Unge nummer fem er på vei. Nå skal det fortelles. Grøss.

[Anonym bruker]

Jeg venter nummer fem. I motsetning til hva de fleste sikkert vil tro når de hører det, er det planlagt. Jeg har nettopp oppdaget graviditeten - i dag faktisk. Gleden varte i ca ti minutt, så begynte grubleriene. Hvordan skal jeg si dette til andre? Jeg orrrrrker ikke høre på alle vitsene om hvilken sekt jeg hører til, om jeg ikke har hørt om prevensjon, alle beskjedene om at barna skal følges opp og så videre og så videre.

Aller mest gruer jeg meg til å fortelle det til min egen mor. Tenk det. Jeg synes det er trist og flaut at det skal være slik, men jeg vet at hun(og pappa for den del) ikke vil synes om at jeg får flere barn. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Jeg tror kanskje det er fordi jeg ikke har tatt en "ordentlig" utdanning, og at de helst hadde sett at jeg brukte livet mitt på det nå. Jeg er ikke 30 ennå, og toget har forsåvidt ikke gått på det området, men det er rett og slett ikke min førsteprioritet. Og dette tror jeg plager dem, siden jeg alltid var veldig skoleflink. Og nå skal jeg altså gi dem beskjed om at jeg skal ha unge nummer fem. Uff og æsj.

Noen som kan gi meg råd om hvordan å si det? Og hva man svarer alle de morsomme menneskene som skal gjøre et nummer ut av at man vil ha mer enn tre barn?

 

 

[Mamma til Emil & *knøttet*]

Barn nr 5 før du er 30''?!? BRA JOBBA! :) Det kommer nok litt kommentarer som du sier du vil unngå, men det er jo en spesiell situasjon, og det er nok folks måte å føre samtaler litt videre på. Du må rett å slett lukke ørenemtror jeg å la det passere. Detter er jo deres valg! Og vær stolt av det! Ikke gru deg ovenfor familien. Dette er deg, din mann og deres familie! Vær stolte! Familien elsker dere uansett:)

 

Lykke til! Detta tar du på strak arm!

 

PS: Hvor gamle er barna dine?! - Ren nysgjerrighet:)

[maria isabell]

her har vi planer om minst 5 barn lenge før fyllte 30:)

 

vær stolt og ikke bry deg om kommentarene:)

 

syntes du er kjempe heldig eg:)

[Mrs Gloomy er fødeklar!]

Jeg vet ikke hvorfor jeg klikket på "anonym" da jeg la inn hovedinnlegget. Men det er altså jeg som er HI

Ungene mine er 8, 7, 5 og 1 år gamle. Det startet med en litt overraskende nr 1 da jeg var 21. Ikke det at han burde være så veldig overraskende. Vi hadde vel egentlig ikke tatt alle forhåndsregler, så jeg burde strengt tatt være forberedt. Men da han var kommet, merket jeg fort at jeg ikke skulle ha noe enebarn, nei. Så det ble to til, ganske tett. Det jeg tenkte da var at nå får jeg alle tett, og så tar vi utdannelsen og den delen av livet etterpå. Og så, da jeg var begynt å bli klar for å ta fatt på nettopp den delen; whoops! Nummer fire på vei. Og DET var overraskelse! Skulle i grunnen ikke være mulig. Og tror du ikke at ønsket om en til meldte seg da? De tre andre så tett i alder, og så stakkaren som ikke får lekekamerat fordi han er for langt etter de andre? Joda. Men jeg blir altså 30 før denne blir født, da, så fem barn før jeg blir 30 stemmer ikke helt.

 

[Mrs Gloomy er fødeklar!]

Og når det gjelder det å være stolt, så er jeg jo det, men får det ikke til på den måten jeg vil, for å si det litt vanskelig :-) Det plager meg at jeg hele tiden føler at jeg må forsvare livet mitt som det er blitt. Jeg skulle ønske jeg hadde selvtilliten til så mange av dere her inne. For jeg tenker jo egentlig slik som dere. Jeg er stolt av barna mine, og av mine valg. Men skal si jeg merker at det ikke har rare statusen å være hjemmeværende småbarnsmamma. Og enda så mye jeg ønsker å klare det, klarer jeg ikke å la andres meninger om det bare gå forbi. Jeg ender opp med et slags mindreverdighetskompleks pga min manglende utdannelse og lave inntekt i forhold til "alle andre". Og det hjelper ikke akkurat på når min egen familie til stadighet forteller meg om sine forventninger som aldri blir innfridd.

