Jeg skjønner ikke hva som skjer med meg....langt innlegg

[Anonym bruker]

Fikk en jente for 2 uker siden.

Fikk en jente i 2007 også, da hadde jeg vanlige barseltårer i noen uker.

Denne gangen føler jeg det er mer en barseltårer. Jeg er helt utafor.

Klarer nesten ikke spise, spiser frokost men har diare samtidig så det hjeler lite.... spiser bittelitt til middag. Har rett og slett ikke matlyst.

 

Er så lei meg, gråter hele tiden.

Samboer er hjemme fortiden, men det hjelper ingenting. Vi bare krangler. Jeg synes ikke han er god nok hjelp, jeg klikker på han for alt sammen. Vet ikke om jeg er urimelig eller ikke, men føler jeg ikke får forståelse for det jeg har gått gjennom (svangerskap med hyperemesis og bekkenplager, fødsel, amming som ikke fungerer, såre pupper, pumping om dagen/amming om natta osv). Jeg irriterer meg over alt han gjør, særlig hvis han sovner på sofaen på kvelden f.eks. Jeg synes det er urettferdig at han skal få sove og ikke jeg (jeg klarer ikke sovne så lett). Egentlig bare bagateller kanskje, men det gjør at jeg tipper helt over.

 

Vi har ingen familie i nærheten. Jeg har ingen nære venner i nærheten. Det plager meg også. Eneste nære venninnen jeg hadde flyttet herfra. Nå er samboer eneste vennen min og vi bare krangler. Jeg føler meg så alene.

 

Jeg føler meg så mislykket som mamma. Klarer ikke mate mitt eget nyfødte barn (sår, må pumpe, hun har ikke riktig sugeteknikk). Min eldstejente velger pappa fremfor meg. Det har hun alltid gjort.

 

Jeg trodde barn nr 2 skulle bli lettere å få, da var jeg mer forbredt. Men denne gangen er verre enn noengang.

 

Er det flere som har det som meg?

Er dette mer en barseltårer? Hvordan skal jeg få det til å fungere med samboer igjen?

 

Beklager langt og rotete innlegg...

[Anonym bruker]

Ikke beklag deg, syntes du beskriver situasjonen din veldig godt.

Forstår hvordan du har det, slik du beskriver.

Tror du skal prøve på å gå deg en tur ut alene, noen kvelder.

Sett deg ned et sted hvor gresset er grønt, hent inn energi fra naturen.

Gråt ut og tenk deg om ute i fri luft.

 

Er selv gravid med nr 2 og krangler med samboer veldig mye. Nå har han ferie og er hjemme med småen, jeg er på jobb.

Forventningene mine står ikke sammen med det jeg ser når jeg kommer hjem. Og igår merket jeg at det var SÅÅÅ deilig å ta småen ut en tur på stranden, ut i det fri ut vekk fra hjemmet vekk fra de trykkende følelsene inni fire vegger.

 

Ta dere tid, det er tøft å få små barn. Og når dere sitter midt oppi problemene er ofte ting litt grått. Men det blir bedre.

Men prøv å få litt tid alene om du trenger det. kanskje han og?

Ta noen turer sammen, hele familien. Dra på bensinstasjon og sitt på en benk å spis en is.

Er ikke ofte det store som skal til for at dere skal få et deilig øyeblikk sammen.

Det ordner seg, vit det! Og det er helt normalt å krangle om bagataller, iallefall når kroppen er proppet full av hormoner.

Så lenge man ammer er kroppen full av disse flotte hor Jeg forstår deg veldig godt.

Har også få venner, mistet flere de siste årene som har gjort veldig vondt. Men etter en tung tid, ser jeg så smått lysglimter der jeg begynner å få gamle og nye venner inn i livet mitt.

