Tiden etterpå

[Anonym bruker]

Vil bare skrive litt om hvordan det er for meg etter min abort flere måneder (snart ett år) siden,.

 

Jeg er 19 år og har en kjæreste på 22. Jeg ble uplanlagt gravid, og det endte med abort. Jeg selv kommer fra en familie med mye problemer, og har sett litt svart på det med å stifte familie, og tenkte at det kunne godt hende at jeg ikke fikk barn i dette livet- og at det var helt greit.

 

Da jeg ble gravid fikk mamma vite det. Jeg sa til henne, selv om jeg var usikker, at jeg skulle beholde, og hu reagerte med å kutte kontakten. Dette er den eneste familien jeg har som jeg har god kontakt med, så det var av stor betydning. Jeg skjønte at det bare var for å demonstrere et standpunkt og at hun kom til å komme tilbake, men det var helt jævlig likevel. Hun fikk selv barn da hun var 20, og det var veldig vanskelig for henne. Hun snakker om det som om det var det dummeste hun har gjort, og det er ganske vondt å høre på. Hun presenterer det som skal være en av de største gledene i livet som en fiasko og en spøk.

 

Jeg endte med abort av min egen usikkerhet. Ante ikke hva jeg skulle gjøre, følte meg forferdelig fysisk og psykisk og ville bare ut av det som en slags panikkreaksjon. Jeg er fortsatt sammen med kjæresten min, og jeg tenker på aborten og på barn hver dag. Jeg føler at det er noe vi skulle hatt, som ikke er der, og jeg lurer sånn på hvordan det hadde blitt., Jeg har prøvd å snakke om det, men han er ikke like interessert i å prate om det som meg. Han kunne tenke seg å ha barn en gang, men jeg har hengt meg opp. Jeg har sittet i utallige timer på nett og lest om alt fra barnesykdommer til gravidblogger til produktanbefalinger og jeg blir aldri lei av det.Jeg føler meg fullstendig gal. Jeg hadde nada interesse for denslags lesestoff før jeg ble gravid. Nå har det som sagt snart gått et år, og jeg tenker på det hver _eneste_ dag.

 

jeg har prøvd å legge tankene fra meg, men på en eller annen måte føles det ut som jeg fortsatt er gravid og fortsatt står ovenfor valget om jeg skal ha barn eller ikke.

 

i bunn og grunn skulle jeg ønske at jeg hadde tatt et annet valg, slik at jeg slapp å føle at jeg ikke hadde tatt et valg i det hele tatt og hadde den evige problemstillingen i hodet. Jeg blir dårlig av å tenke på hva jeg har gjort. Samtidig føler jeg at jeg ikke "fortjener" å kunne ønske meg barn etter dette, siden jeg allerede har valgt det bort da jeg hadde "sjansen". Skammer meg og føler meg som en tulling og veit ikke hvem jeg skal snakke med. Er jo veldig ung også, og ting hadde vært veldig mye lettere senere i livet.

 

Hvis jeg er ute på byen, så spør jeg meg selv om det var verdt en abort å kunne gjøre det når jeg kommer hjem. Og svaret er igrunn nei. Det samme spørsmålet stiller jeg meg selv hver gang jeg gjør noe jeg ikke kunne gjort med barn. Men svaret er alltid det samme. Det gjør meg deprimert og tar vekk mye av gleden med denne "friheten".

 

Nei, kort sagt; føler ikke at det er det lureste jeg har gjort. Tror jeg kommer til å slite med dette i lang tid fremover.

 

Er deilig å få skrevet av seg litt:P håper noen kan få noe nyttig ut av denne lesninga, selv om det kanskje ikke er den mest konstruktive teksten akkurat.

[Anonym bruker]

Jeg må si at jeg ble litt sjokkert når jeg leste innlegget ditt. Det høres ut som du og jeg har vært i totalt samme situasjon, og nøyakti samme situasjon nå.

 

Jeg er 18, snart 19 år. Og jeg ble gravid i februar, fant det ut i mars, og abort i midten av april. Var altså nesten 3 mnd da aborten ble utført.

Jeg kommer fra en familie dær hvor vi er 5 søsken. Mamma fikk meg da hun var 16 år, og tvillinger da hun var 17. Så det skremte meg, når jeg ser hvordan hun er blitt den dag i dag.

