Om å reise fra baby

[DolphinGirl]

Ville dere klart å reise fra en baby på 9 måneder, i en hel uke? En baby som er litt mammadalt, men ikke ammes lenger? Vet det er mange som mener det er helt på trynet å reise fra en baby som ikke skjønner hvorfor mammaen plutselig ikke kommer, og som ikke har peiling på tidsperspektiv, og så er det mange som sier JA! de ville reist. Det er snakk om å reise med jobben en hel uke når min datter er 9 mnd, jeg har sagt ja til å være med, men jeg sliter maksimalt med å tenke at det helt sikkert kommer til å gå fint. Hun skal være sammen med pappaen, som hun begynner å godta mer og mer etter å ha vært ekstrem mammdalt helt siden hun ble født. Synspunkter?

[M@mm@ :-) til to!♥ ♥ ♥ ♥]

Ååååå, dette er et vanskelig spm. å svare på.

 

Det er som du sier noen sier JA, de villle ha reist og andre sier at NEI ikke under noen omstendigheter ville de ha reist fra en 9 mnd gammel baby i en uke.

 

Jeg tror svaret rett og slett er at du må gjøre det du føler er rett for DEG og DIN baby! Det er jo egentlig ikke et svar, men ingen andre kan vite hvordan dere har det og hva du tenker og føler.

 

Er det langt unna? Eller er det slik at du kan reise hjem hvis det blir vanskelig hjemme, eller hvis du ikke har samvittighet til å være borte en uke alikevel....?!?! Dette er vel også ting som kan ha noen å si på din avgjørelse.

 

Lykke til med avgjørelsen!

[DolphinGirl]

Nei, det er helt til Frankrike, så det er ikke bare å reise hjem hvis det blir totalt mislykket hjemme. På den annen side må det jo gå an å sette seg på et fly så snart som mulig dersom det overhodet ikke gå bra med pappa og lillepjusk. Æh, jeg blir gal av å tenke på det.

[saa09]

Jeg tror jeg vile droppet det hvis du er så usikker nå, jeg ville trodd det blir vanskeligere jo mere det nærmer seg.

[V.A.B]

Tror du må ha litt mer tiltro til mannen din. Begynn allerede nå med å la dem være alene en time eller to hver dag, la ham gjøre så masse han kan. Det at hun er mammadalt kan dere fint gjøre noe med:)

[Anja83]

Jeg synes absolutt du bør reise!! Jeg føler det er altfor mange mødre rundt omkring som tror at det nærmest er skadelig å dra fra barnet sitt, mens etter min mening er det bare sunt for alle at man innimellom er litt vekk fra barnet sitt. Dette betyr ikke at man ikke er glad i barnet sitt, og det betyr heller ikke at man er en dårlig mor. Tvert imot!! Det er sunt for barn å føle seg trygge sammen med andre mennesker også, og ihvertfall når det er snakk om pappaen til barnet. Og det er sunt for mor å gjøre litt "voksen-ting" også. Og tenk bare hvor fantastisk det blir å møte barnet sitt igjen etter en uke!

 

Og så små barn har jo ikke tidsperspektiv på samme måte som oss, og jeg er ganske sikker på at barnet vil kose seg masse sammen med pappaen.

 

Jeg har sett altfor mange barn som er utrygge rundt andre mennesker og bare vil henge på moren sin, og mener at dette kan unngås nettopp ved at man gjør slike ting. Og med det mener jeg ikke at man reiser fra barnet sitt i tide og utide, men at man gjør det innimellom.

 

Jeg håper du reiser, og at du faktisk klarer å slappe av og få en fin tur!! Og krysser fingrene for at dette blir en positiv opplevelse for dere alle 3. Lykke til!!

[Sjokoman]

Jeg var borte fra førstemann en uke da han var ca 11 måneder. Dette var også med jobben, og i utlandet så ikke lett å komme seg hjem:)

 

Det gikk helt fint. Vær forberedt på å lengte fryktelig hjem de siste dagene, men jeg tok kvelden litt tidlig noen kvelder for at dagene skulle gå fortere:) Til tider ville jeg bare hjem, men egentlig er jeg overasket over hvor mye jeg koset meg! Det var faktisk litt deilig å tenke bare på seg selv også! Kvinner er født med dårlig samvittighet, og når jeg tenker på hvor mye mannen min er borte uten å ha dårlig samvittighet for det så tenker jeg at jeg må kunne leve litt mitt liv jeg også

 

Jeg tror ikke jeg ville lagt ut dette spørsmålet på anonymforumet hvis du føler at du skal reise. Å få slengt en masse dritt om hvilken forferdelig mor du er som kan reise fra den babyen din, er ikke det man trenger når man har dårlig samvittighet fra før...

