Hvordan fortelle 2 åringen at katten vår er død?

[power puff]

Vi fant desverre vår kjære pus påkjørt i går. Dette er bestevennen til gutten vår på 2 år, så det er utrolig trist at han er død. Jeg fant han i går kveld da jeg var ut og lette etter han da han har vært borte siden lørdag kveld. Så vi begravde han i hagen i gårkveld etter at sønnen vår hadde lagt seg.. Vi har ikke snakket med sønnen vår om dette ennå, men må fortelle han det på en fin måte i dag. Men hvordan? Selv om han er liten må vi jo snakke med han om dette, men på en fin måte som ikke skremmer han. Vi har faste rutiner sammen med sønnen vår på å rope på pus i døra, gi han mat og de leker alltid masse sammen så han vi jo skjønne at pus er borte. Noen som kan hjelpe meg med tips til hvordan vi skal formulere dette for gutten?

[Snuskomrusk]

Uff, vondt å høre

Det beste er nok å sette seg ned med gutten og fortelle at pus ikke lenger er her hos oss, men på en annen plass hvor den har det bra. Kanskje ta med at pus var gammel (?) og si at når vi blir gamle så dør vi, men at dette er helt normalt og ikke noe farlig, og at det skjer med alle når vi blir kjeeempe gamle. Har selv fått budskap om død i tidlig alder, både av dyr og slektninger, og vet at unger tenker helt annerledes enn vi på døden, den er mye mer praktisk. Videre i sorgprosessen kan det være lurt å oppmuntre til å tegne bilder av pus på en fin plass, og snakke om pus, slik at gutten føler ikke at dette er noe tabu. Ønsker deg lykke til og masse kondolasjoner for tapet av en firbent venn.

[Fru.Antonsen]

Er så trist det for selv om de er små så betyr dyr mye for dem også...

Jeg ville kanskje bare sagt at pus er ute på reisefot og kommer ikke hjem igjen. Han har reist til de evige jaktmarker og skal spise seg god og mett og leve et godt liv der. De forstår at pus er borte men de forstår ikke helt sammenhengen enda så jeg ville derfor bare pyntet litt på sannheten...

[fjellfiol]

Døden er en del av livet, også det å ha dyr. Min erfaring er at ungene takler det veldig bra. Vi har selv dyr, og da hunden vår døde, var det naturlig at de tok del i sorgprosessen. Mamma ble jo veldig lei seg(var kompisen min fra før ungene ble født, så den hadde vært der en stund). Vi begravde henne i hagen, og ungene fikk i etterkant se hvor "graven" var. Jeg forklarte hvorfor jeg var lei meg, og vi snakket om hunden, lot ungene komme med sine erindringer om den. De kom også med egne betraktninger om hvor den var nå og hvordan den hadde det. De har lagt seg på den tro at de som dør har en felles "gathering" i himmelen, og kan se oss når de ønsker:) Så da ungene mistet et ungt søskenbarn for ikke lenge siden. Trøstet de alle i fam. med at nå var han sammen med hunden og katta vår, og det var bra for da kunne de passe på han......... Snakk naturlig til ungene om døden. De kommer til å oppleve den før eller siden.

[Melkerullen]

Helt enig med de som sier at ungene takler døden mye bedre enn oss voksne! Å være ærlig rundt den, gir også dem anledning til å få sin sorgprosess, som ikke alltid kan sammenlignes med voksnes. For ungene blir det mer naturlig - sånn er det, livet...men selvfølgelig, forklar det enkelt, ikke dra det ut i langdrag.

For oss som er vokst opp på landet og våre små, så er døden noe en ser ofte blant dyr på gårdene, men det er fortsatt veldig sørgelig når en ser noen som er syke, eller når egne kjæledyr sovner inn, uansett hvor naturlig vi vet det er.

Jeg gråt sammen med min sønn når pusen vår døde og deretter hadde vi en flott begravelse for henne, hvor min sønn og pappaen snekret et stort kors til henne. Det å lage det korset, var tydelig noe han trengte å gjøre for henne og etter det var gjort fikk han helt fred. (denne pusen fulgte ham fra fødselen og var alltid med ham og trøstet når han var lei, helt spesielt forhold).

 

Så snakker vi om henne når han bringer det på bane, men da i en lett tone.

 

Det som er viktig, er å IKKE si til ungene at noen har "sovnet inn", da kan de koble det med å legge seg for natten etc, det er ikke så good:)

[liberobleier]

Har en to-åring selv og vet ikke om han hadde forstått at katten er død eller hvorfor den er borte. Hadde det vært meg hadde jeg skaffet en ny katt. Han skjønner nok at det ikke er den samme, men da glemmer han kanskje den andre etterhvert og koser seg med den nye.

[Fruen+jente okt.10]

Så mange flotte tips her altså! Vi har sjøl katt, og venter første barnet i oktober. Håper naturligvis at vi slipper og tenke på dette problemet i nærmeste fremtid, men man vet jo aldri:/

 

Når det kommer til det å erstatte kjæledyrene ASAP, er jeg skikkelig uenig. Dyr har egen personlighet, og jeg er sikker på at barn (også små barn) vil merke forskjellen på pus og pus - sjøl om utseende er ganske likt.

Jeg vil heller råde til å vente en tid - kanskje 1 mnd/det som føles naturlig, før man anskaffer nye kjæledyr. Kanskje man vil prøve en annen (hunde)rase, med annen look, og det ville vært naturlig og gi den nytt navn også.

 

 

[alvefrøken]

"DOFFEN HAR DAUA"......

 

Fortell det som det er.... At katten deres ble truffet av en bil, og ble så ødelagt at den døde. Ikke kan puste, ikke kan åpne øynene, løpe.....at den til slutt blir borte...