Abort eller ikke abort.....?

[Anonym bruker]

Jeg er gravid i uke 7 eller 8.

Det var ikke planlagt og kom som et sjokk da jeg fant det ut.

Helt siden jeg fikk graviditeten bekreftet har jeg følt meg deprimert, trøtt og ukonsentrert, jeg har ikke klart å gå på jobb etter jeg fant det ut.

Jeg og min samboer er begge godt etablerte med jobb og kjøpte hus for 6 måneder siden. Så rent praktisk skulle vi kunne få ett barn, men når jeg tenker på framtiden føles det å få ett barn veldig fremmed og merkelig. Hverken jeg eller min samboer ønsker egentlig å få barn.

Før jeg ble gravid trodde jeg aldri att jeg engang skulle tenke på å ta abort. Når dette nå føles som den eneste og beste løsningen blir jeg veldig forvirret

 

Noen her som er/har vært i samme situasjon?

[Anonym bruker]

Dette er noe du og din samboer må snakke om og bli enige om - og det ganske raskt.

 

Slik du beskriver situasjonen, virker et som om du allerede har bestemt deg: Dere ønsker ikke barn. Det er et helt OK valg, og helt opp til dere. Ingen har rett til å kritisere dere for det valget. Følelsesmessig KAN det være et tøft valg: Kan du kontakte Amathea og få prata litt med noen som er nøytrale, og kan gi deg støtte, uansett valget du tar.

 

 

 

Å være trøtt, ukonsentrert og følelsesmessig rotete, er forøvrig veldig vanlige svangerskapssymtomer...

[Anonym bruker]

Av og til vet man ikke at man ønsker seg barn før barnet faktisk er der Det skjedde med meg. Om det er det rette for deg vet man jo ikke. Men jeg vil ganske sikkert tro at du ikke kommer til å angre om du beholder.

 

Jeg har selv stått med det spørsmålet i hodet. Abort eller ikke. Jeg var VELDIG nære ved å ta abort. Trakk meg i siste liten. Jeg både angrer og ikke angrer litt avhengig av humøret da jeg er gravid for andre gang nå. Men jeg er ganske sikker på at det er en fantastisk tid som kommer, selv om dette virkelig ikke passer for meg nå.

 

Da jeg har et barn fra før av, ikke er sammen med barnefaren til min første. Har ikke fast jobb, ikke lappen og bil og leier leilighet. Men angrer ikke på barnet jeg fikk selv om det satte mange store hindere for meg.

 

Du må velge det som er rett for deg, det som var rett for noen blir ikke automatisk rett for alle andre.

 

 

Hvis du føler og tror at et barn virkelig ikke passer inn i deres familiebilde så vil jeg mene at valget kanskje allerede er klart for dere. Selv om det er vanskelig. Forstår akkurat hvordan du har det.

 

Jeg skulle gjerne vært heelt nøytral her, men det høres ut som dere er rustet til å klare fint å få et barn. Og tro meg den kjærligheten du føler når er barn er født trodde man ikke fantes

 

Men jeg kjenner jo overhodet ikke dere som personer, kanskje dere er ment til å være bare dere to for hverandre

 

 

Lykke til med valget ditt uansett hva du/dere velger!

 

 

[Anonym bruker]

Så, vi var hos legen i går på ultralyd. Jeg er i uke 9, og det er for sent med en medisinsk abort.

Tanken på en kirurgisk abort skremmer meg, og det føles ikke rett.

Så vi har ombestemt oss, og kommer til å beholde barnet.

 

Det føles fremdeles merkelig,men jeg kjenner meg endeli rolig for att det er riktig :-)

[Maiden]

Gratulerer med avgjørelsen og lykke til! Glad på deres vegne at dere fant en beslutning som føltes riktig.

[soleia]

Godt at de har fått bestemt dykk. Eg vart gravid etter 2 år med prøving, men fekk likevel litt panikk då det først skjedde, og lurte på kva det eigentleg var me hadde gjort. Det er jo ei stor omvelting i livet, men det høyrest jo ut som det meste ligg til rette for dykk, og de kjem heilt sikkert ikkje til å angre.

[Anonym bruker]

Jeg sitter i akkurat samme situasjon som deg nå i dag.

Var det kun pga du var over uke 9 som gjorde valget å beholde barnet?

 

Jeg er så fryktelig usikker på hva jeg ønsker, vi hadde sagt som dere at vi ikke skulle ha barn.

Jeg er bare i uke 6 så har jo litt tid til å bestemme meg. Men valget er så vanskelig!