Pappa med litt panikk?

[78girl]

Hei hei,

da sniker jeg med over her - lyste Gravid mot meg for to dager siden...tror jeg er akkurat 4 uker i dag.

Jeg er glad og spent og nervøs...og det samme er den vordende far!!

Vi har planlagt og prøvd, men når det først skjedde fikk han sjokk, tror jeg. Han tror ikke dette kommer til å gå bra og at dette kommer han ikke til å greie... :-/ Blir litt lei meg her jeg sitter, men det er kanskje en naturlig første reaksjon?

Noen som har vært med på det samme - og hvor lang tid før de vente seg til tanken??

 

[lille bie]

Hei! Kan ikke gi deg noen gode svar,dessverre...men jeg vil gjerne gratulere med graviditeten og ønske deg velkommen over hit =) Lykke til!

[SAE + MAE <3]

Kjenner meg godt igjen i hva du sier. Samme skjedde her tidlig i våres, da jeg hadde tatt den første testen som faktisk viste positivt. Vi hadde snakket om det en stund at det hadde vært veldig hyggelig hvis vi hadde blitt gravide, men vi har ikke prøvd iherdig med å få el og sex til å klaffe. Da vi fikk positiv test, og jeg fortalte det til min samboer, fikk han litt sjokk, vi gikk litt rundt i egne tanker, myyye som foregikk inni hodene våre de dagene, men etter en ukes tid hadde vi helt kommet over sjokket og det var bare hyggelig. Vi mistet desverre den spiren da i uke 5. Men da vi testet positivt igjen nå i april igjen, var det ikke noe sjokk som kom. Da var det bare positivt, alle de skumle tankene hadde vi jo "bearbeidet" første gang Nå er vi 12+6, og første trimester er overstått. Men jeg klarer ikke helt slippe gleden løs 100% enda, for jeg har nesten ikke trua på at sjangsen på at det faktisk kommer en baby om 6 mnd er veldig stor "for godt til å være sant?" hihi. Men jeg skjønner det nok snart!!! Far er helt med iallefall!!!

Bare gi din kjøre et par dager, så skjønner han nok hvor fantastisk det er

 

Gratulerer og lykke til

[78girl]

Hei Ostepopp!

Tusen takk for svar...det er godt å høre at det er flere som har vært i samme situasjon...! :-D

Må bare gi ham tid til å fordøye det - får håpe han fordøyer fort.

Så flott at dere testet positivt igjen...masse lykke til! Krysser fingre for at alt går bra videre.. :-D

[SAE + MAE <3]

Er jo egentlig ikke så rart at man får litt sjokk da. Selvom man kanskje har snakket om det på forhånd, så blir det plutselig mye mer reellt når man står der med den positive testen

Og når sjokket har lagt seg begynner alle de tingene man kommer på at man må ordne å kverne rundt i hodet (barnerom, vogn, seng, bilsete etc etc etc) iallefall når man er førstegangs! Samboern er nesten superstressa over alt vi må ordne (vi har jo bil med bare to seter og jeg har ikke lappen enda, og det stresser han fælt med hehe) Jeg prøver å si at det haster jo ikke sånn, men han mener at et halvt år går fortere enn man tror..

Jeg sa til meg selv at jeg sikkert kom til å virkelig tro at det kommer en baby etter at vi hadde vært på ul i uke 12, men den følelsen kom ikke. Og nå er det etter ord.ul i uke 18 jeg sier til meg selv at jeg kanskje skjønner det, men tviler litt, haha.

Er så vanskelig den tiden vi er i nå, fordi alle symptomene har gitt seg (helt vanlig) og man går bare å venter på at det skal komme en mage og man skal kjenne liv, virker jo som en evighet....................

Lar egentlig bare vær å tenke på det så mye jeg

 

Du får si ifra når sjokket hans har gitt seg da, og hva han tenker og sier etter det

 

(dette ble et skrekkelig langt innlegg, men det får så være, hehe)

[august<3spire]

Kjenner meg godt igjen eg også.... fant ut i går at eg va gravid og mannen min fekk litt sjokk, han gjekk i sin egen verden hele dagen... Me har ei fra før så eg trudde ikkje at han skulle reagere sånn men... Er jo ikkje så lett å skjønne seg på dei mannane

Håpe de kommer over sjokket snart å kan glede seg med oss da

 

Gratulerer så mye med spiren

[78girl]

Takk for svar - og for gratulasjoner..

 

Ting er ikke så mye bedre her...heller verre. :-(

I går spurte han om det "var for sent å gjøre noe med det?"!!! Jeg ble helt slått ut...hvordan kan han spørre meg om noe sånt!? "JA, det er for sent!" svarte jeg - og begynte å tute selvfølgelig!

 

Jeg hadde aldri trodd det skulle bli sånn... Jeg regnet med sjokk, vantro, redsel....alt det der... Men ikke at han skulle spørre om noe slikt.

Følte at han presset meg også: "Om ikke du kan se mitt synspunkt, kan ikke jeg gifte meg med deg!" ....(planla litt før pos. test.)

Men det er greit nok - om han føler det slik kan ikke jeg gifte meg med han heller...

 

Jeg håper håper håper dette er forbigående... Har lest litt og sett at dette (dessverre) skjer med flere...virker som det ofte går seg til...

