Lurer på om det bare er meg som tenker sånn..

[KmammaK]

Jeg vet ikke helt åssen jeg skal forklare det, men.. bah..

For nå er det liksom passert 3 mnd og vi har begynt å fortelle det rundt forbi.. Jeg syns det var veldig kjekt i starten, og til de jeg kjenner godt. Men nå ble det plutselig litt mange og spesielt de ikke jeg kjenner, men som mannen kjenner, de har jeg nesten ikke hatt lyst til å si det til.. Akkurat som jeg er så lei.. Har ikke lyst til at JEG og magen skal få så himla fokus hele tiden og i hver eneste setting vi er i... og i det siste så har jeg følt meg så innmari lite gravid på en måte. Det er så vidt en kan se noe mage, en må kjenne meg godt for å se det og det er mest de dagene jeg er oppblåst, og ikke pga magen i seg selv liksom. og jeg er ikke dårlig i det hele tatt, bare fryktelig trøtt... nesten ikke vonde pupper lenger heller... bare ikke noe...

Også ble det litt sånn at nå sier alle baby i magen, jeg har ikke helt forhold meg til det sånn på en måte.. det har bare vært NOE liksom.. ikke en baby! så nå er jeg egentlig bare veldig redd for at ting skal gå gærnt og sånn.. for nå vet besteforeldre og sånn det, og gleder seg så veldig og alt sånn.. venner som gleder seg og.. jeg gleder meg jo jeg også, men,.. nei jeg vet ikke helt hva jeg mener, jeg er bare så lei av å snakke om det på en måte.. vi liksom bare ha det for meg selv..

dette er første gang og har ikke prøvd dette før..

Trodde jeg skulle være super entusiastisk med å fortelle det til alle og en hver, det ville jeg i starten,... men nå har jeg mest lyst til å bare sitte å vente på at jeg kan kjenne noe inni der helt for meg selv,...

 

er jeg den eneste som er sånn? føler meg så utakknemmelig for den lykken jeg bærer.. men jeg er ikke det.. jeg vil bare ikke snakke så voldsomt om det hele tiden.. på en måte...

 

klem fra bare trist akkurat nå...

[gugg]

Heisann! Ikke vær så trist, da! Jeg kan trøste deg med at puppene ikke er ømme hele sangerskapet (hvertfall ikke hos meg i mine 1 og 1/3 sangerskap). Også er det vanlig å ikke føle seg så veldig gravid når man kommer i 2 trimester, da roer kroppen seg med kvalmen og babyen er enda for liten til at man kan kjenne liv (hvertfall dersom det er første gang man er gravid). Også var det liksom disse hormonene, da:) De kan tulle mye med tankene våre:) Og tenke gjør man mye av når man vokser et lite menneske inni seg:) Så derfor blir det ofte litt overveldende og slitsomt å måtte ta stilling til alt det nye hele tiden, spesielt ovenfor "fremmede". Men ta det bare med ro, det blir straks litt mer spennende å være gravid igjen:) Og den første lille sprellingen fra nurket er det bare du, og du alene som vil kjenne. Den følelsen kan du dele med akkurat så mange, eller få, som du måtte ønske:) Folk er bare nyskjerrige og glade på dine vegne når de spør og graver:) Ryktene sprer seg fort! Er nok ment i beste mening. Jeg bare svarer "det går bare bra, takk" også viser jeg ingen interesse for å snakke noe mer om det:)

 

Klem fra håper det føles bedre nå

[KmammaK]

Tusen takk...! Det går litt bedre nå.. hadde en skikkelig utblåsing og hormonbombe i dag, men det letta litt på trykket etter på Selv om det kanskje høres litt rart ut, så likte jeg så godt det du sa om den første lille sprellingen, som jeg kan dele med så mange, eller så få som jeg selv vil, og at det bare er meg som kjenner det først:) fikk litt tilbake "eierforholdet" på en måte.. Det ble nemlig sånn plutselig allemannseie med å ta på magen min og sånn.. alle hadde meninger og alle hadde meninger om navn og om de trodde det ble jente eller gutt og bla bla... noen ble tante og noen ble besteforeldre... og ja jeg vet jo egentlig at de mener det godt, og det er jo egentlig bare veldig kjekt at de viser interesse.. men det var vel de hormonene;P

Nå kjenner jeg at jeg gleder meg veldig til sprellingen...

Det er så godt å kunne dele sånne rare ting en tenker på her inne.. er ikke alt en mann kan forstå (selv om han prøver så godt han kan, hehe), og det er ikke alt som er så lett å snakke med andre kvinner om heller, i allefall ikke når en ikke kjenner sånn tett mange på sin egen alder som har vært igjennom det før:)

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare ei lita hormonskrulle... ;P

 

[origo2]

He he, kan i allefall svare at det ikke er bare du som tenker sånn, jeg kjenner meg igjen i hver en tanke! Jeg gikk inn her for å se om noen tenkte det samme som jeg, og sannelig!

Vi bare krysser fingrene for at alt bare er fint, og at babylykken kommer tilbake når magen vokser og det blir mer virkelig.

Men du er ikke alene! :-D

 

klem

[Mausie]

Jeg også kjenner igjen hver en tanke, og synes det hele er veldig skummelt å forholde seg til. Alle folka som er entusiastisk og masete. Mannen min vil helst rope det ut til hele verden, mens jeg vil helst vente til det synes og jeg føler meg mer gravid. Men blir nok snart. Klem

[KmammaK]

Godt vi er flere!

 

Jeg var forresten på UL i dag, noe som hjalp veldig på min følelse av å være gravid.. det å bare vite at det skjer ting der inne i magen selv om jeg ikke kjenner noen ting, se at den strekker seg ut og bokser rundt om kring, selv om jeg ikke kjenner noen ting.. Det var veldig godt å vite:)

Så fikk vi også vite hvilket kjønn det mest sansynlig er, og det skal vi holde hemmelig så lenge som jeg ønsker det... da ble det litt mer "mitt" igjen og min lille egen hemmelighet igjen...