Seksuelle overgrep og fødsel

[MammaTherese84]

Jeg lurer på om det er noen her inne som har opplevd seksuelle overgrep i barndommen, men som allikevel har klart seg bra under og etter en fødsel?

Jeg er straks i uke 33 og tankene rundt dette blir bare mer og mer skremmende. Jeg går både til psykolog og i samtale med jordmor, men synes dette er veldig vanskelig å snakke om.

Frykten er at en mannlig lege må trø til under fødselen....jeg har skikkelig angst for mannlig leger...og da særlig når ting skjer "der nede"

 

Jeg gråter mye for tiden og er redd....det er liksom de siste dagene det har begynt å føles så ille. Jeg vet at jeg kan få innvilget KS, men jeg ønsker å gjennomføre så godt det lar seg gjøre, en vaginal fødsel.

 

Kan noen med positive erfaringer ang. dette gi meg noen oppmuntrende ord/råd?

 

*sta, men livredd*

[Ikkesåallerværst]

Hei!

Jeg har desverre (eller heldgvis..) ingen erfaring med akuratt dette, og derfor, men jeg ser at du ikke har fått noen svar og det nærmer seg termin!

 

Du gar sikkert snakket med jm om dette, men det er ofte i frifjøringsfasen det blir vanskelig, ettersom denne smerten kan minne om smerter fra overgrep. Da kan kvinnen få panikk, trekke seg inn i seg selv og det blir vanskelig å få barnet ut. Ofte kan derfor fødsler for kvinner som har opplevd overgrep ende med tang/vakumforløsning eller keisersnitt. Det kan jo hjelpe deg litt å vite dette, at du kan få hjelperne til å få deg tilbake til nåtiden og det arbeidet du skal gjøre når barnet skal ut. Kanskje finnes det noe smertelindring som kan brukes også?

 

Undersøkelser underveis kan du jo unngå, de må jo ikke vite hvor stor åpning du har. Men om du må ha legehjelp til å feste feks sugekopp og den eneste de har på vakt er mannlig, så må du jo. Er det akutt kan de jo ikke vente.. Kan de kanskje gi deg hastekeisersnitt i et slikt tilfelle? En del vil kanskje si til deg at under slike omstendigheter bryr du deg likevel ikke, men jeg tror det er ulikt fra person til person.. Jeg har i ettertid mange vonde minner fra fødselen som jeg ble fortalt på forhånd at jeg ikke ville bry meg om..

 

Syns jammen du er modig som tør å tenke på å trosse din egen frykt! Masse lykke til, og at du møter gode, trygge mennesker på føden!

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg har som deg opplevd voldtekt og var i mitt første svangerskap veeeldig nervøs på hvordan dette skulle gå, men jeg ville føde vaginalt ( mest pga de fæle arrene jeg har sett noen får av ks og for at jeg ville ha den opplevelsen) Jordmoren jeg hadde var forberedt på dette siden det sto i min jornal og jordmoren jeg gikk til i svangerskapetsløp hadde informert sykehuset godt. De var veldig støttende og fikk meg til å føle meg veldig trygg:)) Jeg var mest redd for den følelsen av å miste kontrollen over kroppen min, men tror de har god trening i å hjelpe en igjennom den prossessen for jordmoren var enestående og snakket på en måte til meg som snappa meg fort ut av de tankene de gangene de kom:))) Er veldig glad for at jeg valgte å føde vaginalt og jeg finnes ikke nervøs for dette denne gangen ) Er 36 uker nå ) Så lenge du har informert dem veit jeg at alt blir veldig godt lagt til rette for deg!! Om du ikke vil bli undersøkt eller lignende av en mann tar de hensyn til det og om det blir nødvendig (noe jeg ikke tror d blir er vel kun om det er et lite sykehus) er der alltid en kvinnelig jordmor/lege tilstede ))

 

Dette kommer til å gå kjempebra, forstår at du er redd,men det kommer til å gå bra:))) Stoor klem:))

[MammaTherese84]

Tusen, tusen takk til dere begge to! Jeg blir helt rørt over ordene deres, takk for støtten!!)

 

Vi har vært borte pga oppussing og vannlekkasje i hele sommer...og dermed også uten nett...så beklager sen respons fra meg...dere har ikke vært glemt, kun gjemt;)

 

Nå er det snart kun tre uker igjen til termin, du har kanskje allerede født du da, "anonym"? Håper alt har gått bra for deg denne gangen også!!

 

Jeg får snakke meg så rolig som mulig med jordmor og psykolog,,,så håper jeg dt går bra med meg også....! Men skal innrømme at nervene henger tykt utenpå! plutselig er alt så reelt og nært!

 

Håper dere får en god uke- med ønsker om kun det beste for dere!

klem

[nurke84 *mamma til alma*]

Hei,

jeg har nok ingen erfaring med dette, men jeg regner med at de kan ordne med kvinnelig lege til deg om dette skulle bli nødvendig, gi beskjed om det i god tid til fødeplassen din, minne de på det når du kommer inn for og føde også Håper det ordner seg for deg, masse lykke til

[miminka]

Hei, jeg kjenner til problematikken din, og var selv redd for å få mannlig lege inn i løpet av fødselen. Jeg fikk fantastisk oppfølgning av jordmor, som også var med på hele fødselen min. Jeg ble satt i gang (over termin) og da hadde vi sjekket vaktlistene at der bare var kvinnelige gyn.leger på vakt det nærmeste døgnet. Jeg fikk masse epidural, for da trigger ikke smertene sånn på traumeopplevelsen, samtidig som at det gav meg en følelse av å ha kontroll over kroppen min. Jeg hadde en drømmefødsel! og det hadde jeg aldri trodd skulle gå an!

[Anonym bruker]

Hei

Ser at det er flere som har kommet med masse bra tilbakemeldinger her. Jer har en lang overgrepshistorie bak meg, og selv om jeg bare er i uke 17 så er jeg allerede redd for at jeg ikke skal klare å samarbeide under fødselen. Hvordan er det gått med dere som sikkert nå har født..?

 

Anonym poster: 04875630fbfa5ad76a0732f8ba7f1164

[Anonym bruker]

Ja, jeg snakket med legen min om problemene mine og hun skrev et brev som låg ved helsepapirene mine. Problemet mitt var riktig nok ikke en mannlig lege, men å dele som med fremmede.

Jordmor på sykehuset tok hensyn til ønskene mine.

 

Anonym poster: b464ff83ba7953154fe13055b5bf06d0

[Anonym bruker]

For min del var det ikke noe problem. Snakket med mannen om at han skulle ta "grep" om jeg trengte det. Det er rart når fødselen var på sitt "verste", kunne sikkert en hel skoleklasse med legestudenter kommet valsende inn uten at jeg hadde sett de.

 

Anonym poster: 215ae3c55ee07645fa352979d7d75a13