 

Mini hadde på ingen måte glemt meg når jeg kom hjem heller. Oppførte seg bare litt rart de første minuttene så var alt greit igjen. Og han har ikke fått noen varige men av det om noen skulle hevde at babyer får det av at mor er borte noen dager;)

 

 

[Anja83]

De får vel heller varige mèn hvis mor aldri reiser bort. DET er å gjøre barna en bjørnetjeneste det.

[sprellemor]

Tipper det er få fedre der ute som ville lurt på dette. De fleste fedre ville bare reist. Uavhengig av om de hadde vært hjemme med barnet hele permisjonen og om barnet var pappa-dalt.

Min mann var hjemme med førstemann alene fra hun var 3,5 mnder, og da hun var ca 10 mnder var jeg borte fra dem 1 uke. Ingen problem. Var heller deilig å være litt borte, og bare kunne være meg, ikke mor.

Som det skrives over her - begynn å venne far og barn til å være alene sammen. Dette går helt sikkert kjempebra. Fedre er også gode omsorgspersoner bare de får muligheten.

[Sweet Amber]

Det kommer til å gå fint. Det blir sikkert litt grining både fra deg og baby, og når du kommer hjem er hun kanskje mest pappajente de første timene, men så blir alt som det pleier. Hun blir ikke traumatisert av det. Det viktigste er jo at hun blir godt tatt vare på, ikke at det nødvendigvis er mammaen hennes som tar seg av henne hele tiden:)

[Alva♂️♂️♂️♀️]

JEG hadde aldri klart å reise fra verken datteren min på 10 mnd eller sønnen min på 3 år så lenge som en hel uke. I fjor var de to eldste, som da var nesten 5 år og 7 år 1 uke borte med besteforeldre, og det var lenge nok synes jeg...og de er store! 1-2 dager skulle gått fint, men ikke en hel uke.

 

Tror det finnes mange typer mødre, men to hovedtyper, og at man gjerne kan være litt av begge deler i ulike situasjoner. Du har en hovedtype som mener at barna tåler det meste og at det er viktig at en selv har det bra, selv om dette kanskje går på bekostning av barnet, man må ikke bli hysterisk er ofte en tankegang her. Så har du den andre hovedtypen som er mer føre var og heller setter seg selv og sine behov litt til side når barna er små og velger å først og fremst gjøre det forskere råder en til selv om det kanskje går på bekostning av gøye opplevelser man ellers ville valgt. Jeg vet at flere forskere er skeptisk til at den barnet er mest knyttet til (ofte mor første leveåret) skal være borte fra barnet over en lenger tid (mer en 2-3 dager) når det er 6 mnd til 2 år gammelt. At adskillelsen kan skade tilknytningsbåndene selv om det ikke merkes der og da. Siden jeg da er en føre var mamma så velger jeg å heller unngå langvarig adskillelse fra barna mine når de er små, og heller ta dette igjen når de blir større. Dette gjelder forøvrig pappaen også, han reiser heller ikke lenge fra barna når de er små.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ser at flere her mener at det er bra for pappaen å være alene med barnet, og det er jeg helt enig i altså :-) Men synes likevel 1 uke borte fra et så lite barn er altfor lenge. Dette er mitt syn da, ut i fra det jeg har lest om emnet, så få andre ta sine valg.

[Bassen&Spira <3]

Jeg hadde aldri klart å være borte fra gutten min på 9 mnd en hel uke.. Klarer snaut en hel dag :-)

[Overraskelsen]

Synes nok også at 9 måneder er litt tidlig. Jeg hadde ikke gjort det. Jeg lurer på å reise bort i høstferien med noen venninner. Da er gutten vår 14 måneder. Men jeg er søren ikke sikker på om det er noen god idé, jeg heller.

 

Jeg lurer forresten litt på hvordan mammaer som jobber f.eks på oljeplatform gjør det når de er ferdig i permisjon? Da må de jo være borte ganske lenge av gangen. Det er kanskje ikke så mange mammaer i norsjøen... Bare som et lite appropos...

