Min fødsels historie (Laaaangt)

[neelie]

Min Fødsel

 

Mange har spurt meg om hvordan min fødsel var, og svaret er det samme: "Ett rent helvete". Hvorfor?

Vel, her er svaret...

 

Det var fredag den 4 juni. Frank var nede hos naboen en tur og jeg og min lille bror satt oppe, han ved tv`n og jeg framfør laptopen.

20:13 kjente jeg en smerte i magen som kan beskrives som om noen prøvde å klemme luften utav meg. Snudde meg vekk fra pc`n å prøvde å få luften tilbake og min lille bror lurte på hva som skjedde. Jeg svarte, at det visste jeg ikke. Når jeg var tilbake til meg selv så skjønte jeg jo at dette må jo være det de kaller for en rie. Tenkte for meg selv at nå må det jo være igang. Med ett smil om munnen å en spenning og litt småredd, ventet jeg på neste.

Men ingenting skjedde... Minuttene gikk å jeg tenkte at "nei vel, da var det ikke det". En halvtime etterpå kom neste...

Dette varte resten av kvelden.

Gikk på kjøkkenet før å ta meg en røyk ( ja jeg røyka under svangerskapet, FY på meg! ) å ringte til min mamma å fortalte hva som når skjedde.

Gikk å la meg å sovnet en eller annen gang på natta...

 

Ca klokken 06:40 lørdags morgen våknet jeg av at en rie værre en kvelden før kom. Grep tak i Frank å kava meg rundt på siden. Ble liggendes for å prøve å sove litt til, men nå kom de med 10-15 minutts mellomrom. Til slutt ringte jeg mamma å gråtkvalt fortalte at nå hadde jeg vondt! Hun sa da at hun skulle komme innover.

Jeg kom meg opp å kledde på meg å satte meg i stua som vanlig å slo på tv`n. Lot Frank sove, tenkte at han kommer til å trenge søvnen han kan få. Mamma kom mellom 8-9 tiden å ble hos oss hele dagen å hjalp meg på alle mulige måter.

Jeg må ha sett bra moro ut egentlig. Hoppa opp fra stolen nesten hvert tiende minutt før å prøve å "gå" vekk rien. Det hjalp å det var bedre å være oppe enn å sitte. Slik holdt jeg på hele lørdagen å søndagen.

Mandagen kom å jeg begynte snart å gi opp. Hadde nesten ikke sovet, var sliten å hadde nesten ikke spist noe. Følte at kreftene begynte å ta slutt.

Fikk da en telefon fra jordmora om at jeg skulle komme opp for at gynekologen ville sjekke meg å se om det var noe de kansje kunne gjøre siden jeg nå var 1 uke over tiden.

Kom opp på sykehuset å en registrering ble gjort. Den viste at alt var normalt. Gynekologen sjekket meg å jeg var da 1-1,5 cm åpen. Det ble bestemt at jeg ikke fikk dra hjem å vi skulle prøve med rie drypp.

Ble plassert på Miljøstuen med drypp å greier. Frank dro hjem å hentet ting som vi trengte og jeg å mamma ble igjen.

De neste timene etter det er ubeskrivelige. Det var vondt, det var slitsom siden jeg ikke hadde nesten sovet å ikke spist noe særlig. Fikk ikke spise noe mens jeg hadde drypp heller. Begynte å bli lei å irritabel.

Den siste timen med drypp fikk jeg lystgass selv om jeg egentlig hadde planlagt å ikke ha den. Men takk gode gud for at jeg brukte den allikevel!

Kring 16:00 så sjekket de meg igjen å da var jeg ett sted mellom 2-2,5 cm åpen. Vi kom fram til at dette gikk ingen vei så vi kuttet ut dryppet å jeg fikk da beskjed om at tirsdag var dagen, enten det ble den ene veien eller den andre.

Fikk nå beskjed om at jeg skulle få epidural å riedrypp allerede fra morgenen av og hjalp ikke det så ble det KS.