Prøver med positiv feedback: forteller hvor mye mer ansvarsfull og organisert han er enn mange vi kjenner med barn; at det selvfølgelig er stort sjokk men at han blir kjempeflink etc etc etc

 

Men tankene kverner fælt, og klumpen sitter i halsen stort sett hele tiden... :-( :-( :-(

[de_to og den lille]

Hvordan har han det i forhold til sin egen pappa?

Min mann vokste opp med veldig lite kontakt med pappan sin, og har nettopp begynt å tenke over dette. Han tenker mye på hvordan han skal klare det og om han kan være en god far. Likevel, han har jo hatt en veldig god oppvekst og hatt "farsfigurer" som har vært der for han, men pappan hans har bare besøkt han i Norge 2 ganger på 30 år. Så nå er han kjempesint på faren sin for at han ikke har stilt opp mer.

[78girl]

Hmmm...det er kanskje et godt poeng.

Han har vel egentlig alltid hatt god kontakt og godt samhold med faren sin: gjort mye sammen og lært mye av ham.

Men foreldrene har alltid hakket på hverandre foran både barn og andre...og de ble akkurat separert etter over 30 år.

 

...så det ligger kanskje mye i akkurat det....

[SAE + MAE <3]

Nei det spørsmålet om "er det for sent" den hadde jeg blitt sjokkert over også, fy søren....

Men hadde dere ikke snakket noe om å få barn før dere fikk positiv test? Hva sa/mente han om det da?

Han må jo skjønne at sånn kan man jo ikke komme plumpende med...

Men enig i det siste, det kan jo henge sammen med at han egentlig innerst inne er redd for at han ikke skal klare rollen som en god pappa.

Du må holde oss oppdatert om hvordan det går!!

 

Klem til deg

[Snappie]

Derfor er det godt at vi går gravid i 9 mnd! Slik at vi kan bearbeide tankene og følelsene som dukker opp... Dere er skapt for å reproduseres og kommer til å klare dere kjempe bra. Man trenger ikke være einstein for å oppdra barn. Derfor må man slutte å tenke så hardt...

[78girl]

Ostepopp: Joda - vi har snakket om det og planlagt, og jeg sluttet på pillen i fjor. Som jeg sa til ham: Dette er grunnen til at man faktisk BRUKER prevensjon - for at man ikke skal havne i en situasjon hvor man må spørre seg hva man vil! Og derfor synes jeg det var forferdelig at han sa det.

Han sa han skjønte det, ihvertfall...det er da noe. :-/

Det er "bare" det, sier han, at det har gått så lang tid (sept/okt) at han hadde "fortrengt" det, og når det først skjer, så var han ikke klar for det...

Mannfolk. :-(

 

Takk Snappie - skulle ønske noen kunne forklare ham den Einstein-delen.. ;-)

 

[de_to og den lille]

Hehe, jeg sluttet også på pillen i fjor, og vi hadde egentlig "gitt opp" og tenkt å finne på en annen prevensjon nå som vi plutselig fant ut at det funket likevel

 

Men som Snapple sa så er har dere 9 mnd på å venne dere til tanken Så får dere bruke den tiden på å snakke masse sammen og nyte å være bare to før lillingen kommer - og når den kommer så har dere et bittelite menneske å ta dere av. Og da glemmer han helt sikkert at han sa de tingene han gjorde.

 

Lykke til iallefall

[78girl]

Takk Wiii3. :-D

Det går sikkert bra til slutt...det MÅ det jo. Merker at jeg er litt følsom, da..

 

Men jeg koser meg litt over en ting: Han kan ikke gå til kameratene og få medlidenhet og enighet....for de har barn, og kommer til å synes han er komplett idiot. ;-)

Barnslig - sikkert....men føler det litt "støttende"... ;-) hehe...

 

Nå skal jeg prøve å ta det med ro her inne til han plutselig sier "jeg gleder meg" eller no sånn....

I'll be back. ;-)

[Smurfelykke]

Er i samme situasjon selv her. Han fikk sjokk da jeg fikk positiv test, men etter en dag med masse tenking, grining og krangling/diskusjoner, var han plutselig klar for å bli pappa allikevel. Igår, jeg er 11 + 3 idag, var han plutselig tilbake på tanken om at han ikke følte seg klar, han ble kvalm av tanken osv... Jeg ble kjempe lei meg og tenkte mitt (at jeg skulle klare meg selv om jeg så skulle være alene med ungen). Men ut på kvelden snakket vi da vi lå i senga, og da trøstet han meg og sa at han ikke helt har klart å se for seg hvordan det hele blir. Han har gått og tenkt masse på det og blir liksom ikke helt klok på det. Han sa han trodde det ville gå bra, men at han hadde masse tanker ennå.

Tror nok ikke dissa mannfolka ser hvordan det vil være før de står midt oppi det, hehe. Vi får la de ha sine tanker, det vil nok gå bra til slutt allikevel tror jeg ;o).

[78girl]

Tusen takk, Smurfelykke!

Utrolig nok lettet det litt for meg...at det faktisk kan ta så lang tid og at det også går opp og ned!!

Jeg håper så veldig at han "ser lyset" om ikke for lenge...sukk.

 

Fortalte i dag at jeg har bestilt time hos legen og alt sånn, og da virket det litt lettere for ham. )Helt til jeg spurte om han synes det var blitt lettere...da hadde han selvfølgelig "fortrengt" det...Himmel! Voksen mann på snart 30...)

 

Masse lykke til videre, Smurfelykke! :-D