 

Sender deg en stor varm klem :-)

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det å bli irritert over gubben, det er jeg også.. og jeg har ikke født en gang ,enda.. hehe.. men kjenner meg igjen etter forrige fødsel. Da satt jeg bare å gråt i en uke eller to, alt var galt, og jeg var skikkelig deppa. Legen mente det var fødselsdepresjon, noe som var helt normalt, og for enkelte gikk ikke dette over før de fikk hjelp.

Jeg ble henvist til en psykolog, men før jeg rakk å komme meg dit, så hadde det gått over av seg selv, og jeg kunne igjen være lykkelig mor!

Jeg går hjemme for tiden, og tror det blir en liten verkebyll både for gubben og meg selv, tror vi trenger litt alene tid i ny og ne.

Lykke til, håper det går seg til snart. Det ordner seg før eller siden!!

[Anonym bruker]

Ammetrøbbel er et helvete.. En fødselsdepresjon kan godt starte der, og den gjør hvertfall ikke saken bedre! Husk at det er babys sugeteknikk som ikke er på plass, den må lære det selv, og du får kke gjort noe mer enn å legge til når du klarer og opprettholde produksjonen ved å pumpe. Så du gjør jo ikke noe galt som mamma! Du gjør det du kan for at mini skal få mat

 

Disse mannfolka slipper jo dette ammestyret, fødestyret og svangerskapsstyret. Ikke rart vi som har hatt våre utfordringer her hater dem litt fordi vi må "gjøre jobben" og at deres bidrag for en periode aldri kan bli bra nok. Noen menn er jo slanbedasker også..

 

Er det fødselsdepresjon, så vit at den har gode odds for rask tilfriskning og at den går over.

 

Har gått en stund siden innlegget ditt, så nå er det kanskje bedre? Håper det!

[Anonym bruker]

HI her:

 

Nå er jenta vår 4 uker.

Jeg sliter en del fortsatt, men tidvis går det bedre.

Ammeningen er myyyye bedre. Ikke sår lenger. Fortsatt litt vondt å amme (har nok ikke riktig teknikk ennå), men det går greit. Så nå ammer jeg hele tiden.

 

Jeg gråter en del fortsatt. Vår lille jente har kolikk og gråter hele kvelden (hver kveld!). Det tar på humøret og forholdet til samboer og meg.

Vi skal prøve litt forskjellig, bl.a. manuellterapaut. Håper det hjelper.

 

Jeg går fortsatt ned i vekt også, jeg har ikek matlyst og klarer ikke spise.

Men som sagt, det går bedre. Det blir ikke verre i alle fall. Skal uansett snakke med legen min på 6 ukers kontroll, hvis jeg fortsatt er i samme "humør" da.

[Anonym bruker]

Jeg syns virkelig synd på deg. Jeg vet hvor tungt det kan være fordi jeg har opplevd noe liknende selv. Kanskje er det en idé å oppsøke helsevesenet og be om hjelp allerede nå?

[Anonym bruker]

Høyres veldig likt ut som min situasjon for 5 år siden, når eg fekk jenta mi. Når ho var nyfødt flytta me til ein ny by, ingen familie, ingen venner og ingen tilknytning til plassen. Men mannen min fekk sin første jobb der etter endt utdanning og då måtte me flytte fordi om eg ikkje ville i det heile tatt. Men eg tenkte at eg måtte ofre meg, enden på visa blei innleggelse på psykiatrisk i 7 uker.Ein av grunnane var at eg følte at eg måtte amme for EINKVAR PRIS, og viss eg skulle amme kunne eg ikkje bruke antidepressiva og då balla det på seg, desverre.

Nå i år skal me prøve å få nr. 2 og eg er heilt bestemt på at viss eg ikkje føler for/orkar amming så droppar eg det. Jenta mi fekk morsmelkerstatning frå 3,5 mnd og er verdens lykkeligaste og sunne/friske "mammadalt". Heller tåte og ein glad og oppegåande mamma, enn amming og ein djupt ulykkelig mamma.