Av og til klarer jeg å stenge alt det der overflatiske ute, og er superlykkelig over at jeg tør å velge annerledes, og som JEG ønsker. Men andre ganger føler jeg meg fullstendig akterutseilt i forhold til mine jevngamle med sine karrierer og innholdsrike cver og talløse pensjonspoeng og to barn(en gutt og en jente, selvfølgelig) som ikke trenger å arve klær, men derimot er ikledd det nyeste og dyreste og tilbringer mesteparten av sitt våkne liv i barnehage mens mamma og pappa er ute i felten og samler flere pensjonspoeng og penger mer nytt og dyrt....

Hehehe...Og JEG klager over andres fordomsfullhet?

Men kanskje skjønner dere hva jeg mener? Alle andre gjør det slik og sånn og er skjønt enige om at det er best, mens jeg som gjør det annerledes må være lat, dum, ambisjonsløs, og sitter hjemme og får unger fordi jeg ikke klarer noe annet. Hvorfor skal det være sånn?

[Mrs Gloomy er fødeklar!]

..innleggene mine kommer visst i feil rekkefølge her...

[har4barn]

Hei!!

Dette innlegget var nesten som må lese om jeg selv! Jeg testet positivt (litt svakt, men tydelig) i dag faktisk på nr 5. Her er det også planlagt. Har barn på 10, 8 6 og 1 1/2 år. Vi ville også gjerne ha en tett i alder til minstemann.

Gleder meg over sv.skapet, men gruer meg til dagen vi evt skal fortelle det. Kommer til å vente lengst mulig. Er litt avventende da vi før nr 4 mistet i 2 MA (uke 18 og 8). Her har både jeg og mannen gode utdanninger og jobber, så det er ikke der det ligger, men man skal vel ikke ha mer enn 2-3 barn. "Husk, de skal jo følges opp også!", som alle sier. Blir så irritert på det utsagnet! Det vet vel vi som allerede har mange barn. Vi følger opp barna våre mer enn mange andre som bare har ett el to barn, og vi har økonomi til å ta vare på dem.

Skal prøve å glede meg, og prøve å ikke la omgivelsene ødelegge for det. Gruer meg også til å fortelle det på jobben etter hvert.

 

Ville bare si gratulerer med et nytt lite under til oss begge, så får vi drite i hva alle andre mener!! Lykke til!!

 

[Mrs Gloomy er fødeklar!]

Gratulerer til deg også, har4barn! :-)

Det var litt morsomt at vi hadde det såpass likt. Når har du din foreløpige termin, da? Min er den 12.mars. Høyst usikker.

[har4barn]

Hei!

JEg har termin 13./14.mars, så vi ligger ganske likt i løypa!

Har aldri gått til termin før. Alle har kommet mellom 1-3uker før, så vi satser på at dette går bra, og at han/hun kommer i beg av mars. Jeg har to jenter og to gutter fra før. Hva har du??

Drar til tannlegen for å ta ut en visdomstann nå, så det blir nok en lang ettermiddag. Er spent i forhold til smertestillende. Håper de ikke ønsker et nytt røntgen. Er en lokal tannklinikk dette, og ønsker ikke å fortelle hvorfor jeg ikke ønsker røntgen.

[Mrs Gloomy er fødeklar!]

Har fire gutter, jeg. Så nå håper jeg selvsagt på jenta. Men tror ikke hun kommer. Det blir liksom gutter med oss:-)

[har4barn]

Hei!

Da er jeg hjemme igjen. Det gikk bra, men tunga og halve munnen er vissen enda. Kanskje like bra, for det holder jo smertene borte. Håper de ikke blir så ille. Bør jo holde meg unna Ibux, så får håpe at to Paracet vil holde etter hver. Fikk ei jente til å passe minstemann et par timer nå, så da får jeg litt ro her.