[Aibell]

Kommer så an på babyen synes jeg. Tror personlig at jeg ikke ville dratt fra en baby med separasjonsangst, men som sagt det kommer så an på babyen. Og en uke er lenge, selv når babyen er med pappaen. Tror ikke jeg hadde dratt, men det betyr jo ikke at det er feil for deg og ditt barn.

[Grand Old Lady]

Det tror jeg kommer til å gå kjempefint dersom du greier å legge tilside den dårlige samvittigheten din.! Kos deg på tur.

La pappa stå for bading og legging på lik linje som du i tiden før du drar slik at de føler seg komfortable med den biten begge to. Sannsynligvis vil det være flott for pappa å få bidra litt også. Tenk på "da damene dro", masse flotte pappaer som endelig fikk slippe til og barn som ble bedre kjent med pappaen sin. :-)

[ma♥med 2 små jenter♥]

Personlig hadde jeg ikke greid det en hel uke, men tror ikke det er "skadelig" på noe vis, så om du har lyst, så bör du jo gjöre det. Det er vel kun du selv som kan avgjöre det.

[Anja83]

Hmm... Jeg klarte vel å bli en liten smule provosert av det du skrev, Alva. Du kan da vel ikke mene at man prioriterer seg selv og at det går på bekostning av barnet selv om man reiser vekk 1 uke mens barnet er 9 mnd?? Jeg er faktisk veldig interessert i hvilke forskere som har sagt at en atskillelse på 1 uke kan skade tilknytningen mellom mor og barn på sikt. Jeg er selv utdannet barnevernspedagog, og har lest mye om barn og tilknytning, og lurer veldig på om noen forskere faktisk mener at 1 uke vekk fra barnet er skadelig.

 

Og igjen så mener jeg at å reise vekk fra barnet sitt noen ganger (selvfølgelig ikke en hel uke hver gang, mange ganger bare en kveld) er sunt for både mor og barn. Og det betyr ikke at man ikke er en flink mor eller at man ikke er glad i barnet sitt og bare setter egne behov først.

[DolphinGirl]

Jeg setter pris på absolutt alle svar. Jeg er nok en blanding av den type mor som tenker at det kommer til å gå helt fint og den type mor som tenker at det kan være skadelig i det lange løp. Som Alva sier, har jeg vært redd for at det kan skade henne ved at hun for eksempel i voksen alder har problemer med å stole på folk osv, fordi den hun stolte mest på plutselig forlot i en uke da hun var baby :-P. Egentlig er det helt sykt å tenke sånn (og en smule hysterisk), for det gjør meg jo bare gal, og det ER mange mødre som er nødt til å forlate barna sine, f eks hvis de blir innlagt på sykehuset, og så finnes det jo mødre som dør og det går likevel fint med barna. Men om jeg drar, må jeg jo i alle fall gradvis venne henne til det, ved å være borte én natt eller to innimellom i håp om at hun forstår at jeg kommer tilbake. Men en hel uke er veldig mye, og jeg tror det er det som er det største problemet mitt. Jeg skjønner egentlig også hva Alva mente med å sette seg selv til side litt når barna er små, for jeg har alltid tenkt slik, at når jeg har en baby, er det ikke bare å reise fra den. og så plutselig står jeg midt oppi det. Men at jeg skulle være så nevrotisk med alle tankene mine, hadde jeg ikke trodd ;-P

[DolphinGirl]

1+nr2imagen: Da du var borte en uke, hadde han skreket masse etter deg de første dagene, eller gikk det bare helt fint? Jeg frykter litt å ringe hjem og så bare høre hylskriking i bakgrunnen ;-P

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Her er jeg litt i beit, fordi mye av det jeg har fått vite har jeg fra min ene svigerinne som er psykolog og jobber med barn, lest litt i bøkene hennes, så jeg kan ikke slenge ut navn sånn helt uten videre nei. Dessuten er det selvsagt ikke noe som er endelig "bevist", men noen (flere og flere) mener at det kan være en sammenheng her (mellom visse vansker senere i livet og de som ble forlatt av mor over lenger tid som barn), og at man derfor bør unngå lengre atskillelse fra de minste barna om man kan nettopp fordi man enda ikke vet om det faktisk er skadelig eller ei. Og jo, dersom man har fått høre dette og likevel velger å reise fra barnet sitt, enda man ikke vet sikkert om det kan skade eller ei, så synes jeg det er egoistisk. Om det ER skadelig vet man ikke sikkert enda, men hvorfor ta den sjansen? Gjennomsnittskvinnen får 2 barn, det vil si at det er en 5-6 år totalt av hele livet, maks, man kanskje bør velge å avstå fra lenger reiser (uten barna), jeg synes ikke det er så ille jeg.

