hvordan reagerte folk?

[Maibaby:)]

hei!! jeg mistet min lille spire natt til tirsdag denne uken... var 7+4 på vei... har for det meste hatt god støtte av venner og svigerfamilie... min mor er på ferie så hun vet det ikke enda... kjenner at jeg er så utrolig trist og lei, og merker at det er alikevel en del venner spesielt min beste venninne som mener at dette er noe som skjer med mange og dermed ikke er noe å ta så veldig på vei for.... kjenner at dette sårer... trenger ikke å høre at ja det opplevde min mor også når jeg forteller det til henne, og etter jeg fortalte det, har hun ikke spurt hvordan det går med meg en eneste gang.... vet at samboeren hennes ikke er så klar for å få barn enda, men det er hun så lurer på om hun kan ha vært sjalu? jeg vet ikke, men synes det er vanskelig når omgivelsene mener at jeg burde være "over det" allerede... er jo ikke mange dagene siden jeg mistet min lille!!!

 

du vet jo nå at du kan bli gravid er også kommentarer jeg har fått, det vet jo ikke jeg.... jo jeg vet jeg kan bli gravid, men jeg vet ikke om jeg klarer å beholde nestemann, eller om det vil ta lang tid før vi får det til igjen...

 

håper bare at jeg slutter å blø snart slik at vi kan prøve på ny!! håper det går bra neste gang!!!

 

 

[Rime]

Så utrolig trist å høre! Føler med deg!

Vet akkurat hvordan du har det, for vi mistet for litt over 3 uker siden, 16 juni. Var da 12+1 men det døde en gang i uke 6.

Det er ennå sårt og det vil det nok være en stund fremover, men det er bedre no en hva det var i går, jeg mener bare at tid liger sår.

 

Jeg har kun fått støtte av alle som vet det, de kommer med tårer i øynene og tar rundt meg og ber oss om å ikke miste motet, for ja, det er VELDIG vanlig. Mange mister, men det er ikke alle som snakker om det. Men veninnen din burde ikke opføre seg sånn, hun skal støtte deg og ikke feive det bort som om det er en bagatell, man får sterke følelser til det som skjer inne i kroppen, og det er utrolig trist når noe slikt skjer. Hun har rett i at det er noe som skjer mange, men det er absolutt noe å ta på vei for. Fortell henne skikkelig hvordan du har det, hvordan det føles og at du trenger henne nå. Folk som ikke har opplevd dette selv har ofte vanskelig for å forstå, men da er det viktig å få dem til å forstå.

 

Ikke mist motet, jeg mener det virkelig når jeg sier det blir bedre, men det er absolutt lov å sørge. Jeg gråt i samboeren min sine armer til krampen tok meg og jeg har grått og banna og vært sint mange ganger siden da, men det hjelper å få det ut. Ikke sett på deg et tappert ansikt for andre, vis dem at du har det vondt og ikke bry deg om det hvis de sier litt dumme ting, de prøver nok bare på sin måte å trøste eller hjelpe. Det er bare så ofte folk sier ting vi IKKE vil høre i slike situasjoner!

 

Håper det går bedre med deg etter hvert, og at du snart er klar for å prøve igjen. Før du vet ordet av det så er der en ny spire, man blir jo ekstra fruktbar i perioden etter at man har mistet!

 

Klem og gode tanker fra meg

[Gjest megogmittfrø]

Folk som ikke har opplevd dette vet ikke hvor meningsløst tvondt det gjør å miste.

Jeg har bare opplevd trøst og medfølelse, men min kjære fikk vist feil trøst fra svigermor for hun hadde sagt det kanskje var greit så fikk vi konsentrert oss om studiene.

Fikk høre fra legen at oddsen var størst etter en spontan abort så vi prøver igjen regner med at frykten vil være stor til vi er langt forbi 12 ukers merket, men gleder meg til mensen er på plass så vi kan prøve igjen.

Kjenner folk som har opplevd dette og har bestandig sagt så lite av skrekk for og si feil ting kan jo være dette veninnen din gjør. Skjlnte altid at det og miste ville være tungt men ikke så tungt som dette. Lykketil Vi håper den neste sitter og at gleden over den snart vil overskrive sorgen over det å ha mistet

[En snupp - og en knert i magen]

Hei maiaprøver på ny

Jeg mistet selv sist uke, fikk konstateret MA på torsdag, skulle vært 11+3, men det hadde ikke vært liv på to uker. Vi har informert (nesten) alle som har visst at vi skulle ha en til, og heldigvis fått bare støtte. Særlig har foreldrene og søsknene våre støttet veldig. De få vennene vi har sagt det til har også støttet opp, men som du sier så virker det som om de tar litt lettere på det.

 

Jeg tror egentlig ikke det er slik, det er bare vi som er litt ekstra såre om dagen. Jeg kan finne på å grine fordi mannen min ikke virker like lei seg som meg. Men når jeg tenker etter har jeg for det første aldri sett han så sliten og taus som nå, og for det andre er det ikke det samme for han enda. Sist gikk det opp for ham da magen ble virkelig stram gravidmage rundt uke 16, og på UL i uke 19.

 

Skjønner at det er ganske slitsomt når venninnen din reagerer som hun gjlør, ja, kanskje hun er sjalu, eller kanskje er hun redd for at det samme skal skje henne siden? Særlig om moren hennes også har mistet, så kan det jo være sånne ting ogå?

 

Jeg er innerst inne ganske redd for at det skal gå lenge nå, men vi har en jente fra før, så jeg vet jo faktisk at jeg kan beholde et helt svangerskap også. Så satser på at dette var denne ene gangen, og at det skal gå bra heretter. Jeg har også en venninne med 3 barn som sier hun har en statistikk på 50/50... Så det går nok bra

 

Mange gode trøsteklemmer fra ei i samme situasjon!

[Tøvsjura]

Jeg har fått masse støtte av nærmeste familie etter hendelsen, takk og pris. Det eneste negative jeg har støtt på er vel kommentaren fra faren min da jeg fortalte at jeg skulle til legen pga blødninger hvor jeg fikk til svar "Hva har du gjort for å få til det da??" (!!!), akkurat som om jeg kunne styre hva kroppen min bedrev med. Bestevenninna mi har heller ikke latt høre fra seg etter hendelsen selv om hun var med meg på sykehuset, hun har ikke spurt meg hvordan det går med meg/oss i ettertid noe jeg synes er en smule sårende.

 

Nå er jeg straks ferdig med første mens etter SA og er klar for å prøve på nytt Håper det går bra denne gangen, noe jeg tror og håper intenst da jeg har to friske barn fra før.

 

Masse lykke til til dere andre her inne