 

Artig med en skikkelig guttegjeng, da! Det er jo morsomt med jente, men hos oss har guttene vært så "greie" babyer og enkle å ha med å gjøre, så tar gjerne en kompis til minstemann.

Det blir vel mange kommentarer til deg når nyheten slippes som at "nå kommer jenta", "du håper vel på jente du nå". Er jo bare et mirakel uansett.

[Mrs Gloomy er fødeklar!]

Joda, er forberedt på det :-) Det verste er at de har rett. Jeg håper jo på en jente. Så utfordringen blir å late som om jeg er totalt likegyldig til hva det blir, for noe annet blir oppfattet som sosialt uakseptabelt, føler jeg. Men jeg er ikke helt opphengt i det, altså.Blir det gutt, så blir det gutt, og når jeg forhåpentligvis sitter der med nurket i armene, blir jeg like glad for det :-) Å, herregud, nå begynte jeg plutselig å glede meg noe voldsomt.

[maria isabell]

kunne ønske du budde i nærheten:)

 

er også hjemme mamma og har store forventninger av familien om en lang og høy utdannelse, har alltid vert skole flink, men valgt en lav utdannelse...da eg kom hjem som best elev av 60 og fikk topp karakter på den siste store avsluttende eksamen,ristet pappa på hodet og sa at eg kunne heller blitt lege...de var oppgitt over yrkesvalget...så valgte eg å være hjemme mamma på toppen av alt...mine søsken holder på med høye utdannelser og eg sitter hjemme og ammer...

 

så eg merker godt det samme som deg:)

 

nå venter eg nr 3 og alle maser om at nå er det siste mann...eg er langt fra ferdig! merker at det ikke kommer til å bli noe gøy å fortelle at nr 4 og 5 er på vei (om vi skulle være så heldige) her kommer det 3 barn på 3 år...det er nesten ingen som har gratulert meg denne gangen...så eg kan bare tenke meg hvordann det blir neste gang...

[Mrs Gloomy er fødeklar!]

Så godt, så godt å høre at vi er flere i samme båt!

Jeg var på besøk hos mamma i sta, og satt og tenkte for meg selv på den dagen vi sitter der overfor hverandre om en måned eller to eller når det enn blir, og jeg skal slippe bomben. Jeg vet altså ikke hvordan jeg skal si det. Men tror det kommer til å bli noe i total forsvarsposisjon. "Ja, jeg vet du ikke kommer til å like dette her, men...." Huff. Så feil når du føler at det egentlig er et gledens budskap du kommer med.

Og det der med ingen gratulasjoner...Ja, det var vel med nummer tre det tok slutt for min del òg. Nå forventer jeg ganske enkelt ingen ting av slikt. Jeg skal bare være glad hvis de ikke blir forferdet, liksom.

 

Er det forresten ikke irriterende når man blir spurt om man "bare" er hjemme med barna? BARE? Jeg får veldig lyst å spørre tilbake noe om de BARE overlater dem til andre, jeg da, men det tør jeg selvsagt ikke. Dessuten ser jeg ikke noe galt i det, egentlig. Alle må få gjøre det de vil, tenker jeg. For mange er det sikkert best med barnehage fra tidlig av. Men så langt har jeg ikke opplevd at mange har gitt uttrykk for å respektere mitt valg på samme måte. Det er som regel mer i retning av: når skal du begynne å gjøre noe ordentlig da?

 

Uff, som jeg generaliserer. Det er jo selvsagt noen som forstår og synes det er bra, og jeg er veldig glad for at mannen min er en av dem :-) Han er heldigvis enig med meg. Vi får heller ha det litt trangt økonomisk noen år nå. Vi er overbevist om at vi ikke kommer til å angre på at vi gjør det på denne måten.

Jeg er nok bare ekstra opptatt av dette akkurat nå når jeg snart skal formidle til omverdenen at jeg blir hjemme enda litt til. Må til på ny forsvarsrunde, liksom.

[maria isabell]

så flott at mannen din støtter deg:)

 

vi var 4 søsken og mine foreldre hadde lite penger...eg hadde valgt enda flere søsken og enda mindre penger...

