Hjemmetid...:s

[Anonym bruker]

Er det noen her som helt ærlig kan si at de eeeelsker å gå hjemme med sitt/sine barn på over 1 år??

 

Jeg går hjemme dagen lang med mitt barn på 1,5 år, og jeg må innrømme at jeg er dritlei!! Faktisk så klarer jeg snart ikke mer... Heldigvis begynner barnet mitt i bhg om under 1 mnd, og jeg gleeeeder meg!! Altså, jeg elsker ungen min over alt på jord, men jeg holder på å bli gal av å være hjemme sammen med barnet hele dagen! Har vært sånn siden fødselen, minus pappapermen selvsagt... Jeg kjenner ingen i nærheten med barn, så vi går å tråkker opp etter hverandre fra morgen til kveld. Pappa'n jobber mye overtid, så som regel er det jeg som står opp og steller barnet, tar meg av det og underholder det hele dagen, og steller det og legger det til kvelden. Og når barnet er i seng så slenger jeg meg på sofaen og blir der, for da trenger jeg å bare koble helt ut.

 

Men, er jeg en dårlig mor som er lei av å være hjemme med barnet mitt? Er der andre som har det på samme måte, eller synes alle at det er helt himmelsk å få så mye tid som mulig sammen med barna sine?

 

Som nevnt før; jeg elsker barnet mitt over alt, og ville ikke vært foruten!!

 

Anonym og lei mamma...

[Silje og Vaniljebollene]

Ja, jeg elsker det. Men jeg jobber noen helger og noen netter da. Hadde ikke orket å gjøre bare dette. Liker å bruke formiddagene på å få bort husarbeidet og kunne bruke mye tid på en skikkelig middag. Treffer ikke så mye folk da, så det blir ensomt i lengden. Jeg er også alene for det meste, men har en 3-åring i tillegg som holder meg med selskap utenom barnehagetid. Men gruer meg til august, når mini skal begynne i barnehagen.

[Anonym bruker]

Hadde nok hatt det bedre om jeg gjorde litt annet innimellom... Men dette er altså alt jeg gjør, har ingen jobb eller noe ved siden av. Ikke har vi andre barn heller, så som sagt så er det kun meg og mitt barn... Dagen laaaang...

 

 

[Anonym bruker]

Neida, du høres overhodet ikke ut som noen dårlig mor. Du er bare sliten og lei, og trenger å bruke andre sider av deg enn det du får gjort som hjemmeværende mamma.

 

Jeg kjenner meg veldig igjen, de siste ukene har jeg vært skikkelig lei, sur og smådeppa. Føler at det bare går i barn absolutt hele tiden. Jeg har vært hjemme i 16 mnd nå med nr 2, og føler meg til tider "kvalt" av situasjonen. Har en 3-åring også, som er krevende og trassete om dagen.

 

Jeg tror det blir greit å begynne å jobbe snart, for jeg trenger å komme meg ut blant folk nå og gjøre litt andre ting.

[Anonym bruker]

Jeg har det helt likt som deg, HI. Jeg elsker gutten min kjempehøyt. Han er fin og søt og god og jeg blir varm inni meg av å se på han. Meeen. Dagene er så lange og han er en svært krevende og rastløs ettåring som det er ikke bare bare å underholde.

 

Ofte føler jeg meg trøtt og sliten hele dagen og bare lengter etter da kjæresten min er ferdig på jobb og kan hjelpe meg. (Han har hjemmekontor, men jobber ofte til kvelden). Og hvis kjæresten min en gang i blant har litt lite å gjøre og tilbyr seg å ta med ungen en tur, så blir jeg glad for da kan jeg sove. Men når de har dratt får jeg plutselig energi igjen, for da kan jeg bare tenke på meg selv istedenfor å konstant underholde, passe på, bære på og ordne med guttungen.

 

Føler meg litt dritt noen ganger når jeg føler det slik, men jeg er nok ikke egentlig så veldig flink husmor/småbarnsmor (pluss at jeg er ung og var ikke helt forberedt på hvordan hverdagen med liten unge ville bli). Blir mye bedre når jeg skal begynne på studier og han skal i barnehage til høsten. Da kan jeg heller nyte tiden sammen med han og vi kan begge to få impulser utenifra. Det trur jeg vi to rastløse sjelene har godt av

[Vimsefrøkna]

AKKURAT som meg det der. Kunne like gjerne være jeg som hadde skrevet det der, ordrett...heh...

 

Har ei lita vidunderlig snuppe på halvannet år her hjemme som jeg ellllsker over alt, men nå for tiden er dagene veldig lange altså...

og med en samboer som jobber sykt mye for tida, føler jeg meg som en alenemor om dagen...heller ingen venner med barn enda, så det blir liksom oss to da.

Hun har vel arva rastløsheten fra meg, så her er man bare nødt til å finne på ett eller annet.

