Lite forståelse fra mannen min

[Reflekta]

Jeg synes jeg får forbausende lite sympati fra min mann om dagen. Jeg har nå to uker igjen før fødselen, og har mye vondt og tar lett til tårene.

Fra før har jeg to barn og han har ett fra tidligere ekteskap.

Nå skal vi liksom ha ferie sammen, mens jeg venter på å føde, og jeg synes all hans fokus er på hvorvidt barna behandles likt hele tiden, og han gå ikke av veien for å skjelle meg ut om han synes jeg gjør en dårlig jobb som stemor. Jeg gjør så godt jeg kan med alle tre, men det er ikke så mye jeg orker akkurat nå. Noen som har noen gode råd?

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid]

uff det er desverre en del mannfolk som ikke har forståelse for hvordan vi har det

Har du prøvd å forklare det for han?

[vimsa .-) på overtid]

uff, det der er tungt kan jeg tenke meg. har en mann fullstendig uten forståelse selv, dette er tredje svnagerskap og han har aldri tatt noen hensyn til sånt, men vi har det bra ellers altså. håper dere får tatt en prat om dette. skulle ønske disse mennene kunne vært litt mer empatiske av og til, litt omsorg hadde vært så innmari godt noen ganger....

sender deg stoooore klemmer og varme tanker.

[Håp~~J99~G03~J10~~]

Uff... Enkelte menn overbeskytter sine egne barn, jeg hadde blitt sint å iallefall ikke godtatt å bli kalt dårlig stemor...

 

Nå er min mann en fantastisk stefar til mine 2, og han behandler de som sine egne! ALDRI kommer jeg til å å kalle han en dårlig stefar...

 

Nå får han sin første, termin om 2 uker, og her i gården skal alle behandles likt uansett hvem sitt barn det er, her er alle våre barn...

 

Du er ingen dårlig stemor. Sett deg ned med mannen din og snakk med han om hvordan DU har det og føler det... Om han enda ikke vil høre på deg så vet jeg ikke, jeg hadde explodert hehe... kort lunte ja...

[Reflekta]

Tusen takk for svarene deres. Jeg er virkelig frustrert over dette, og føler ikke at jeg kan snakke med noen om det heller. Det er deilig å kunne ta det opp i et anonymt forum. Jeg elsker jo mannen min, og gleder meg veldig til å få barn sammen med ham, men det overskygger liksom alt at han totalt mangler forståelse for hvordan jeg har det, og ikke klarer å støtte meg.

 

Jeg vet veldig godt at jeg ikke er en dårlig stemor, men han er så forferdelig hårsår overfor sønnen sin. Sønnen hans og jeg har et godt forhold. Vi snakker mye sammen og ofte åpner han seg mer for meg enn for pappa. Han forteller mye når vi er sammen, og dette er jo nettopp fordi jeg tar meg tid til å lytte og til å være der for ham. Han gleder seg like mye til å bli storebror som mine gjør.

 

Jeg har forsøkt å snake med mannen min om dette, men det gjør dessverre bare ting verre. Han klarer ikke å se at han overreagerer og oppfører seg urimelig. Det er så forferdelig slitsomt å være den som skal forsøke å opprettholde stabilitet i forholdet og i familien, når jeg bare har vondt og lyst til å gråte.

Han er jo egentlig en varm og følsom person, og det skremmer meg å se at han ikke klarer å ha sympati med det jeg går igjennom og å sette grenser til det beste for meg akkurat nå.

Jeg gruer meg voldsomt til fødselen på grunn av at de to forrige ikke var spesielt gode, og jeg gruer meg til tiden etterpå, og håper inderlig at den ikke vil bli fylt av sjalusi og bebreidelser, slik som dette svangerskapet har vært.

 

Jeg kjenner "Håp Fødeklar" at jeg er veldig nære ved å revne fullstendig og kjenner det som om jeg bare vil pakke sakene mine og reise til et sted hvor noen kan vise omsorg for meg denne siste tiden...

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid]

Jeg er jo så vanvittig heldig å ha en mann som nesten er litt overbeskyttende mot meg jeg da, så slipper heldigvis slike bekymringer.

Men skjønner at det er veldig slitsomt når det blir slik.