 

her arver ungene også og vi kjøper brukt:) slik blir det når en ønsker mangen søsken for sine barn:) eg vet at mine barn kommer til å sette stor pris på søsken resten av livet..eg er ufattelig takknemlig for at mamma fikk 4 barn:)

 

hinn dagen spurte min bror: hva skal du neste uke da? eg svarte: eg skal jobbe...da sa den andre lillebror min, har du fått jobb?????

 

ja sa eg: eg er økonomi annsvarlig,pedagog,lege,psykolog,vaskeri annsvarlig og kokk:) da lo alle godt:)

 

så forklarte meg mine kjære brødre at eg hadde jobbet hele dager med knallhardt gammeldags gårds arbeid i mangen år og hver eneste sommer,men tungt stein arbeid og i slotten, har også prøvd ut en del andre jobber i mitt korte liv, servering,frisør,vaskehjelp osv...og ingen jobb kommer i nærheten av hvor travelt det er å være hjemme med små barn...men ingen jobb i hele verden er like fantastisk..

 

syntes du skal være hoppendes glad når du forteller det til din mor og drite i hvordann hun måtte reagere...ja eg vet det er sårende,men ingen skal ta fra deg gleden du føler:)

 

min mor har reagert negativt ved graviditet nr 1 og nr 2 (hun mener eg er for ung, barna kommer for tett og at eg burde får en ny utdannelse først,siden den eg har ikke er god nok)...(når babyen har kommt har hun vert overlykkelig og ikke nedpå)

 

når vi skulle lage nr 3 ringte eg til mamma og spurte om hun kunne kjøpe granateple piller for meg på apoteket...hun kjøpte de og lurte på hva eg skulle med dem...jo vi skulle lage barn igjen sa eg og da er granateple piller lurt å spise... da fikk hun tid å forberede seg:) ofte sier en litt dumme ting når en blir sjokkert:)

 

 

[enda en]

Hei!

Dette er som om jeg skulle skrevet det selv, bortsett fra at min ikke er planlagt. Jeg er såvidt 30 og venter nr 5. Jeg har ingen råd å gi på hvordan du skal fortelle omverdenen dette, for jeg lurer nemlig veldig på det selv... Det blir vel det ramaskriket i familien, regner jeg med. "Er dere sinnsyke, ENDA EN???!"

 

Heldigvis er det ikke noe jeg trenger å ta stilling til riktig ennå (jepp, stikke hodet i sanden). Er fortsatt minst en måned til jeg har tenkt å si noe, til noen. Er 8+3, og regner med å klare å holde det skjult til ca uke 14. Minst. ;-)

 

 

[..snøklokke..]

Dette var en utrolig fascinerende og tankevekkende tråd. Jeg syns dere allesammen virker å være stikk motsatt ifht folk sine fordommer! Reflekterte, velartikulerte og høyst fornuftige. Gratulerer så mye med deres valg om mange barn, så utrolig deilig at ikke alle tar de samme valgene og er helt like. Vi venter nr 3, og mange syns vi er "tøffe" som orker begynne igjen.. Men vi ønsker det jo! Nå er jeg fulltidsarbeidende, og elsker det. Ungene går i bhg og har gjort det siden de var 1 år. Men det er vårt valg, og det er mange som jo også syns det er altfor tidlig og altfor lange dager. Det kan jeg også synes inimellom, og henter tidlig og leverer sent så ofte jeg kan:) Men jeg kunne aldri vært hjemme på full tid, og hverken jeg eller ungene ville ha fungert slik, siden jeg ikke ønsker det. Men for dere som trives med det, og velger det, må det jo være helt herlig! Jeg kunne av og til ønske at jeg ville være hjemme på full tid i mange år med små barn, ,men det er bare ikke meg.

 

Poenget mitt i alt rotet her er jo at alle må gjøre det som passer best for de, og jeg syns det er toalt respektløst å slenge slike kommentarer som dere forteller om. Hva tenker folk på? Blir like sjokkert hver gang. Folk hiver boss ut av bilen når de kjører, de dumper kattunger i veikanten og de durer ivei som om de var alene i verden.. Nei takk, de verdier deres unger vokser opp med i store og trygge famiulier er vel så bra som det mange andre gir sine! Stå på, og tro på deg selv HI:)

 

Stå opp for deg selv, og vær stolt for valget ditt!

