Fikk et barn, så 3 MA og 1 SA - så kom lillebror på min 6.graviditet!!:-)

[Gjest]

Jeg var en aktiv og svært fortvilt bruker av dette forumet mellom 2006 og 2008. Kunne ha skrevet side opp og ned om dette, men skal forsøke å gjøre det kort.

 

Jeg trålte alle sider på nettet om habituell abort, tok kontakt med fertilitetsklinikk etter utredning og forsøk med progesteron første ukene. Utredningen viste at jeg har APC-resistens (Leiden mutasjon). Min første MA var i uke 12, andre MA var i uke 10, så kom en SA i uke 5, og til slutt en MA i uke 8.

 

Før siste aborten fikk jeg god oppfølgning ved den offentlige Fertilitetsklinikken i landsdelen hvor jeg bor. Jeg brukte Klexane (blodfortynnende sprøyter) og crinone. Ultralydene så bra ut, blodgjennomstrømmingen i livmoren var topp og hjertet slo. Alle var optimistiske, men i uke 8 stoppet det lille hjertet nok en gang. Ved alle mine MA har hjertet slått på ul i uke 6.

 

Etter 4. aborten begynte legen ved Fertilitetsklinikken og snakke om at det muligens var snakk om immunologi, at kroppen frastøter seg fosteret. Dette var mulig, selv om vi helt uten problem har fått et barn før. Løsningen kunne være Prednisolon sa han. Jeg var skeptisk. Og innerst inne tenkte jeg at det var eggmodningen min det var noe galt med, men ingen ville høre på dette pga jeg har blitt raskt gravid.

 

Drøftet bruk av Prednisolon med min gynekolog som har vært sjef for fødepoliklinikken på universitetssykehuset hvor vi bor, og er svært dyktig. Legen mente man skulle være svært kritisk til bruk av dette. Men skjønte min desperasjon.

 

Jeg trålte igjen nettet og fant en amerikansk artikkel om en kvinne som var gift med en lege, og som hadde diagnosen habituell abort. Hun hadde lykkes med bruk av Prednisolon første ukene av svangerskapet, og barna var friske da de ble født.

 

Jeg tok kontakt med en privat Fertilitetsklinikk og pratet med overlegen der. Jeg merket med det samme at her var kunnskapen på topp! Uten at jeg nevnte noe selv, sa han at det kunne være noe galt med eggmodningen min. Han foreslo at vi skulle komme på en samtale, og vi reiste dit begge to.

 

De tok sædprøve av mannen min, og den var normal. Legen spurte og spurte for å kartlegge, og han endte opp med å ha størst tro på dette med eggmoningen som ikke virket optimal. Han tegnet og forklarte. Vi var overveldet bare av kunnskapen!

 

Så nå var det å gå i gang med hormonstimulering for å optimalisere eggløsningen. Jeg satte sprøyter (noe av det samme som ved ivf, bare svært lave doser) og kjente at det hendte ting i magen min. Plutselig responderte jeg vél mye på dette og det resulterte i for mange modne egg da jeg satte eggløsningssprøyta. Vi fikk to valg. Avbryte eller gjøre det hele om til et slags ivf hvor de skulle hente ut alle eggene og befrukte dem på samme måte som ved ivf. Vi valgte det siste.

 

Etter et tøfft svangerskap med frykt, redsel, blødninger og bekymringer, kom lillebror til verden- frisk og fin!!:-)

 

Jeg er helt sikker- hadde det ikke vært for den private klinikken, så hadde vi ikke hatt lillebror i dag!!

 

Nå har jeg ikke vært på dette forumet på lang tid. Men da jeg tittet innom nå, så kjente jeg bare jeg måtte komme med en kortversjon av min historie. Håper det kan gi andre håp og ønske om å forsøke det samme:-) De to årene vi intenst forsøkte å få nr to er nesten den tøffeste perioden jeg har hatt noen sinne i mitt liv. Jeg vet så godt hvordan dere har det. Siste tiden fikk jeg stikk i hjertet hver gang jeg så en gravid kvinne, fordi jeg ønsket det så inderlig selv!!! Verst var det når kollegaer og venner hadde voksende mager. Jeg unnet dem det, men det var så vondt å se på, og ønske så inderlig...

 

Men etter mye slit, tårer og bekymringer er vi i dag en lykkelig familie på fire. Jeg ønsker meg et barn til, men vet ikke om vi tør og om vi orker en runde til. Men en ting er sikkert: Vi prøver uansett ikke på vanlig måte, men følger "oppskriften" fra siste, vellykkede graviditet.

 

Ps. Vi hadde gått for Prednisolon ved neste forsøk, dersom jeg hadde mistet også siste gangen. Men for oss var det aller siste utvei, om man kan kalle det for det.

 

Lykke til jenter!! Det dere går gjennom krever styrke, og det er vanskelig for omgivelsene å forstår hvor vondt og altoppslukende dette er. Men stå på!!! De aller fleste lykkes til slutt.

[Håpet ble virkelighet!]

Hei Mia!

 

Takk for at du deler din historie med oss her inne, det betyr mye for meg som sliter med mye av det du beskriver av vonde tanker og tvil etc. Har egentlig gått greit de siste månedene da jeg fikk min siste Ma (i uke 15) på avstand, men denne siste uka har det blitt mye tanker, sikkert fordi mens var 4 dager forsinket og tanken på å være gravid igjen gjorde meg veldig usikker på hva jeg ønsket at testresultat skulle være. Var ikke gravid og er egentlig glad for det nå, men om en stund er jeg kanskje klar igjen...

 

Interresant det dere fant ut om eggmodningen, ikke noe jeg har tenkt på før. Etter mine første 3 MA`er tok jeg et par blodprøver i forbindelse m utredning, som ikke viste noe spesielt. Gikk på crinone og Albyl E i svangerskap nr 4, men endte altså i ny Ma. Gir ikke opp, selv om det er steintøft akkurat nå.

 

Derfor der det godt å høre historier som din så holder det liv i det lille håpet jeg har nå. Kos deg m familien din, gratulerer! )

 

 

[helixxx]

Grattis!

 

Takk for at du forteller oss dette.

 

Kanskje lillebror/lillesøster her også kjem på min 6te graviditet. Alle gode ting er 6? Men først må eg jo bli gravid nr 6........

 

Lykke til vidare!