Ikke godt når de ikke vil høre på hva man prøver å si heller.

Det beste er kanskje å prøve å ignorere han? Uff høres jo fryktelig ut det og da, men...

 

Sender deg en trøsteklæm jeg

[Reflekta]

Tusen takk for trøsteklemmen! Jeg hadde også en overbeskyttende mann i de to andre svangerskapene mine, så derfor er det jo dobelt så vondt å oppleve å ikke bli fulgt opp på samme måte denne gangen.

Jeg husker at eksmannen min bar meg rundt på gulstol, reiste ut om natten og kjøpte iskrem. Han var i det hele tatt ekstatisk over at han skulle bli far. Det tror jeg egentlig også min nye mann er, men han skjønner nok ikke hvor direkte innvirkning hans oppførsel har på min psyke. Vi tåler jo ikke så mye når vi er regjert av hormoner og ikke sover om natten. Jeg er ellers en sterk vinne, som er vant til å klare meg selv, men har vært helt "satt ut" i dette svangersapet både av bekkenløsning og kvalme- som så mange andre.

Det har derfor vært så håpløst hjelpesløst- å trenge noen så inderlig, men å ikke få den støtten man trenger.

 

Jeg klarer vel rett og slett ikke å være den stemoren han har ønsket for sønnen sin. Kan det være mulig å leve sammen da da?

[Håp~~J99~G03~J10~~]

Kanskje du skal gjøre det Reflekta?

Det kan gjøre godt for deg, å mannen din? Du trenger å føle at du blir tatt vare på... Om du kjenner noen som kan få deg til å føle det, omså for en uke, så kan det hjelpe deg veldig mye før fødselen... Og ikke minst tiden etterpå...

 

Du kan sette deg ned med mannen din, start med å si: Kjære, jeg elsker deg, å uansett hva som jeg sier nå vil jeg alltid være din, og jeg vil fortsatt bo å leve med deg. Men vi må snakke sammen!

 

Så kan du fortelle at du vil reise vekk for en stund, eller fortelle han hva du tenker, hva du gruer deg til og hva du forventer av han.

 

Når du starter med denne setningen så vet han (som han sikkert vet fra før) at ingenting endrer seg i deres forhold og at han fremdeles har deg selv om alvorets time er akkurat der å da! ) Samtaler er viktige!

 

 

Kan også hende at han gruer seg til fødselen like mye som deg? Men at han ikke tør å snakke om det?

Kanskje dere begge skulle ha reist bort litt alene uten barna, selv om det er nært stående med fødsel, bare dratt vekk en plass i nærheten. Sendt barna på ferie til venner eller besteforeldre?

 

Kanskje han skjønner at alt dette som du er igjennom, sliter deg ut. Og at dette kan ende med fødselsdepresjon!

 

 

 

Jeg høres kanskje ut som en psykolog nå, men er ikke det da!

 

Håper dere får snakket skikkelig sammen, er ikke godt å ha det sånn...

 

Klem

[Reflekta]

Det er hyggelig at du prøver å være psykologen min, og det er godt å ha noen å snakke med om dette. Dessverre tror jeg at alt vi oppnår med at jeg setter meg ned og snakker om problemene er at mannen min blir sint, eller at han synes jeg er urimelig, eller at han sender det rett tilbake til meg; "Hvordan kan jge ønske å leve sammen med noen som er så forferdelig?" . Da blir jo resultatet at jeg føler meg som et dårlig menneske fordi jeg har tatt opp problemet og så ender det med at vi bare legger et lokk på det igjen, og går videre i hverdagen. Vi er jo glade i hverandre.

Problemet er imidlertid at jeg er helt avhengig av å ha 100% støtte, sympati og ikke minst tiltro fra min mann i forhold til hans sønn, for å kunne slappe av i forholdet, og for å kunne ha noe framtidsperspektiv. Slik det er nå, gruer jeg meg til å sette et barn til verden i stedet for å glede meg....

[Mammahjertet <3]

Hva med å la han lese innlegget ditt her samt svarene du har fått? Kanskje han forstår det bedre hvis han får lest det i stedet for å høre det muntlig? Menn er litt mer konkrete av seg enn vi er. Ikke alle tar inn så godt ting som foregår muntlig.