 

Jeg er også av den oppfatning at det er sunt for mor å komme seg litt vekk fra barnet sitt, og sunt for barnet å tilbringe tid med bare pappaen sin. Jeg mener også at det er veldig sunt og bra for barnet å tilbringe tid med andre gode omsorgspersoner, som besteforeldre, tanter, onkler osv. Forskjellen på våres meninger ligger i lengden man er borte fra barnet sitt. Det er en enorm forskjell på 1 uke og 1 døgn, og barnet utvikler gradvis en bedre hukommelse for det de ikke ser. Selvsagt er man også glad i barnet sitt selv om man prioriterer seg selv litt, og man er ikke en dårlig mor i helhet fordi om man foretar noen dårlige valg. Jeg har selvinnsikt nok til å vite at jeg generelt sett er en god mor, men at jeg i noen situasjoner velger egoistisk og kunne vært en bedre mor dersom jeg bare hadde valgt anderledes. Merkelig at mange ikke klarer å se dette ved seg selv? Det er ikke en synd å ta noen dårlige valg, det viktige er at man er bevisst hva man gjør, kan stå for sine valg og ikke gjør noe som er direkte barnemishandling ;-)

[Maiblomst2010]

Henger meg på ditt syn og ditt kritiske blikk på Alvas svar!

 

Og til HI: Som noen fornuftige her sier, er det du og din magefølelse du skal gå etter. Ikke tenk at noen mener at du BØR dra, eller at andre mener at du OVERHODET ikke kan dra. Tullete begge deler, det er du som er mamma og det er ditt barn. DU bestemmer.

 

JEG er for å reise, men det er MEG. Og jeg hadde vært hundre prosent trygg på at min lille hadde hatt det trygt og godt hjemme. Selvfølgelig hadde jeg savnet henne maks, og kanskje til tider ikke klart å kose meg hundre prosent på tur, men i det lange løp mener jeg at det hadde vært sunt for MEG og MIN baby. Selv om det nå, når hun bare er seks uker, virker heeelt utenkelig hehehe.

 

Men som sagt, det er din avgjørelse, og du skal følge din magefølelse. Men ikke forvent å være hundre prosent sikker på avgjørelsen, eller at du en uke har det toppen uten babyen din. For som god mor skal du savne, tenke på og lengte etter din lille. DET er helt naturlig!

 

Skjønner at valget er vanskelig, og jeg ønker deg lykke til med avgjørelsen, og evetuelt god tur

[Anja83]

Alva: Det er helt riktig at det du sier om at man kan få vansker senere i livet hvis mor har forlatt barnet sitt i lengre perioder, MEN da snakker vi om perioder på lengre enn 1 uke og ofte kombinert med en ellers utrygg familiesituasjon. Jeg arbeider i det daglige med ungdom med alvorlige tilknytningsskader, der flere har blitt forlatt av sin mor i store deler av oppveksten. Men i disse tilfellene har barna hatt en meget utrygg hjemmesituasjon også når mor har vært hjemme. Jeg mener helt klart at det er litt drøyt å komme med påstander om at man kan få vansker senere i livet ut ifra hva HI spør om i hovedinnlegget her.

 

Jeg er ingen forsker og kan selvfølgelig ikke være helt sikker på om 1 uke vekk fra barnet er skadelig på lang sikt, men jeg føler meg ganske sikker på at det ikke er skadelig. Snarere tror jeg det er sunt for alle parter. Jeg har selv en sønn på snart 5 mnd, og har kun vært borte fra han i noen timer (skal snart være borte fra han en helg), så det er ikke slik at jeg gjerne drar fra han i lengre perioder fordi jeg har så behov for det. Jeg mener bare at det kan være godt for både mor og barn med litt tid fra hverandre. Og hadde jeg blitt bedt med på en slik tur når han var 9 mnd, ville jeg mest sannsynlig reist. Jeg ville også reist med blandete følelser, og visst at jeg ville savne han, MEN jeg hadde overhodet ikke bekymret meg for hvorvidt han ville bli skadet av det. Og mest sannsynlig ville jeg hjulpet barnet mitt med å være tryggere på andre mennesker rundt seg.