[chrissi]

He he.. Måtte smile litt da jeg leste innlegget ditt.. For det er akkurat sånn jeg også føler! Venter nr 5, og reaksjonene har ikke latt vente på seg.. Har 3 gutter og en jente fra før. Men vi skal være utrolig takknemmelig for at vi har fått 5 friske barn! Tenk på de som ikke kan få barn!! Så tenk på det neste gang noen kommer med en kjip kommentar!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

He, he nesten som om jeg hadde skrevet det selv:-) Her er også nr. 5 på vei men her er bomben sluppet. Jeg grua meg noe forferdelig til å formidle budskapet, skulle nesten tro jeg skulle opp i muntlig eksamen for første gang.

Det gikk over all forventning. Regna med mange vonde kommentarer, men de lot faktisk vente på seg. Jeg holdt det sjult til uke 15 men da følte jeg at nå måtte det bare fortelles. Joda, det har nok kommet noen idiotiske stikk men jeg forsøker å ikke la de synke inn.

Det er da ikke andres sak hvor mange barn vi har eller...?

Ikke er det så mye mas om barnepike fra vår side heller, så der kan ingen komme å si noe.

Tror ikke barna her i huset lider noen nød og de er overlykkelig for at det skal komme en liten til:-)

Vi er yrkesaktive utenfor hjemmet begge to pr. dags dato, men jeg har tenkt at når nr. 5 kommer skal mor bli yrkesaktiv i hjemmet en stund:-)

Vi blir nok ikke så rike på penger av det, men hva gjør vel det så lenge vi har det vi trenger. Er ikke så opptatt av å ha det nyeste og flotteste som markedet har å by på heller. Her arves det både klær og leker, dessuten så går det jammen an å få klær til bursdagspresanger og julepresanger også:-) Hva skal minsten med en ny leketraktor når han har 4 fra før av f.eks:-)

Det er faktisk det med penger som har plaga samvittigheten min mest. Ikke det at vi ikke har så vi greier oss, men jeg får dårlig samvittighet for at familien vår må kjøpe så mange bursdagspresanger og julegaver til barna her i huset. Vil liksom ikke at andre skal måtte svi for at vi har valgt å få mange barn. Egentlig bare tull å tenke slik, men greier ikke å la være. Jeg sørger alltid for å sende med ungene mine penger hvis de skal være med besteforeldrene ut på noe som koster noe. Tror vel egentlig at det bare er vi som gjør det i denne familien, men da har jeg i hvert fall kjøpt meg litt bedre samvittighet tenker jeg:-)

Detta ble visst litt langt og litt utenfor tema, men poenget er at ingen skal få ta fra oss gleden over de barna vi har valgt å få. Jeg har dessverre ikke noe godt råd på hvordan man skal få fortalt gleden over nr. 5 på vei annet enn å hoppe i det. Jeg lot gutten vår på 10 år fortelle det til nærmeste familien og sine venner, for han kunne de i hvert fall ikke fornærme. Resten har egentlig ordna seg selv, for det brenner fort i tørt gress:-)

[maria isabell]

lurt å la 10 åringen fortelle det:) da må de voksne ta seg sammen og si noe positivt og så kan de roe seg ned før de sier noe til deg:) trist at det skal være slik....når en overlykkelig mamma forteller en god nyhet og er glad selv, hvorfor er det da så vanskelig å glede seg sammen med henne?

 

 

[JenteOgGutterMamma!]

 

Hei og gratulere så masse med graviditeten! :-))

 

Selv fikk jeg barn nr. 5 for 11 mnd siden og stoorkoser meg,

men sjønner litt din stituasjon om å tørre å fortelle det....;-)

Selv har jeg fått bare positive og koselige tilbakemeldinger på at vi har fått 5 barn, men jeg hadde det litt som du at jeg tenkte på hva folk kom til å si...., men mest svigerfamilien som det gryntet i da jeg ventet både nr. 3 og nr. 4, og sa bl.a "du trenger vel ikke befolke verden alene" og dette blir dyrt, men det var av ren misunnelse da svigerinna mi ikke kunne få barn på naturmåten selv!