Mamma ble en stund til å vi kosa oss å slappa av. Til tross for vonde rie så hadde vi det nu gøy der vi satt.

Kvelden kom å jeg å Frank sloknet allerede 21:30. Jeg våknet igjen kring 00:00 å bad om sprøyta i låret før å få sove litt til. Å jeg hadde jo min gode venn Lystgass ved siden av meg i sengen.

 

Tirsdags morgen klokken 09:00 ble vi vekt av 2 jordmødre som kom inn å skulle ha en liten registrering (IGJEN!)

Når dette var gjort å over så tenkte jeg at nå får jeg det som de har lovet å snart har jeg min lille sønn i armene!

MEN, uten å fortelle noe til meg så begynte de å styre med noe jeg kjapt forstod at ikke var det de hadde lovet.

De tok nemlig vannet å satte en elektrode på hodet til han.

Jeg skjønte ingenting siden de ikke sa noe til meg før de hadde gjort dette å jeg prøvde å komme fra til at dette var IKKE det som ble sagt dagen før. Men når noen gang har PASIENTEN rett til å si noe å komme igjennom med det?

Nei det var sånn de skulle gjøre det å slik ble det.

Jeg begynte å gråte å kjente at jeg var på god tur til å hive det nærmeste jeg hadde i nærheten bortover rommet... Dessverre så var dette kun puter.

Frank gjorde sitt beste til å roe meg ned men jeg klarte ikke det med det første. Ville ikke gå igjennom det smerte helvete jeg gjorde dagen før en gang til.

Roet meg litt når jeg fikk godt grep om lystgassen enn en gang.. Fikk beskjed om at jeg ikke måtte bruke den for mye, men dette dreit jeg ganske så godt i. Akkuratt nå ønsket jeg meg langt bort til en øde øy med sol, is å lange vite strender.

Fikk tak i mamma å fortalte hva de nå hadde gjort å hun kom innover litt senere. I mellomtiden så lå jeg i sengen å Frank ved siden av meg å slappet av. Hva ellers kunne vi gjøre?

Tenkte at jeg kansje burde komme meg opp å gå litt men følte at jeg orket ikke, selv om jeg visste at det hadde vært det beste.

Timene gikk å jeg ble bare mer å mer lei.

Endelig kom beskjeden om at epidural å riedrypp var ordnet til klokken 12:30. Tro meg, jeg gledet meg som en unge på julaften til å få dette.

Klokken 12:30 kom jordmødrene inn å skulle koble fra litt ledninger å da benyttet jeg sjangsen til å gå på do. De sjekket meg og å da var jeg bare 3 cm åpen.

Når jeg kom tilbake så var det bare å koble til å sette meg i sengen å la legen ordne. Jeg som hater nåler bad Frank om å stille seg foran meg sånn at jeg kunne gjømme meg. hadde ingen lyst å se nåla å det de gjorde. Å pustet lystgass helt til ene jordmora sa at jeg måtte ta det med ro.

Fikk forklart hvordan epiduralen fungerte å kort tid etter så begynte den å fungere. Jeg fikk endelig slappe av litt igjen. Å tro meg, jeg kom til å trenge den hvilen jeg fikk.

Tiden gikk å nå kom en ny jordmor, eller far egentlig.

Vi pratet litt å han sjekket registreringsmaskinen ofte. Riene begynte å bli tettere, men det var ikke det som var værst. Vi oppdaget nå at fosterlyden begynte å droppe hver gang jeg fikk en rie. Dette var å på grunn av at jeg lå ned på rygg.

Siden jeg ikke kunne være oppe å gå ( logiskt nok ) så fikk jeg beskjed om at jeg måtte opp på kne i senga å lene meg over senge kanten.

Sidne jeg nå ikke hadde drypp så fikk jeg drikke men ikke spise. Heldigvis så hadde jeg det jeg trengte: min kjære Frank ved min side, min mamma, jordfaren som var en av de få som jeg faktiskt likte av alle der oppe å COLA.