 

Jeg har alltid levd i en problemfylt familie, og me en far som har vært narkoman siden jeg ble født. Han har ikke vært mye i livet mitt, for å si det sånn. Mamma er psykisk syk, men hun innrømmer det aldri. Jeg ar bestandig måtte tatt meg av di to minste søsknene mine på 6 år 9 år. Har levd et utrulig vanskelig liv. Jeg ble gravid me kjæresten min, uplanlagt. Vi var egentlig kjempe glade di første ukene. Men så kom hormonene, jeg ble mer å mer usikker. Følte at omstendighetene bestemte at jeg skulle ta abort. Jeg var i mot abort før, men tenk.. jeg endte me å ta det selv. Jeg var glad i den lille i magen, men likevell tok jeg den bort, fordi jeg følelsene og hormonene tok overhånd.

 

Det er 3 mnd siden aborten nå, og jeg har angret helt siden jeg våknet opp av narkosen etter inngrepet. Magen min er helt tom, og jeg angrer av hele mitt hjerte. Jeg og kjæresten savner den lille.

 

Jeg har også blitt som deg. Jeg sitter å leser gravidblogger jeg å, jeg sitter på forum hver dag å leser. Jeg vil ha barnet mitt Det værste er at jeg har venninner som har blitt gravid, tillome noen som skal ha i november, den måneden jeg skulle ha født en gutt eller en jente. Det er jævli å se dem me mage, fordi da får jeg vite at omtrendt så stor mage skulle jeg ha hatt.

 

Jeg og kjæresten min har snakket om barn. Og nå har vi bestemt oss for å faktisk planlegge en liten. Jeg vet bedre nå va jeg går inn i, og vet at dette hadde blitt en lykkelig graviditet. Jeg tror om jeg hadde beholdt, så hadde jeg aldri blitt meg selv igjen under den graviditeten.

Vi vet vi er ung, men dette vil vi virkelig. Har veldig dårlig samvittihet for at vi planlegger en liten, mens jeg tok bort min første Men uansett, så må jeg jo gjøre det som føles rett for meg, og det er dette, å få en liten som jeg kan vie livet mitt til. Det er det som føles 100% rett.

 

Håper du ar det bra, og jeg håper det blir å gå bedre

[Anonym bruker]

Kjære begge to, dere har tatt et utrolig tøft valg og med et slikt valg så tenker jeg at det også følger med flere valg som kommer i tiden etterpå.

 

Det virker for meg som om dere går gjennom en sorg prosess (særlig HI) og en slik prosess har ulike faser man må gjennom for å komme videre med livet sitt.

 

Det aller første er kanskje aksepten over valget som ble tatt og følgende av dette. Men også det å gi aksept til å gi deg selv et godt liv videre. Gi deg selv tillatelse til å smile, le og være glad, gi deg selv tillatelse til å være lykkelig og ikke straffe deg selv for det valget som er tatt og som ikke kan bli ugjort.

 

Dårlig samvittighet og tanker om hvordan livet kunne vært vil ikke gjøre livet ditt noe bedre, så på et eller annet tidspunkt må du bestemme deg for å legge dette bak deg og fokusere på nåtiden og fremtiden, kanskje det også betyr at du skal "forby" deg selv å lese alt du kommer over nettopp fordi dette kan bli en måte å dyrke sorgen på......

 

Lykke lykke til videre i livene deres, jeg føler med dere og vet veldig godt hva sorg er.......jeg unner dere begge et lykkelig liv og mot og styrke til ¨å takle alt det livet bringer av både medgang og motgang

[Anonym bruker]

 

Jeg tror alt det man har vært igjennom sånnsett blir en modningsprosess, og man er kanskje mer sikker i sin sak siden man vet hva det innebærer å ta en abort, og vet hva det vil si å ha så mye hormoner. Man kan jo få kalde føtter når man minst venter det, og da gjelder det å holde hodet kaldt.