 

Lykke til. Håper du/dere finner ut av ting. Det er ikke lett med problemstillingen dine/mine/våres barn. Mange kaver med det samme. Men stå på krava dine når det gjelder deg selv og det kroppen din går gjennom nå. En graviditet er veldig slitsom. Og en fatter det ikke fullt ut uten at en har prøvd det på kroppen selv.

[Reflekta]

Det var en god ide. Det er ikke lett med kommunikasjon. Jeg prøver så godt jeg kan å formidle mine følelser og behov, og det blir så vondt når man må brøle dem i stedet for at noen klapper deg på skulderen og spør hvordan du har det. Det er vel det det handler om for det meste.

Jeg lar det gå for langt uten å si ifra.

 

Det er jo viktig å tenke på tiden etterpå også. Man er minst like hormonell og uforutsigbar da, og tar like lett til tårene.

Jeg håper vi vil klare å skape et klima her hjemme hvor hensynet til den nyfødte og meg som mor settes i første rekke, og hvor jeg ikke må kjempe for mine behov fordi de kommer i konflikt med det min mann og hans sønn synes er viktigst. Mine egne barn er svært hensynsfulle og kan sitte og stryke meg over ryggen når jeg er trist og lei, men det er vel bare slik det er. Blod er vel tykkere enn vann. Men, det er jo ikke meningen at barna skal ta ansvar for mammas velvære heller.

Jeg håper for Guds skyld at min manns beskyttelsesinstinkt vil slå inn ETTER at barnet er født, både for meg og for babyen....

[noepågang FØDT]

kainskje famileterapi kan hjelpe dokker. Søstra mi er stemor til 2 og har 2 ilag og d har vært utrolig mye sjalusi og domme krangler på grunn av at far tror at å ikkje ha grenser for de 2 eldste vil gjøre dem mer gla i han enn mora til barna.. men d e jo menst ødeleggende for forholdene i hjemmet. Terapi har åpnet øyan hannes og hjulpet aille i familien masse.. bare en ide`.

Lykke til!

[Reflekta]

Takk, " noe på gang FØDEKLAR" ! Det er en god ide! Vi har også snakket om det er par ganger, men så har det blitt med det. Det er vel det som er hovedproblemet. Vi faller tilbake i samme mønster gang på gang. Jeg tror at problemet blir borte, men det gjør det jo ikke. Dette svangerskapet har vært et tungt bevis på det. Vi skal jo oppdra dette nye barnet sammen, og vi trenger å være enige om grensene for alle barna. Slik det er nå, er det bare kilder til konflikter hele tiden. Min mann overstyrer meg foran sin sønn hele tiden, og dermed har han null respekt for meg.

 

Jeg skulle bare ønske at fokus kunne være på det nydelige lille mennesket som snart skal bli født, og ikke på andre ting. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne få begynne å glede meg snart, og slappe av og tenke at det går bra, istedet for å lure på når vi flytter fra hverandre...

[Trinchen]

Hei. Dette er som om jeg skulle skrevet det selv. Det er nesten skremmende! Bare at vi har ei jente fra før av sammen og venter nå nr 2.Føler ikke jeg får nok støtte og sympati + at vi ikke kan snakke sammen. Det ender bare med at en av oss går til slutt.Han tåler liksom ikke å få krasse svar tilbake under diskusjoner eller innrømme at han tar feil. Det er ganske sårende noen ganger. Virker som han har null forståelse for hvordan jeg har det.Det er så og si ingen vits i å spørre om å få en massasje f.eks hvis jeg har vondt i ryggen. Jeg vet han gleder seg og at han bryr seg veldig om barnet, men jeg skulle ønske han viste d mer og ikke minst viste mer omsorg for meg den siste tiden.Jeg elsker mannen over alt på jord, så ikke misforstå meg, men det er liksom så sjelden han kommer å gir meg en klem osv.

