Hvor åpne er dere med familie og venner?

[Oliva]

Vi som prøver å få baby ved hjelp av assistert befruktning får jo en mye mindre privat opplevelse av babyprøvingen. Jeg syns det er litt vanskelig å vite hvor mye jeg skal fortelle til familie og venner. På den ene siden er det jo det eneste man tenker på når man er i gang med et forsøk, men på den annen side er det litt godt at ikke alle vet akkurat når du skal teste. Jeg tror også at jeg vil sette pris på selv å kunne bestemme når "nyheten" skal slippes, dersom jeg blir gravid.

 

Da vi hadde vårt første inseminasjonsforsøk i juni fortalte vi det til foreldrene mine, en av brødrene mine og 2 vennepar. Men jeg vet ikke om vi kommer til å fortelle om det hver gang.Jeg regner med at det mister litt nyhetens interesse hvis vi har mange mislykkede forsøk, men denne første gangen syns jeg nesten det ble litt mye mas rundt testdatoen og jeg er ikke sikker på om jeg hadde hatt lyst til å fortelle det med en gang om testen hadde vært positiv.

 

Hvordan har dere andre gjort dette?

[ikke i bruk]

Nå er ikke jeg helt igang enda, planen er å reise første gang i September, men jeg har alikevel "advart" noen av mine nærmeste, litt fordi jeg har behov for å lufte tanker osv, og vite at jeg har støtte til dette.

Jeg har fortalt det til min farmor, da hun har mast veldig om olderbarn, så da sa jeg det likesågreit, og jeg så at hele dama lyste opp, selv om hun kom med de vanlige spørsmål som "Vil du ikke ha en mann du da?"

 

Jeg sa til min mormor i julen at dette var noe jeg vurderte, men hun vet ikke at jeg skal igang med det, å jeg vet heller ikke om hun trodde på meg når jeg sa det.

 

Har også fortalt det til to venninner, og moren til ene venninnen min. Dette er ei dame jeg har vokst opp med, og sett bort fra blodsbånd, så er vi stort sett familie. Grunnen til at jeg snakket med henne var for å høre om hun kunne tenke seg å være reserve-bestemor, da min mor er død, og det sier seg jo selv at barnet ikke får besteforeldre på farssiden.

Det ville hun forøvrig :-D

 

Alle er meget positive og gleder seg veldig, og det er jeg fryktelig glad for. Kjenner jeg trenger litt støtte i dette, så jeg ikke føler meg så helt alene, selv om jeg skulle ønske at når en gang spiren sitter at det var en overraskelse for alle.

Jeg kommer ikke til å fortelle det til flere, og kommer heller ikke til å opplyse om hvilken dag jeg skal teste, da dette er noe jeg vil holde så privat som mulig.

Men jeg tenker det er godt at noen vet, slik at om skuffelsen blir alt for stor, så har jeg noen å snakke med.

 

 

[mamma i Irland]

Jeg fortalte min mor ved juletider at dette var noe vi kom til a prove i 2010. Jeg ville ikke at hun skulle ga rundt og vaere spent, eller skuffet hvis det ikke gikk. (Dette er forste barnebarn pa min side...) Det som gjorde det litt lettere for meg er at jeg bor i utlandet, og ikke ser/snakker med familien veldig ofte. Jeg fortalte det til min bestevenninne, som jeg anser nesten som en soster

 

Partneren min fortalte det til sin mor og soster, men gjorde det veldig klart at oddsene er som de er, og at det kanskje ikke kom til a skje med en gang. (Hun kjorer sammen med moren til jobb hver dag, sa det matte forklares nar vi var pa kontroller/legebesok )

 

Jeg tror det kommer litt an pa personligheten til deg og de du forteller, jeg vet at min mor hadde kommet til a vaere kjempespent, men samtidig veldig opptatt av ikke aa presse/stille for mange sporsmal. Naa var jo vi veldig heldige og fikk full klaff pa forste forsok, sa da ble det ferietur til Norge pa meg, slik at jeg kunne fortelle familien "face to face" - artig aa kunne overraske syntes jeg

Jeg tror jeg hadde funnet det vanskelig hvis mange hadde visst det og ting ikke fungerte - foler ofte litt prestasjonsangst pa rare ting...

