Hva er det som gjør at enkelte aldri får seg kjæreste?

[Anonym bruker]

Kjenner et par sånne (av begge kjønn), normale greie folk med normalt utseende, men årene går og de treffer aldri noen.. "roter" heller aldri med noen..plutselig er de 30 uten å ha noe særllig erfaring med forhold og sex. Må da være litt kjipt?

 

 

[Anonym bruker]

Det er ikke meningen å virke fordomsfull altså, bare lurer oppriktig:) Ikke så lett å spørre folk om sånt heller, da det gjerne er et sårt tema for dem.

[Anonym bruker]

Hva tror dere?

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke. Har lurt på det samme selv. Noen av de flotteste menneskene jeg vet om er single, og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor.

Folk som er langt mindre sympatiske og pene har kjærester!

[Anonym bruker]

Kan da vel være ulike årsaker?

At de ikke ønsker å rote rundt, men venter på "den rette"?

At de sitter trygt og godt inni skapet?

At de har dårlig selvtillitt/selvbilde og/eller ikke tør prøve seg utpå?

At de har for høye krav til en evt partner? (og at det baller på seg og blir verre og verre å finne noen som "passerer nåløyet"..?)

 

Vet ikke jeg.. vet også om flere, av begge kjønn, som har det slik, uten at jeg egentlig har tenkt så veldig over det...?

[Anonym bruker]

Meget merkelig!!

 

Jeg har vært alene i 5 år, men har nå fått meg kjæreste :D

[Anonym bruker]

Det er ikke alle som ser på det å få seg en partner som en prioriteringsak. Hva man ønsker i livet er jo forskjellig.

 

Jeg hadde et ønske fra jeg var 15/16 om å finne meg en kjæreste som skulle bli min ektemann og vi skulle få 2 barn sammen, jeg skulle jobbe deltid og ta meg av barna og han skulle jobbe fulltid.

Det er ikke alltid ting går som planlagt, men noen strever mer enn andre for å finne det de ønsker...dette gjelder også partner.

 

Har selv en venninne som er enslig, hun sier hun trives med det. Problemet er at det ofte blir de samme man er med når man blir voksne/eldre og man får ikke samme mulighet til å treffe en mulig partner.

 

Har også en kamerat som ikke kom ut av skapet før han var 29 år...det forklarer en del.

[Anonym bruker]

Men jeg vet at disse personene jeg kjenner har lyst på kjæreste, og jeg er temmelig sikker på at de er heterofile.. ikke er de spesielt sjenerte heller, ihvertfall ikke overfor det samme kjønnet. Merkelig:)

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som er sånn. Nå er hun 40 og jomfru, og bor sammen med katten sin. Men hun har slitt med en psykisk lidelse i hele ungdomstiden, og har på en måte aldri vanket i kretser der det var mulig å finne en prtner. Hun synger i blandakor; men der er det alltid dameoverskudd, og hun jobber på en kvinnearbeidsplass. Så er hun politisk engasjert, og der traff hun en mann en gang, som hun ble interessert i. Han viste seg å være gift - det kom heldigvis fram tidlig. Så tok hun etterudanning og ble forelska i foreleseren, fortalte hun, og seinere i en fyr som bodde i en annen landsdel. Vi snakka litt om det, hun og jeg, og kunne enes om at de alle sammen var "trygge" objekter for hennes interesse - hun blir bare betatt av de helt utilgjengelige, dem som det ikke kan bli noe med! Som om hun tar seg i vare...! Alt i alt er det en kombinasjon av ting, og når du da passerer 25 uten erfaring, blir du også sjenert, usikker og føler deg keitet og dum med det annet kjønn - sa hun, i alle fall. Og hun har i tillegg noen holdninger som stopper henne litt. F eks total mengel på nysgjerrighet mht sex osv. I ungdomstiden kunne hun si hun syntes det virket litt ulekkert og "dyrisk", og hun følte ingen fristelse i det. Og da er det jo bare det platoniske som gjenstår - hun vil uansett ikke "hoppe i det" med en one-nighter heller, hvis sex byr henne imot.

