Trenger noen beroligende ord...

[førstegang...1]

Jeg gleder meg egentlig til fødselen og er sikker på at dette skal jeg klare. Men sliter alikevel litt med tanken på at jeg egentlig ikke skjønner hvordan en unge skal klare å presse seg ut gjennom så liten plass.

 

Burde kanskje ikke tenke på det, og bare stole på at det går, siden alle andre får det til. Men sliter fortsatt med tanken. Det virker jo helt umulig.

 

Noen som har noen beroligende ord?

[Gjest frøken_førstegangsprøver]

Jeg vet ikke hvor mye det hjelper, men det skal jo utvide seg ganske mye der nede, og hodet til babyen er jo ikke grodd sammen enda, (dette er grunnen til at mange nyfødte ser ut som coneheads de første timene etter fødsel )

 

Ellers er det jo som du sier selv, det er nok lurt å ikke tenke altfor mye på det, og overlate jobben så mye som mulig til kroppen, dette er den jo lagd for! Og hvis det av en eller annen grunn skulle vise seg å ikke gå, er legene veldig flinke til å få ut babyen på en eller annen måte uansett!

 

Jeg har selv sliti litt med disse tankene, har ikke hatt angst eller noe, og tenkt at dette må jo bare gå- ungen SKAL ut liksom! Men jeg hadde en tendens til å se på de "bittesmå" babyklærne å tenke "awwww"- for så å føre plagget ned mellom låra og bytte tone til "ææææ"! hehe.

 

Men så ble jeg lagt inn med premature rier forrige uke, fikk lungemodningssprøyte, og riehemmende drypp. Og fikk fort følelsen av hvordan en fødsel kunne bli! Og nå er jeg klar, jeg vet at ungen skal ut, og den får plass!

 

Vet ikke hvor mye dette hjalp deg, men det er i alle fall mine tanker rundt saken

[noepågang FØDT]

noen sa en gang at ,,dåsa" (som vi nordlenninga sej) har samme egenskap som munnen : Den kan knipe fast den minste knappenåla og gape over d største eple.... hehe! syns d va litt bra sagt, men d e jo faktisk sant.. e jo livmorhalsen som skal åpne seg da, og d e e jo d som tar tid som regel... den siste fasen når babyen skal ut selve ,,dåsa" går kjapt.

Æ hate smerte men æ klarte d og då klare aille d! urkvinnen våkne i dæ skal du se. Æ fikk en sånn ,,faen ta, d hær SKAL æ klare" innstilling mens æ va i fødtsel. Det hjalp nok! Å takle smerte sett i haue! Og e d nåkka vi kvinnfolk kain så e d å takle d mest utrulige! GIRLPOWER !

Lykke tel! og hils urdama i dæ fra mi! ;D

[Løvinna30]

Hei du.

 

Jeg tenker omtrent det samme som deg. Jeg skjønner ikke at jeg har en baby inni meg, i magen min. Som skal ut der. (beklager detaljer, men har alltid vært litt trang så jeg tror det blir mer enn vondt for meg).

At et baby-hode, med en kropp mage, rygg, to armer skuldere, en rompe og to ben, skal ut der du vet. Jeg rister nesten litt på hode. går det ann, hvordan er det mulig? Jeg fortrenger nesten det, jeg skjønner nok ikke det, jeg sier til meg selv at jeg ikke kommer til å skjønne det før med barn nr to, eller når jeg har ungen ved siden av meg.

Det er for fjernt for meg å tenke på det nå.

 

 

Flere spør meg ofte om fødsel og sånn, i og med at jeg er den første i venninnegjengen .. Men jeg sier hele tiden "jeg vet ikke, jeg vet ikke hva jeg går til, jeg får bare ta det som det kommer, jeg har nesten ikke noen valg" da blir det ofte litt stille på dem ...

 

og jordmoren på svangerkapskurset vi var på sa at hode til baby på en måte gikk litt i sammen.. hun hadde tegnet et X på en dukke, og forklarte at det på en måte "gikk" litt inn i hverandre og at hode var / ble litt mindre i det baby skulle ut.

(leste tilfeldig nå nettopp et annet sted at bebiens hode måler like mye som magen på den nå i uke 39 åi åi).

 

Kroppen og underlivet er jo til for å føde barn også. Det forbredes lenge på at bebien skal ut, kroppen vet at det er en bebi som skal ut, og gjør ting 'klart' og fint til den skal ut.

 

Vet du hva, dette går nok bra førstegang...1. ikke tenk så mye på det, det er naturlig og normalt, selv om det er litt vanskelig å skjønne det.. jeg er sånn sjøl jeg... om 13 dager har jeg termin! og det er svært nære fødsel... det er liksom ikke 66 dager lenger... tiden for å føde et barn er like rundt hjørne, og det klarer både du og jeg og alle andre jenter fint!

beklager hvis det er mye skrivefeil, sitter her uten lesebriller nå...

klem

 

[MC81]

Uff det er kjedelig mår slike tanker kommer sent i svangerskapet! Du vet jo at ting utvider seg masse også tøyer ting seg også veldig mye! Hvordan selve fødselen går til og hvordan du gjør ting finner du fort ut også har du jo masse mennesker som hjelper deg:) jeg er sikker på at det kommer til å gå strålende!

[mo9x]

Jeg er førstegangs selv, og tenker som så om fødselen:

 

Det gjør sikkert vondt, alle sier jo det, men vondt er jo bare vondt - og ikke FARLIG!! Vondt GÅR dessuten OVER.

Og i alle tilfeller innbiller jeg meg at dette er en positiv type smerte, hvis det går an å si noe sånt. (jeg har hatt fryktelig vondt før også, ramla av en hest og holdt på å knekke nakken og ryggen. DET var vondt, og på samme tid skummelt, for jeg visste jo ikke om jeg kom til å få varige men.. Og dessuten var det en smerte som var konstant i ukesvis. Under fødsel får man vel slappe av litt mellom takene, hvis man klarer)

 

Vi er skapt for å føde, det er helt naturlig, hundretusenvis gjør det hvert år, og de som jobber på sykehuset er flinke!

 

Jeg gruer meg ikke noe i det hele tatt, og det bekymrer meg nesten, for det er fullt mulig at jeg får dundrende kanonsjokk når det først er i gang! hehe.. Men det hjelper uansett IKKE om jeg gruer meg på forhånd. Jeg tror det beste man kan gjøre er å ta det som det kommer, og jobbe MED kroppen, hør på dem på sykehuset, som kan dette her!

 

Mulig jeg er naiv, men jeg har det i alle fall bra i ventetiden..

Og den er forhåpentlig ikke lang - 11 dager igjen til termin her!!

 

Lykke til, det går så bra!!