått barn. Fremtiden min avhenger ikke av det, men det hadde vært hyggelig. Ellers har jeg alltid greid meg bra på egenhånd. Jeg er foreberedt på at det til tider kan føles ensomt og slitsomt, men jeg har familie som vil stille opp og noen av mine venner vil nok også stille opp. Uansett, alle alenemødrene jeg har snakket med sier at det er absolutt verdt alt strevet.

 

Jeg var på Stork og ble inseminert første gang for snart 2 uker siden Det beste med den dagen var følelsen av at dette var riktig for meg. Jeg har bare vært glad og fornøyd og gleder meg til å teste. Jeg er en person som griner hvis jeg er usikker på om jeg har gjort riktig valg og gjør noe som er så omveltende som dette kan bli. Men jeg fikk aldri den følelsen av "oj...hva har jeg gjort". Grunnen til det er nok fordi dette er virkelig gjennomtenkt i mitt hode og gjennomdiskutert med venner.

 

Det de sa til meg under journalsamtalen på Stork var at det viser seg at donorbarn greier seg like fint som andre barn med far. Det de også sier er at man bør være bevisst på å ikke lage en liksom far, men være veldig klar på at barnet ikke har en far, men en donor. Så får man heller finne andre farsfigurer i barnets liv. Gynekologer jeg har vært innom har vært veldig støttende de gangene jeg har nevnt dette med mangelen på far. De sier at "det har jo vist seg at det ikke alltid funker selvom man har en mann" og at "dette er jo forsåvidt ikke noe nytt, før gikk man på byn og lurte en mann". Denne måten å gjøre det på er på mange måter mer renslig.

 

Jeg tror det er riktig av deg å komme litt til hektene igjen etter bruddet. Uansett har du jo en hel liten journal du må bygge opp. Lykke til Atilla.

[Atilla10]

Hei Tingeling71

 

Jeg føler på akkuratt det du sier og jeg ønsker meg også så sterkt barn at jeg heller mer og mer i den retningen. Men jeg syns det er ufattelig trist og ikke ha noen å dele ansvaret med, jeg trenger ikke være sammen med barnefaren men hadde vært godt å ha en far til barnet. Jeg sliter nok litt med det faktum at jeg blir helt alene med dette. Jeg har familie som ville stille opp for meg, også venner, selv om jeg tror vennene ikke stiller opp så mye som de sikkert ønsker. De har jo sine liv de også.

 

Jeg sitter og gråter og gråter nå fordi jeg begynner å erkjenne at det er dit veien går for meg. Det er et utrolig vanskelig valg å ta. Og det er mulig jeg ikke er klar for å ta valget helt enda siden det gjør meg så utrolig trist.

 

Når det gjelder prøverør så trenger ikke jeg det, vi var på prøverør fordi min ekskjæreste hadde dårlig sædkvalitet, alt skal være i orden med meg. Derfor tenker jeg på storkklinikken.

 

Men tingeling hvor lang tid brukte du på og komme frem til dette valget? Jeg var inne på tanken angående dette før jeg traff min eks også. Da ga jeg meg 2 år på å finne en kjæreste og det skjedde, men nå ønsker jeg ikke engang å finne meg en kjæreste, har ikke trua på menn i det hele tatt lengre. Jeg skulle ønske det fantes en gruppe over de som har gjennomført dette alene og de som er i prosessen slik at man kan spørre om en hel del man lurer på.

 

Har du nå fått noen svar på testen enda eller?

[tingeling71]

Hvor lang tid brukte jeg på å komme frem til dette valget? Hmm...vanskelig å si. Ble oppmerksom på løsningen ganske tilfeldig fordi puls på nrk1 hadde en reportasje om damer som reiste til Danmark for bli gravid. Da var jeg vel 35?...rundt der? Da jeg fyllte 36 år tenkte jeg at dersom jeg fremdeles var singel når jeg fyllte 37, da skulle jeg begynne å gjøre noe med saken, men ingenting før det. Så ble jeg 37 og ingen mann hadde kommet inn i mitt liv for å bli. Så da begynte jeg med blodprøver, snakket med folk, leste på Stork sine hjemmesider. Måtte vente 5 måneder for å slippe til hos gynekolog. Deretter ble det mye utfordringer med uteblivende EL, røntgen av eggledere, hormoner, problem med å finne gynekolog som ville scanne, feil hos Stork som gjorde at jeg ikke kunne reise da jeg var klar, jeg revurderte, en mann som kom inn i bildet og forsvant ut igjen Masse greier. Så ting tar tid. Men så satser jeg på at det blir desto bedre når alt er på plass og jeg er gravid.

 

Stork har en oppslagstavle der de helt sikkert kan henge opp en mail fra deg om at du ønsker kontakt med noen som har vært gjennom dette og fått barn.