 

 

Håper det ordner seg for deg Reflekta :-)

[Reflekta]

Kjære Trinchen,

 

Jeg har lurt på om det rett og slett bare er at jeg er stor og feit og frastøtende. Jeg vagger når jeg går, har hatt bekkenløsning lenge, og er nok ikke spesielt tiltrekkende. Han gleder seg nok veldig til å få "den jeg er" tilbake, og har jo også uttrykt at han ikke vil at vi skal gjøre dette igjen fordi det har vært så mye styr med svangerskapet. Det som sårer meg er imidlertid at han snakker om hvor vanskelig det er for HAM, når JEG er den som går og bærer på problemene og smertene. Selvfølgelig er det utfordrende for ham å måtte leve med meg i en tid hvor jeg ikke kan bidra like mye med barnepass og husarbeid som ellers, men jeg ofrer jo kroppen og tiden min for vårt felles barn.

Kanskje noen menn bare ikke takler at vi kvinner er svake og trenger hjelp. Hvor lang tid har du igjen da, Trinchen? Jeg er heldigvis snart ferdig med dette, men jeg gruer meg for barselstiden, og er redd for at jeg skal "trenge ham" for mye da også.

 

Det er så forferdelig når alle diskusjoner blir hengende i løse luften, og man ikke får konkludert og gjort opp før man legger seg om kvelden. Da blir det helt umulig å sove, om det var vanskelig fra før....

 

Stor klem!

[mammaløve]

Det er vondt å lese at dere har det vanskelig i forholdet, spesielt nå mot slutten av svangerskapet. Merker selv at det er så lite som skal til før jeg blir vippet av pinnen og ikke føler jeg mestrer hverdagen nå mot slutten. Jeg har samboer med ett barn fra før, og kjenner meg igjen i de utfordringene dere beskriver. Både i forhold til at han ikke er så flink til å vise forståelse og interesse for graviditeten, og i forhold til hvordan man skal håndtere hans (jeg sier vårt) barn og forberede oss på det nye familiemedlemmet.

 

Nå hadde vi en lang frokost sammen mens dattera hans var ute og lekte, og da tok faktisk kjæresten min opp (litt indirekte) noen av sine bekymringer i forholdet. Det viser seg at han er redd for å lene seg tilbake og nyte det vi har sammen, siden han har opplevd tidligere at forhold kan gå fra å være tilsynelatende bra til å brytes opp "over natten". Han er så redd for at dette skal skje igjen, at han rett og slett kan ha vanskeligheter for å involvere seg i forholdet. Han er rett og slett redd for å sitte igjen med "skjegget i postkassa" (som han så fint sa det) Jeg er så utrolig glad for at han frivillig tok opp disse tingene, for vi har også hatt litt konflikter og trøbbel som har "blitt hengende i luften" uten at vi egentlig har blitt ferdig med det, men nå ser jeg han plutselig i et helt annet lys. Jeg skjønner han på en annen måte. Og ikke minst; det var helt fantastisk å kunne snakke om forholdet uten at det hele ble startet av en krangel eller en bebreidelse.

 

Snakk sammen...det er vel det beste rådet jeg kan gi. Og ikke vær redd for å vise en sårbar side av deg selv. Vært helt ærlig, og beskriv hva du er redd for, og hva som gjør deg lei deg. Da blir det lettere for den andre parten å beskrive det samme. Og ikke minst; jeg tror ikke vi skal være redde for konflikter, heller se på konflikter som noe viktig som bringer forholdet videre. MEN det må være lov å ta fri fra konfliktene to uker før termin, for da må man bare bruke energien sin på noe annet enn å krangle. Hvis ikke mannen din kan forstå det tror jeg kanskje du gjør rett i å reise bort litt for å slappe av.

[Reflekta]

Kjære mammaløve,

 

Takk for refleksjonene dine. Det er jo klart at man blir mer realistisk og kanskje også noe mer kynisk i andre runde, siden man har opplevd at det har gått galt en gang allerede. Det er jo også naturlig at man verner om sine egne, og da tenker jeg på barna fra første forhold. Jeg ville jo heller aldri ønsket å tilbringe livet med en mann som ikke elsket barna sine.

 

Det er imidlertid svært leit at det må innebære en konflikt. I vårt tilfelle handler det nok om at min mann er overbeskyttende og redd for at jeg skal korrigere og irettesette hans barn. Jeg korrigerer og irettesetter jo mine egne barn hele tiden, men det merker han nok ikke. Mine barn reagerer dessverre også etterhvert, og de ser at jeg overstyres, og ikke tør å si i fra når hans barn gjør noe han ikke bør.