 

Jeg opplevde også å ha bekjente som ble gravide samtidig som meg og valgte å beholde. jeg er glad på deres vegne, men har jo mest lyst til å dø etter å ha vært på besøk og er alene med tankene:P

 

Jeg tror det jeg er mest bekymret for er at jeg ikke skal få barn. At kjæresten min ikke vil, at det ikke blir noe av. Jeg har prøvd å snakke om å planlegge, sånn at jeg kan ha noe å se frem til og en mening i hverdagen, noe å jobbe mot. Det føles jo litt egoistisk når det er mest jeg som føler et savn, mens han lever mer i nuet. Jeg føler meg ensom. Jeg har som sagt ingen å prate med om dette. Jeg føler meg tåpelig og masete hver gang jeg tar opp temaet. Han vil gjøre seg ferdig med utdannelsen først, og det skjønner jeg. Men jeg vil vite konkrete ting, som hvor vi kunne ha bodd når vi får barn etc, og han synes det er for tidlig å snakke om. Og da er jeg redd for at jeg kan bli gravid igjen og så blir det bare stress når man ikke vet noen ting på forhånd, slik som sist. Vi klarer å kommunisere til slutt, men det tar litt tid før vi slutter å tro at alle følelser vi sliter med på hver vår kant er anklager av den andres oppførsel.

 

På en annen side er det ikke bare sorg dette her i det hele tatt. Når jeg leser om hverdagen til foreldre med småbarn er det med glede og entusiasme. Jeg føler jeg forbereder meg på noe positivt, og lærer masse nytt. Før brydde jeg meg lite om barn, men nå har jeg fått et litt annet forhold til dem. Blir glad av å se dem når jeg er ute. Det kommer an på dagsformen. Om jeg føler ting går min vei føler jeg meg heldig og tenker at jeg kunne blitt en god mor og kost meg masse, og at ting skal gå bra og at det ordner seg til slutt.

Men jeg blir usikker igjen når de fleste jevnaldrende ikke tenker seg å bli mor/far på mange år, all motgangen, problemer som kan oppstå osv. Det hjelper ikke når min nærmeste familie (mamma) bare er negativ. Jeg er redd jeg skal bli som henne, og se tilbake på det som en feil. Selv om jeg ikke kan forstå at hun kan snakke så stygt om det å få barn. Det gjør meg vondt. Spesielt siden jeg er hennes barn, og det sårer meg. Jeg kunne aldri såret mine egne barn på den måten.

 

Dette blir veldig langt men:P

 

Jeg har mer til felles med deg, faren min hadde mye rusproblemer og det endte med overdose. Moren min har sine problemer også, men ikke med rus heldigvis, men har vært mye deprimert og bitter på ting hun har vært igjennom. Jeg har lest at unge foreldre ofte blir unge foreldre av den grunn av at de vil skape en familie de aldri selv har hatt. Problemet med det er at mange forhold går dunken når man er ung og skal ha barn, på grunn av utfordringene. Men det er mange som har klart det også, det har mye med hvor mye du er villig til å gi for å holde det hele sammen. Noen ganger går det bare ikke.

 

Jeg ønsker oss begge lykke til iallefall:p

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk, du som skrev til oss, det hjelper veldig å høre slikt!

 

 

Lurer veldig på hvordan foreldrene våre kan gjøre slikt mot oss. Mamma er sammen med en mann som hun har di to småsøsknene mine med. Og di har kranglet i alle år. Han røyker hasj, og hun tar store mengder medisin som legene har gitt henne.. Jeg er helt fortvilt, de krangler hver eneste dag nå, å det blir bare værre og værre. Mamma er ikke seg selv lengere, hun har tydeligvis fått det for seg at jeg å stefaren min har et forhold bak ryggen hennes. Hun prøver å være snill med meg i det ene øyeblikket, og i det neste så sier hun at jeg aldri trenger å vise meg i huset der hun og småsøsknene mine bor.

Hun sier stygge ting til meg hele tiden. Hun vet jo selfølgeli om aborten, Det er faktisk noe alle i bygda vet det var noen som ikke klarte å holde stilt da jeg var gravid, og dermed fikk alle vite at jeg var gravid også. Det er noe av det som gjør dette enda mer ille. Alle vet at jeg skulle beholde, å alle vet at jeg tok abort.

 

Enkelte har tillome kommen til jobben der hvor jeg jobber bare for å være jævlig å spørre hvor langt jeg er på vei... enda de VET at jeg tok abort.

 

I går fikk jeg vite at ene tvillingbroren min på snart 18 år sliter med selvmordstanker. Det er noe jeg fant ut selv, som ingen andre vet om. Han er veldig innesluttet å lite pratsom. Det er sykt vanskelig å nå frem til han.