 

Skal teste på fredag (egentlig torsdag, men da er jeg bortreist på jobb og vil ikke være på jobb andre steder også være nødt å takle en stor skuffelse også.... så venter til jeg kommer hjem på fredag

[tingeling71]

Var forresten inne på tanken noen ganger å få barn med et homofilt par. Men har valgt det bort. På en måte hadde det vært greit å dele ansvaret med noen og få litt fri innimellom, men så har jeg litt vondt av barn som må flytte frem og tilbake mellom foreldre. Dessuten ville jeg ikke delt 50/50.... så ser for meg at det kunne blitt problematisk. Men det er jo et alternativ.

[Atilla10]

Jeg skjønner at prosessen er lang. Jeg tenkte på dette for ca 2 år tilbake og da hadde jeg gitt meg selv 2 år for å finne kjærligheten, den kom brått og forsvant like brått. Så nå tenker jeg at kanskje dette er eneste løsning for meg. Eller det skal sies at min eks også kan være interresert i å lage en baby med meg slik at vi kan dele omsorgen. Det er ikke lett i hans alder heller og finne kjærligheten, hvis den eksisterer da. Men han er ikke klar for det enda. Dette hadde nok vært førstevalget mitt hvis jeg kunne velge fordi vi kjenner hverandre etc, men å begynne med prøverør uten at vi er sammen vet jeg ikke om jeg helt vil. Usikker da mht om han går og har sex med andre kvinner etc, og ønsker ikke smitte meg eller mitt barn med noen sykdommer. Og tror det er vanskligere for han å velge dette enn meg. Jeg hadde nok gladelig sagt ja til det nå. Men her er det fordeler og ulemper med begge deler. Det jeg syns er det vanskligste med å velge en donor er det at barnet ikke vet sitt biologiske opphav. Og det faktum at jeg velger bort en far for barnet. Er nok der skoen trykker for min del.

 

Jeg ønsker og holde litt kontakt med deg, fordi det virker som du har tenkt og tenker litt likt som meg. Du sitter med litt av de følelsene jeg sitter med. Håper virkelig for deg at du får full klaff på torsdag. Jeg vet hvordan det er å se at det ikke går og det gjør vondt.

 

Jeg ser at du har vurdert et homofilt par, det tror jeg ville blitt vanskelig for meg. Skulle jeg dele med noen føler jeg at det må være med noen jeg kjenner. Som feks min eks.

 

 

[tingeling71]

Ang. han eksen din... skjønner at du kunne tenkt deg å prøve med han, men får dere prøverør i Norge dersom dere ikke er et par? Dere må vel uansett ut av landet? Men det hadde jo vært en bra løsning vil jeg tro Men du kan jo da plutselig risikere at han trekker seg dersom han treffer en ny dame.

 

Det ser ut til at du sliter med mange av de samme tankene som jeg gjorde med tanke på barnet og det å kjenne sitt opphav. Det er en egoistisk ting å gjøre dette, det er det ingen tvil om. Men så tenker jeg at det er jo ganske mange som er adoptert fra andre land som heller ikke kjenner sitt opprinnelige opphav og som likevel har det bra. Og de mangler jo både biologisk mor og far. Det er veldig person avhengig om barnet ønsker å finne "donorfar" eller ikke, tror jeg. Og det baserer jeg på de erfaringene jeg har med 2 venninner som er adoptert (de kjenner ikke hverandre).

 

Men det er viktig å tenke gjennom alt dette synes jeg. Det er jo tross alt et barn det er snakk om og de fortjener det aller beste utgangspunkt i livet spør du meg. Og jeg er fullt og fast overbevist om at "selvvalgte" alenemødre kan gjøre dette like bra som andre foreldre.

 

Prøvde å legge deg til på vennelisten, men fant ikke nicket ditt??

[Atilla10]

Det er litt godt å snakke med noen om dette. Ikke alle som skjønner tankegang og ikke heller det vanskelig valget det er å faktisk ta den beslutningen som det er. Snakket akkurat med min eks i dag og vi ble enig om at i midten av desember så skulle vi snakke om det. Han ønsker seg barn han også så han er ikke fremmed for tanken. Men han er ikke helt der enda, der hvor jeg er. Jeg tenker så mye på barn at jeg tidvis ikke klarer og sove på nettene. Det er det eneste som surrer i hodet mitt. Så jeg tror jeg har bestemt meg for at jeg nå skal slutte og røyke den 1 august og så vil jeg være røyk fri i minst 2 mnd så kjører jeg dette med stork samtidig som jeg venter til jeg får pratet med eksen min om dette i desember. Hvis han da sier nei så slipper jeg og vente så lenge med det med stork.

 

Nå det gjelder dette med prøverør så tror jeg ikke at jeg ønsker mer prøverør med han, men vi har to egg på frys som jeg kunne tenke meg og forsøkt på. Han har ikke skiftet adresse i folkeregisteret enda og tror det er smart og vente til desember før han gjør det. Velger han da å backe ut så kan han skifte da, og da kjører jeg på med stork.

 

Er jo umulig for meg og gå ut å finne kjærligheten også nå da det eneste jeg tenker på er barn.

 

Nicket mitt er Atilla10. Hvordan kan jeg legge deg til min venneliste.

 

Bor du forresten i Østlandsområde?

 

Jeg krysser fringrene for deg og håper at det viser positivt på fredag. Tankene mine går ut til deg.