 

Jeg mener ikke å være "kranglete" mot deg, Alva. Jeg vet bare at mange mødre sitter rundt omkring og er veldig usikre på dette temaet. Og da er jeg litt "redd" for at man skremmer andre mødre til å tro at det nærmest er farlig å reise vekk fra barnet sitt i en uke. Og et viktig poeng fra HI her er jo at barnet faktisk skal være hjemme med pappaen sin, og ikke hos noen naboer barnet knapt kjenner.

[klar for 3?]

Jeg skal også reise til utlandet når småen er ca 9 mnd. Ikke fullt så lenge som deg da, tror ikke jeg trenger å være borte mer enn 3-4 dager. Jeg prøver å begrense oppholdet så mye som mulig. Jeg kjenner at jeg reiser med litt blandede følelser. Jeg vet at han kommer til å ha det flott med pappa, men jeg bekymrer meg litt for ammingen. Tenk om han ikke vil ha pupp når jeg kommer hjem.

 

Jeg var forresten borte fra eldste i 5 dager da han var 11 mnd. Da passet min mor han. Skal innrømme at da koste jeg meg i 2 dager. Etter det savnet jeg han kjempemye og lengtet egentlig bare hjem.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Du er slett ikke kranglete. Vi har bare ulike meninger basert på ulik kunnskap og erfaringer, da er det meningen man skal kunne fremme dette også, og så lenge det gjøres på en fin måte er det jo bare flott at ulike synspunkt kommer frem :-)

 

Jeg mener absolutt ikke at alle andre skal være enig med meg, og jeg VET heller ikke mer enn deg/dere, jeg referer bare til det jeg har hørt og lest selv. Min svigerinne som da altså er psykolog og jobber med barn har f.eks selv ikke rest fra barna sine første leveåret for mer enn maks et døgn nettopp fordi hun mener det er godt hold i de teoriene som mener at selv en liten adskillelse kanskje kan skade. Om andre mødre får dårlig samvittighet fordi det også finnes et slikt synspunkt, så er det deres "problem" (misforstå meg rett nå), jeg synes ikke man skal unngå fremme synet bare for å unngå at noen skal få potensielt dårlig samvittighet. Det blir litt som å ikke få lov til å si at bakovervendt bilsete er tryggest sånn i tilfelle noen foreldre med ekstremt bilsyke barn som sitter fremovervent skal få dårlig samvittighet for å ha barna sine fremovervendt. Ja, jeg vet, tåpelig sammenligning siden det ene er bevist og det andre ikke, men prinsippet er det samme. Om noen faktisk får dårlig samvittighet for å forlate et spedbarn (0-2 år), så burde det kanskje heller si en noe om hva magefølelsen forteller en? Tross alt ER det jo ikke naturlig for en mor og et spedbarn å skilles over lenger tid, kanskje det er en grunn til det? Det er nettopp dette flere nå forsker på for å finne ut av.

 

Jeg har ikke noe problem med at andre reiser fra sine småbarn og babyer, det er virkelig opp til den enkelte. Jeg skal innrømme at jeg er overrasket over mange som finner det helt uproblematisk, men det er kanskje også et produkt av vårt selvrealiserende og egosentriske samfunn? At barn skal ikke hindre en i å leve livet sitt som før? Jeg vet ikke jeg. Selv veger jeg unaturlig ved å sende barna mine deltid i bhg fra de er ca 1 år gamle fordi jeg savnet studentlivet/arbeidslivet så mye at jeg ikke holdt ut tanken på å være hjemme fulltid i flere år. Så vi har alle våres ting ;-) Nå bare slenger jeg ut litt funderinger her altså. Lurer også på om det kanskje føles mer uproblematisk å reise fra barnet sitt når det er førstemann? Fordi livet før barn fortsatt er nært da og man savner det litt? Det har vel uansett ikke noe å si. Man velger det som føles riktig for en selv, men JEG ville ikke reist fra et lite barn så lenge, og jeg har redegjort for hvorfor. Selv om synet mitt tydeligvis er upopulært.