Ingenting ble som jeg hadde trudd

[Gjest megogmittfrø]

Når testen viste 2 strek på første forsøk tenkte jeg jess dette er vi jo supre på, men deretter begynte bekymringer over få symptomer og leke seg i bakhodet. Søndag i slutten av uke 8 begynte brun utflod og komme og utover i uke 9 forsvant alle de små symptomene jeg syntes var for små.

Murringen i magen de ømme brystene og den grøttete utfloden var slettes ikke så små symptomer lenger lørdag i slutten av uke 9 begynte jeg å få gråteanfall og vaiet mellom å være sikkker på at den lille bare lå død der inne og det å tenke at den sikkert hadde det suppert siden jeg ikke hadde noen smerter. På mandag den første dagen i uke 10 traff jeg svigermor og måtte bare spørre henne hva hun trodde hun sa ring deg syk i morgen og kontakt legen dette var også den første dagen med friskt blod.

Tirsdag morgen uke 10+1 gikk ruten fast legen st-olavs innvendig ultraly og den vonde beskjeden om manglende hjerteslag babyen min hadde sluttet å utvikle seg i uke 9 og en halv ca altså hadde jeg maks brukt to dager på å bli nesten sikker på egenhånd. Trur dette er den gangen jeg har hatet mest å ha rett. Siden fosteret var kommet forbi uke 9 fikk jeg lov til å ligge på sykhuset mens jeg tok tabeleten og ventet.5 timer etter den vonde beskjeden var barnet ute og nå er det bare og komme seg i 6 uker til jeg får starte på nytt. Neste gang skal det klaffe. Til dere andre som har opplevd dette blødde dere mye de første dagene? her kommer det nesten ikke blod og det er tross alt ganske mye mer slimhinne og del av morkaken som enda skal fordrives hadde ventet mer en vanlig mens i stedet for mindre.

Lykke til alle sammen håper dere ikke må gjenom noe sånt mer en en gang.

Vil også takket fastlegen min og leger og sykepleiere som gjorde denne opplevelsen litt mindre ille.

Satt i går kveld med følelsen at nå som jeg viste var det over men dagen i dag er ingen god dag

[Tøvsjura]

Trist lesning, megogmittfrø! Svarte deg forøvrig under forrige innlegg.

Det er en vond og tung opplevelse, men man må prøve å tenke at kroppen har ordnet opp i noe som ikke var ment å være.

 

Jeg mistet selv i 12.uke for over 5 uker siden, ekstremt vondt! Det verste var jeg uken før blødningene inntraff drømte at jeg kom til å abortere, attpåtil 2 x! På dagen, uken etter disse drømmene oppdaget jeg til min store skrekk brunt utflod blandet med litt lyserosa blod i truseinnlegget mitt. Jeg visste da at dette ikke kom til å gå bra og jeg fikk rett. Legevakten mente det var et bra tegn at jeg ikke hadde noen som helst form for smerter og kun blødde litt (brunt blod), fikk beskjed om ta kontakt med legen dagen etter noe jeg også gjorde. Han mente også det kunne være sporblødning, men jeg fikk henvisning til gynokolog og fikk der innvendig utltralyd på timen. Der fikk vi den tunge beskjeden om at vår lille spire ikke hadde utviklet seg siden de aller første svangerskapsukene og at kroppen min ikke hadde registrert dette før i 12.uke. Fikk time på sykehuset dagen etter og ble sittende og vente i 3-.4 timer før jeg fikk komme inn, venteværelset var stappfullt med lykkelige gravide kvinner med store mager og der satt jeg - med verdens tyngste bør på hjertet. Fikk med meg piller hjem etter en grundig undersøkelse. Disse pillene tok jeg med èn gang jeg kom hjem, 2 timer etter innførelsen begynte jeg å blø kraftig og fikk ekstremt store smerter. I løpet av 1- 2 timer var det hele over. Jeg blødde i 15 dager og har ikke hatt blødninger siden, dvs at jeg heller ikke har fått tante rød på besøk enda, selv ikke etter 5 uker! Blir snart sprø for vi vil begge prøve igjen så fort som mulig.

 

Det er, som jeg skrev i svar til deg i forrige innlegg, godt å ha dette forumet hvor vi kan dele opplevelser, tanker og følelser i etterkant av det som har skjedd, samt stille spørsmål når disse dukker opp.

 

Ønsker deg masse lykke til videre og håper vi alle har en liten bylt i armene innen 1 år!

 

Klem

[Gjest megogmittfrø]

Har nå lagget en blogg der mine videre forsøk kommer til og være beskrevet. Akurrat nå er den nok mest trist lesing for dette var for stort til at jeg kunne la være og ha det med