Nå venter jeg bare på mensen til helgen så begynner vi å prøve på nr.6 så det blir spennende! :-)

 

Lykke til med svangerskapet, og hvem vet kanskje kan vi slå følge noe mnd, her inne på BIM! ;-)

 

Klem fra

[Mrs Gloomy er fødeklar!]

Åh, jeg blir så glad av å lese alle de fine svarene jeg har fått! Jeg gruer meg fremdeles helt avsindig til å fortelle nyheten, men jeg får det så mye bedre med meg selv når jeg ser at jeg ikke er den eneste i verden som tenker slik. For jeg føler meg som oftest ganske alene om det. Jeg er en av de virkelig få jentene av mine jevngamle som har blitt værende igjen i hjembygda mi. Bare det setter av en eller annen ukjent grunn et digert taperstempel i panna mi. I deres øyne ihvertfall. Forstå det den som kan. Det er vel kanskje noe med at her ikke renner over av spennende statusarbeidsplasser, og i alle fall ikke av typen som gir deg en fantastisk engelsk tittel som ikke sier folk flest så mye om hva du driver med.

Når mine venninner er på høflighetsvisitter til gamle trakter ved jul og påske, føler jeg ofte at det kun er for å fortelle om sin suksess, sin fremgang, sine viktige jobber og viktige liv, og sine korrekte prioriteringer (max to barn). Og jeg tror dessverre at ti år med dette opplegget er begynt å forme hodet mitt litt. Det er noe med at når man blir fortalt noe mange nok ganger, begynner man å tro på det selv.

Jeg føler jeg er kommet til et punkt der jeg trenger å høre noe annet, og OI så godt det er å faktisk høre noe annet! Det var jo veldig lurt av meg å gå inn på akkurat dette forumet, da :-)

Det er godt å høre på dere!!! :-)

 

[Gull nr.5]

Gratulerer så masse med nr.5 på vei,du er kjempeflink!!Og til alle dere andre også,vær stolte av valgene deres!!Har selv nr.5 i magen og har vært igjennom mange av de samme tankene og refleksjonene som dere har vært igjennom.Har gruet meg for å fortelle det og ennå er ikke alle våre nærmeste informert,har også fått tilbakemeldinger som:"har du tenkt å befolke verden alene?".Ubetenksomme tilbakemeldinger som jeg ikke ha tenkt å la ødelegge gleden over at vi skal bli foreldre igjen.Tenk så heldige vi er!!!Har også venninner som grøsser av at jeg "orker"og sier de har mer enn nok med den ene de har...javel,sier jeg,for noen passer det å ha 1 for andre er det greit med 10!Valget må være opp til en selv,ikke andre å bedømme.

 

Ønsker dere andre med over gjennomsnittet mange barn lykke til:0)

 

klem

[Anonym bruker]

Oi, var som å lese om meg selv dette her. Bare at jeg er 31, og fyller akuratt 32 før min nr 5 kommer.

 

Gruer meg vanvittig til å fortelle det til familien. Spesielt min mor.

Jeg er bare 7 uker på veg, så jeg tenker å vente i det lengste denne gangen. Sist fikk jeg ungene til å fortelle det hehe.

 

Mine barn er 12, 9, 5 og 1,5 år, og jevnt fordelt på gutter og jenter

[Anonym bruker]

Gravid med nr 5 jeg også og gleden var stor da jeg fikk positivt på testen, det er planlagt. Men som deg gruet jeg med å fortelle det til mamma! Hun syns vi har nok og bla bla bla. Ja da vi fikk fjerde-mann sa hun at nå fikk det være nok, Men jeg har fortalt henne det, hun ble ikke sånn kjempe happy men hun sa det var nå opp til oss da, men hun skjønner ikke hvorfor vi måtte ha en til nå, Jeg kunne jo ha ventet litt. Men jeg er nettopp blitt 30 år og jeg vil ikke ha en ettepåklatt. Jeg vil ha alle noe lunde samlet.

Men jeg vet hvordan du føler, er ikke noe kjekt når du vet hvor mange reaksjoner det blir, av folk rundt omkring har jeg lært meg at det er bare opp til oss hvor mangen vi vil ha og at alle andre kan bare la være å bry seg om hvor mangen vi skal ha.

Men lykke til med kunngjøringen:)