Det veksler således mellom at jeg er stilletiende, og så at jeg eksploderer fordi jeg har vært stiletiende for lenge, og så blir reaksjonen voldsom hos alle, og ender i en krangel som blir "hengende i løse luften" som du beskriver, fordi vi begge vet at ingenting vil endre seg, og at vi bare må elske hverandre høyt nok til å kunne leve med det.

 

Jeg for min del vil gjøre alt som står i min makt for at vi skal klare å være sammen resten av livet. Jeg håper at problemet vil forsvinne med tiden. Men, akkurat nå er det så vondt å bære fordi jeg er så inderlig sliten og skulle ønske jeg klarte å glede meg og forberede meg på at barnet vårt kommer. Det er så trist at det overskygger alt og kommer og overrasker meg hver gang jeg prøver å slappe av litt. Konfliktene får meg helt ut av lage og det blir så mange timer med tårer, og så lite glede. Dessverre. Nå er det under to uker igjen. Alt er klart her hjemme, tror jeg, men vi sitter fortsatt på hvert vårt sted hver kveld, og jeg skulle så ønske at jeg kunne snakke med mannen min om det som kommer i stedet for å bruke ventetiden min her inne på dette forumet. Men, tusen takk til dere alle sammen; for at denne kanalen finnes-for oss som venter. Store klemmer!!

[Trinchen]

Reflekta

 

Tro meg, jeg har også tenkt tanken. Jeg sliter også med bekkenet, og det blir ikke akkurat bedre. Jeg er 33 uker i morgen, så det er ennå ca 7 uker igjen med slit. Vi er enige om at dette er siste gangen.

Nå har ikke min samboer klaget over at det er vanskelig for ham sånn sett, men han mener jeg er mer grinete enn noen gang, men akkurat det er han med å bidrar til noen ganger, når jeg for eks. kommenterer noe som en spøk (som han pleier og gjøre ofte), å han plutselig blir iskald å sier han ikke vil høre på meg en gang når jeg spør hvorfor han er sur. Han ville ikke en gang si hva jeg hadde sagt eller gjort. Jeg skjønte absolutt ingenting! Etter noen timer var alt bra igjen fra hans side, å sånn pleier det å være hele tiden..jeg sitter lenge å tenker på hva som er skjedd, og han er ferdig med saken for lenge siden og alt er bare bra.

Kan det ha noe med at han er 9 år eldre enn meg? jeg har tenkt på det flere ganger. at han kanskje mener at han vet best når det gjelder ting og tang? at det kan være derfor det bli så mange diskusjoner? En typisk ting er at han som regel mener det motsatte av det jeg mener om forskjellige ting..uansett hva det er...akkurat som at han VIL diskutere og ha det siste ordet. Å da er det ikke bestandig lett når man har et dårlig ordforåd, og ikke er flink til å snakke for seg..jeg blir liksom alltid stående fast, å kommer på ting jeg kunne sagt lenge etterpå..men men, over til noe annet.

 

Man må bare samarbeide når det kommer flere barn i hus..sånn er det bare! man klarer ikke alt alene.

 

 

 

[Reflekta]

Det er vondt at du skal gå med slike tanker når du snart skal føde. Hadde det ikke vært fantastisk om alt var en rosa sky med sommerfugler i magen for oss alle sammen. Det er jo så nydelig det som er i ferd med å skje. Jeg kjenner at samlivsproblemene hemmer min evne til å visualisere barnet, og til å forberede meg mentalt.

Jeg bruker mere energi på å tenke preventiv konfliktløsning enn på å gjøre kroppen min klar for fødsel.

Jeg skulle gjerne hatt min mann med meg på å gjøre de anbefalte tingene for å få fødselen i gang også, men han er ikke særlig interessert i å legge seg sammen med meg om kvelden overhodet. Så blir jeg lei meg fordi han heller vil se på TV enn å kose seg med meg. Så det mest intime følelsesmessige forholdet jeg har om dagen er med en PC.Hva jeg skulle gjort uten dette forumet, vet jeg ikke. Noen må jeg jo snakke med om det som skal skje, og det som plager meg. Takk til dere!