I 16:00 tiden sjekket han meg å da var jeg 4 cm åpen. Tenkte at nå begynner det å gå veien. Fikk fortalt at nå regnet de med at det skulle gå ca 1 cm i timen så vi kunne ikke annet enn å vente til 19:00 da jeg skulle sjekkes igjen.

Timene gikk å jeg begynte å bli lei. Hadde stått på kne lenge, ikke spist å kunne ikke ligge ned for å hvile litt.

Å nå begynte riene å toppe papiret. Å det begynte å presse noe helt jævlig.

Klokken ble 19:00 å de sjekket igjen. Men, jeg var kun kommet til 5 cm. Da sa jeg at NÅ er det nok. Dette orker jeg ikke mer. Han gikk da for å ordne mer epidural å for å snakke med gynekologen. Hun kom inn å kiket på papirene å sa at vi skulle vente 1,5 time så se igjen. Å enn en gang, pasienten er den som lider men kan ingenting gjøre.

Men nå sa kroppen ifra om at nok var nok. For at på den lille stunden, kansje noen få sekunder det tok jordfaren å bytte epiduralen så sa ryggen fra. Hva som egentlig skjedde er enda uklart. men da hadde jeg så vondt at ikke engang epiduralen vill bedøve det.

Jeg begynte å puste hardt i lystgass masken å både Frank å mamma lurte på hva som skjedde. Jeg fikk stammet meg fram til at det var ryggen som gjorde vondt. Helt hva som egentlig skjedde etter dette er litt uklart, for det skjedde så mye på en gang å jeg var ganske ned dopa på lystgass. Det ble da bestemt at nok va nok, nå ble det KS.

Jeg hadde Frank på en side å mamma på den andre å til slutt kom de andre som skulle få meg ned til operasjon.

Mesteparten etter dette er litt smått uklart for jeg traff på flere leger, jordmødre å alt hva de nå var alle sammen.

De begynte å sette ny bedøvelse å prøvde å snakke til meg å roe meg, noe som var nesten umulig på grunn av smerten i ryggen å riene som nesten tok livet meg.

Jeg fikk til slutt sove. Jeg skulle få sove til alt var over.

The pain ended suddenly.

Klokken 22:00 ble jeg vekt av ett fremmed ansikte som gratulerte meg med nyheten om en frisk liten sønn som nå var oppe med far å de lurte på om de skulle hente ned dem? 22:30 satt vi alle tre der nede å jeg hadde endelig min etterlengtede sønn i armene å gjorde mitt beste om enn klønete forsøk på mating. Noen timer senere dro vi opp på rommet å skulle prøve å sove litt for natten. Selv om alt jeg egentlig vill var å ligge å se på det lille vidundret ved siden av meg å holde min kjære tett inntil meg igjen.

 

John Vincent ble fødd 20:58 den 8/6-10

Han var 3140 gram å var 49 cm lang.

 

Men jeg ble ikke lenge på sykehuset.

Allerede torsdag krevde jeg å få dra hjem for på sykehuset var det ingen ro å få. Med folk som arbeidet vegg i vegg med borre maskin så syntes jeg det var bedre å få dra hjem.

Så torsdags formiddag pakket vi å gikk hjem.

Og følelsen av å komme hjem, gjorde alt mye bedre.

Der følte jeg meg trygg å følte at jeg hadde kontroll.

Å siden vi kom hjem, har alt vært mer eller mindre en drøm.

 

Hver fødsel er unik på sin egen måte.

Den kan være lett å enkel å være over på ett par timer.

Den kan å være tøff å vanskelig å ta lang tid.

But in the end, it`s all worth it.

 

Men sant skal sies, det som jeg gikk gjennom unner jeg ingen. Ikke engang min værste fiende.

Det var tøft, det tærte på alt av krefter å jeg var så sliten at jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle ta veien.

Det tok mye på kreftene til både Frank å mamma også, men uten dem hadde jeg nok ikke orket.

Frank som stod ut med klagingen under hele svangerskapet å alt han har måtte gå igjennom.