Vet jeg så kommer til å savne denne perioden når hun begynner i barnehage til høsten, men akkurat nå synes jeg det er litt tungt, vanskelig å finne på nye spennende ting...

 

 

[sykkelpumpe]

Du er overhodet ikke alene! Tror det er helt normal og føle det sånn. Selv om barnet ditt gir deg mye, så er du en serviceinstitusjon når du er sammen med barnet ditt. Du skal tilby noe hele tiden, det er slitsomt i det lange løp.

 

Selv har vi hatt en periode der jeg har vært alene med ungene dag ut og dag inn i nesten to mnd. Hverdagene har vært greie, tiden med dem etter barnehage og jobb har vært koselige og vi har fått glede av dem alle tre. Helgene har vært et annet kapittel. Har hatt denne kvelingsfølelsen så til de grader. Tenkte i et irrasjonelt øyeblikk at skilsmisse var løsningen for da kom jeg jo ikke til og være sammen med dem hver helg:s

 

Vi er voksne mennesker som trenger og ha et liv utenom ungene våre. Når vi ikke får det blir vi litt tussete og lei. Du sier du aldri ville vært foruten barnet ditt, selvsagt ikke. de fleste vil ikke det, men prøv og få en pause fra mammarollen en dag eller to:)

[Anonym bruker]

Jeg jobber i barnevernet og er en passelig god mor - men jeg HATET å ha permisjon! Nå er han to år gammel, og nå tror jeg det kunne vært kjekt å gå hjemme med ham. For vår familie er det best at de voksne får jobbe og barnet får være i barnehage. Skammer meg ikke over at det er slik.

[Anonym bruker]

Åhh, takk gud for at det er fler...

 

jeg har verdens beste lille tass på 19mnd nå, begynner heldigvis i bhg 1 aug.

Jeg trodde aldri at jeg kom til å bli lei, til sambo måtte jobbe i 1 mnd. han jobber rotasjon, og er maks hjemme i 2 uker- og da har'n henda fulle da og..ARGHH! jaja, noen må jo jobbe, siden jeg gikk hjemme..

Men, jeg trodde ikke at det skulle bli sånn da poden fyllte 15mnd.

Det har gått ganske greit over huet mitt da, dvs jeg begynte hos psykolog- faktisk hos DPS først.. for jeg ble så deppa og redd for at jeg skulle skade han på noe måte.

Jeg har sliti med angst i mild grad tidligere+ at jeg hadde sv.dep+ skikkelig angst, og da mener jeg SKIKKELIG utenfor normalen redd for at det skulle skje han noe.

så vi fant ut at det var angst, tvangstanke.. men det som har ført til dette mest er fordi før ejg ble mor var jeg en skikkelig sosial type, som ikke var hjemme en enste kveld, var kreativ og drev mye med sport. Og nå er det helt motsatt, nå må jeg være hjemme fordi jeg har en liten en. ikke at jeg trodde at det kom til å bli en plage, men det gjorde det faktisk.

men psykologen mener at det er fordi jeg er skikeklig frustrert og sinna inni meg pga av alt dette og lite avlastning. Og at det gikk iltt ut av kontroll for å si det sånn.

men jeg begynner å se en lysning i tunnellen nå- jeg gleder meg til å begynne å jobbe igjen.

Deilig å få det ut!

men jeg har faktisk skjønt at jeg ikke er den eneste i verden til å tenke sånn ihvertfall, og det gjør faktisk litt godt.

slapp heldigvis å begynne på medisiner også, psykologen var ganske klar for at jeg skulel begynne. emn sta som jeg var, takket jeg rett og slett nei.

 

dette var godt å få ut =)

 

men nei, du er helt normal! =)

[Hikken]

Ja, jeg elsker det ) Leah er to, og vi har vært hjemme sammen hele tiden (-4 uker pappaperm).

Vi har vært i åpen bhg to dager i uka og jeg har møtt mange nye mennesker både der, på dib (møtte dem vel egentlig på bim) og gjennom andre mammaer.

 

Jeg har prøvd å passe på å ha et program nesten hele tiden, for de dagene vi har blitt gående hjemme har det utover humøret til både mor og krapyl.

 

Når det er sagt; Nei, du er ingen dårlig mor! Jeg kjenner mange supre mammaer som var så lei av å gå hjemme etter endt perm at de gladelig kastet småttisene i barnehagen så fort de fikk mulighet. Alle er forskjellige og vi kan ikke like det samme hele gjengen.

Hvis du i tillegg ikke har noe nettverk med andre hjemmeværende skjønner jeg godt du er drittlei.

 

Da jeg var liten drømte jeg om å bli husmor mens venninne mine ville bli advokater, leger og prinsesser, jeg lever med andre ord ut drømmen min ;o)

 

Leah begynner i barnehage i august, og da kjenner jeg at det er på tide. Jeg gleder meg til å komme ut i verden igjen, og det skal bli godt for Leah å få ltt adnre mennesker å forholde seg til, klarere rutiner og flere barn å leke med.