 

Na er det jo annerledes for de som prover som singel, der tror jeg nok jeg hadde folt behov for a dele det med flere.

 

[tingeling71]

Jeg er singel prøver.

Jeg har fortalt det til mange de siste årene at dette er noe jeg lurer på å gjøre. Rett og slett for å sjekke ut hvilke reaksjoner jeg fikk. (For øvrig bare positive tilbakemeldinger.) Snakket med mor, kollegaer som er alene mødre, venninner, andre kollegaer som jeg stoler på. Men da var det fremdeles under vurdering.

 

Nå som jeg er i gang har jeg en venninne som får vite alt som skjer. Hun er min ventil.... jeg er nødt å ha noen å snakke med. Og hun er en som går an å diskutere med og en som er positivt innstilt uten å overhøre alle mine tanker og meninger. Pluss at hun selv er gravid.

I tillegg har jeg en kollega-venn som vet litt om hva som skjer.

På torsdag fortalte jeg lederen min på jobb, rett og slett fordi det ellers ville være litt trøblete å forklare hvorfor jeg plutselig ikke kan stille på et møte eller plutselig tar en fri dag. Pluss at humøret har vært litt opp og ned i det siste, så det kan jo være greit at h*n vet hvorfor.

Ja, også en venn til som jeg forteller absolutt alt i mitt liv til

Har en kollega som spør meg når jeg møter henne (ikke så ofte) og lurer fælt på om jeg prøver. Hun vet at jeg ønsker meg veldig barn og var en av de som jeg har luftet ting for før, men hun er ikke nær nok til at jeg vil fortelle noe nå mens jeg prøver.

 

Nå føler jeg at jeg er i en fase som er ganske privat, og jeg ønsker ikke så mange spørsmål rundt testdato når jeg risikerer å være veldig skuffet og lei meg. Eller veldig glad! Har litt lyst å kose meg med et positivt resultat på egenhånd før jeg begynner å fortelle rundt 3 måneder.

 

Så ja... det er vel kun 4 personer som vet at jeg faktisk er i gang og prøver. Det holder i massevis synes jeg.

[VestlandsPrøver]

Jeg har et lite problem i så måte. Jeg har egentlig ikke så lyst at "alle" skal vite alt om denne prosessen og jeg liker heller ikke at foreldrene mine vet hver gang jeg reiser nedover. Problemet er bare at jeg bor rett i nærheten av mine foreldre og jeg snakker med de opp til flere ganger om dagen, så om jeg plutselig er borte en dag så finner de ut av det. Jeg har også (frivillig) involvert de fleste vennene mine da prosessen begynte, og nå sprø de jo seff hvordan det går og sånt... Så det er greit å være etterpåklok... Hadde jeg kunne valgt på nytt så skulle jeg nok ikke fortalt det til så mange, iallfall siden jeg ikke får det til enda... Hadde vært lettere om jeg allerede var gravid for da hadde det vært mer naturlig. Føler det er masse stress og press rundt det at folk vet alt om tesdager og avreise, men vet jo at det er min egen feil. Vurdere å la være å fortelle neste gang jeg reiser, men vet ikke om jeg klarer det i praksis... Tror det er veldig individuelt hvor mange en vil involvere og jeg tror ikke noe er mer rett enn annet!

[englegull]

Mine nærmeste venner vet det, og søsteren min vet det... Foreldrene mine vet det ikke, og skal heller ikke vite det før jeg blir gravid. Får positive reaksjoner fra venner. Det er vel slik at jeg har valgt å fortelle det til de jeg vet vil støtte meg i prosjektet. Når jeg er gravid, og de første kritiske månedene har gått bra, har jeg tenkt å være helt åpen om det :-)

[Clara Oswin Oswald]

Jeg har fortalt det til to venniner. De har barn selv og er veldig posetivt.

roomisen min vet det også.. Tanten min vet at jeg ønsker meg barn og tenker på og dra til Damnark. Mamma vet ingen ting. Bare at jeg ønsker meg unge. Og når vi har snakket om barn så har hun vært veldig negativ så hun forteller jeg ingen ting før det har gått 3 mnd. Da får hun bare bli så sur hun gidder. Ikke noe og gjøre med da!!!