Ikke har jeg kunnet jobbe siden desember -09, ikke har jeg orket mye hjemme siden jeg mestedels av tiden har vært bænka enten i sengen eller stolen i stua. Hadde det ikke vært for hannes gode ord å alt han gjorde så hadde jeg nok gitt opp for lengst.

Og hadde ikke mamma vært der for å høre på alle spørsmål å leke leksikon å høre på all klaging så vet jeg ikke om jeg hadde visst så mye som jeg nå vet å kansje ikke klart det like godt som jeg gjorde. Takket være hennes gode råd, støtte å humor så gjorde det ting enklere under svangerskapet å tiden på sykehuset.

Såklart, både jordmødre, leger å andre involverte skal ha stort takk til all hjelp å støtte de ga meg.

Ett spesiellt takk til jordfaren som var hos meg mestedels av tiden sin på tirsdagen.

[Melkerullen]

Oi, litt av en opplevelse du hadde! Godt at det hele endte bra og at du fikk din lille prins trygt i armene dine!!

Lykke til videre, neelie!

[katta76.med 2 store og 2 små.]

Huffamei for en fødsel du måtte gjennomgå, stakkars deg. Godt alt endte bra til slutt med dere. Gratulerer så masse med gutten din. Klem

[lus246]

Det er altfor mange fødselshistorier som din. Man venter og ser, man venter og ser... Når jeg sitter og leser denne type historier aner det meg allerede halvveis at dette kommer til å ende med tangforløsning, sugekopp eller haste ks. Hvorfor skal helsepersonell på død og liv trekke det ut så fryktelig. En utslitt mor med flere døgn uten søvn og som ikke får lov til å ta til seg mat og som ikke kan legge seg ned pga dårlig fosterlyd. Hva er oddsen for at hun har krefter igjen til å gjennomføre en normal fødsel. Keisersnitt sent i fødselsforløpet medfører så mange flere komplikasjoner at det vekker bekymring står det å lese i "dagens medisin". De som utførte studien skriver at man derfor må se på ulike faktorer som kan identifisere mulige haste ks på et tidligere tidspunkt. Vel, lang latensfase og utslitt mor VET man allerede at utgjør en risk for akutt ks. Hvis du på et senere tidspunkt skal ha noen samtale på sykehuset skulle jeg ønske du kunne ta opp det. Vise til undersøkelsen i "dagens medisin" og si rett ut at den faglige kompetansen som ble utvist i ditt tilfelle var for dårlig.

 

Når det gjelder pasientens rett til å bli hørt er det synd at ikke flere er bedre kjent med lovverket. Nå er jo fødsel en slik situasjon at man lett blir overkjørt uansett. Man er sliten, smertepåvirket og stiller seg dermed ikke kritisk til det som blir gjort slik man ville ha gjort i mange andre sammenhenger. Lov om helsepersonell er helt klar på at jordmor/lege må yte forsvarlig helsehjelp. Pasientrettighetsloven er like klar på at all helsehjelp skal være basert på et informert samtykke. Det finnes noe som kalles nødvergerett slik at helspersonell i ekstreme tilfeller kan utøve helsehjelp til tross for at pasienten motsetter seg dette. Det skal i praksis svært mye til. Man kan derfor takke nei til at vannet blir tatt, man kan takke nei til drypp eller be de stenge det av dersom man ikke synes virkningen står i forhold til smertene man påføres. Man kan altså si nei, men feks informere om at man vil aksepterer helsehjelp i form av et ks. Pga forsvarlighetskravet helsepersonell har på seg, har de ikke anldening til å bare "la deg ha det så godt" dersom du takker nei til visse typer helsehjelp. Det betyr ikke nødvendigvis at du ville ha fått ks på et tidligere tidspunkt. Det kan imidlertid være greit å vite at lovverket gir anledning til å utøve et visst "press" i forhold til hva man godtar av helsehjelp og ikke.

[Gjest]

Skal si du måtte få gjennomgå ja..

Godt alt gikk bra og at dere koser dere nå

 

Gratulerer med en liten prins:)