Huff.. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre Beklager at jeg skriver så mye utenom aborten, men som du skrev i sta, det er godt å kunne dele me det noen som ikke vet hvem jeg er.

 

Om du ikke har noen å prate me om dette, så kan jo vi prøve å få kontakt på et vis? Om du vil altså.. virker som du er veldig lett å snakke me

[J.Louise]

Jeg har gjerne lyst til å snakke mer med deg Jeg trooor dette blir skrevet med nick, slik at du kan sende meg en priv. melding her og gi meg epost adr. din kanskje? Så slipper vi snakke "åpent", det er jo litt enklere. =)

 

[Anonym bruker]

Har sendt brev nå

[Anonym bruker]

Jeg kjenner godt igjen de følelsene og tankene dere beskriver.

 

Tok selv abort 2 februar i år, min situasjon var ganske spesiell. Jeg var kjæreste med en som var noen år yngre enn meg, fra før av var han kanskje far til en unge født januar i år og ett barn som kanskje var han var ventet i mars i år ( de skulle ta dna test begge jentene), han hadde også dratt i militæret samme dagen som jeg forstod at jeg var gravid og forholdet vårt hadde bare vart i noen måneder.

 

Først tenkte jeg at dette måtte jo bli abort, siden jeg fra før av hadde ett barn og siden situasjonen var spesiell fra før av. Det føltes som om ingenting talte for å beholde. Men så begynte jeg å tvile, jeg ble glad i den lille i magen og ønsket å beholde, jeg hadde så og si bestemt meg for å beholde da kjæresten kom hjem fra perm og klarte å overtale meg til å ta abort til det felles beste for alle.

 

Jeg tok abort, og angret fryktelig, jeg savnet den lille i magen, ville bare ha babyen min tilbake! Jeg leste masse på nett om graviditet, holdt telling på hvor mange uker jeg ville vært på vei, gråt hver gang jeg så babyer og gråt meg i søvn hver natt, jeg angret noe sinnsykt og syntes det var så vondt at jeg ikke kunne gjøre om på valget jeg hadde gjort!

 

Nå føler jeg det ikke slik lenger, selv om jeg alltid vil mangle ett barn vet jeg at valget jeg tok faktisk var det rette. Jeg er alenemor til ett barn fra før av som trenger meg, jeg har ikke økonomi til ett barn til, jeg har nettop begynt i jobb og er på vei til å få skikkelig orden på livet mitt. Kjæresten ble det slutt med, han var det ingen støtte i og i tilegg hadde han vært utro vet jeg nå. Jeg ser at han ikke engang gidder å ta kontakt med de to jentene han kanskje har barn med og ikke har dratt å tatt dna test enda selv om han fikk brev om det for lenge siden, ny dame har han også.

 

Å vite at han bryr seg så lite om de barna han kanskje har, at han var utro og at han ikke er noe å satse på, da gjør det meg utrolig glad at jeg ikke sitter med hans barn i magen nå, selv om det gjorde hinsides vondt psykisk å ta abort.

 

Man gjør noen ganger valg i livet, som er vonde og vanskelige. Men man må stå for dem og huske at det valget man tok var det som var riktig der og da, selv om man kan angre.

 

Og selv om vi tok abort, fortjener vi jo å få barn senere for det, det er bare ikke alltid det passer å få barn og da er det bedre å ta ett slikt valg enn å få ett barn man ikke er klar for.

 

Jeg hadde ett intenst ønske og behov for å bli fort gravid igjen etter aborten, pga angeren, og det ble jeg faktisk, men så mistet jeg i spontanabort, men jeg følte meg lettet, for jeg innså at det var angeren som snakket, det var ikke ett oppriktig ønske om å få barn akkurat nå, for det passet ikke.

 

Jeg vet nå at nei jeg ønsker meg faktisk ikke flere barn akkurat nå, det er kos med baby, men jeg er på ett punkt i livet hvor det ikke passer, det holder med det barnet jeg har og jeg har det godt slik jeg har det nå.

 

Jeg vil alltid huske den lille jeg tok bort, men jeg vet det var til det beste nå, og kanskje får jeg barn siden.

 

Så ikke straff dere selv og tenk nøye igjennom dette med å få ett nytt barn, er det virkelig slik at dere faktisk vil ha barn nå, eller er det angeren som snakker. Husk, igjen, at valget dere tok, var det riktige valget for dere der og da.