 

Har også en slags "beundrer" - en fyr som vil være kjæresten min, men som jeg ble nødt til å vennlig avvise. Nå er han 37, utrolig good-looking, og sympatisk, men han er singel på tiende året, sikkert. Jeg kan ikke helt si hvorfor han ikke var interessant for meg, han er virkelig både intelligent og vakker. Ligner Johnny Depp i rollen som Jack Sparrow, yummy! Men hele utstrålingen hans er litt...desperat. Og deprimerende. Kan ikke se for meg at vi ville ha funnet noen felles grunn å stå på mht samtaler osv. At han har gode eksamener forteller at han er intelligent, men ikke at han vil bli en god samtalepartner. Jeg klarer heller ikke å oppleve ham som emosjonelt "nær" eller tilstedeværende. Det er litt diffust hva det er jeg ikke kan bli fortrolig med, men i sum gjør det ham uinteressant for meg. Han er bare ikke boyfriend material. (Jeg kunne godt se for meg en one-nighter selv, med ham, om jeg var singel, men ikke når jeg vet at han er betatt av meg. Det ville jo være ondskapsfullt, da hadde jeg jo antydet at jeg også var interessert, og det er jeg IKKE.)

 

En svoger av meg (bror til eksmannen min) har rukket å bli 48 og er fortsatt singel! Han er ikke alkoholisert eller noe heller, jeg lurte på om det var noe galt med ham fa jeg vikk høre det, men han har bare hatt en helt utrolig isolert jobb, der han det meste av tida jobber aleine, og i en mannsdominert bransje. Og når hobbyene hans er hund, jakt, fiske, skiturer og fjellturer, og hans faste turkamerater har vært søsteren og hennes familie, så møter han liksom ingen nye. Og vips, var han 40 og faren var dement og trengte mye oppfølging, og mora var i ferd med å bli skrøpelig og trengte etter hvert ham til å stikke innom sent og tidlig for å handle inn, hjelpe henne med nettbanken, kjøre henne ærender, skru opp en hylle osv. De siste 8-10 åra har han bedrevet på den måten. For seriøst, det er ikke noe feil med han, jeg ville (i mitt fordomsfulle sinn) ha trodd at han sleit litt sosialt og var klossete i samtaler, selskaper og sosiale situasjoner, men det er han ikke. Han er snakkesalig, hyggelig, og til tider også morsom. Håper han får seg dame, men tviler på det nå. Med mindre han importerer en. Hun får i alle fall en selvhjulpen ektemann.

 

 

[Anonym bruker]

Nå er jeg 24 år, og har ikke til dags dato hatt et "seriøst" forhold. Var sammen med en da jeg var 16, var svært forelsket, men det varte kun i noen måneder, da han dreit seg ut, og jeg har svært lav terskel på hva jeg tolerer.

Så når jeg var rundt 20 var jeg "sammen" med en. Vil ikke kalle det offisielt eller noe slikt, men vi holdt oss til hverandre, og det funket fint for meg. Jeg var på en måte alene, slik jeg likte det, men hadde itillegg noen der alikevel.

 

Jeg har nå valgt å være alene, er ikke på utkikk, og sexen er ikke noe jeg bryr meg om. Kan vel gjerne kalles aseksuell. Har aldri funnet noen nytelse i forbindelse med det, og det har alltid kun vært for de menners del, som jeg har hatt omgang med.

 

Nå skal det sies at jeg i oppveksten vokste opp med en alenemor, og de typene hun fant seg hadde hun maks uflaks med, og ble banket opp og mishandlet til støtt og stadighet, foran meg. Dette har nok satt sine spor, og selv om jeg vet at lang ifra alle mannfolk er slik, så er jeg ikke åpen for å slippe noen inn i livet mitt, og de ytterst få gangene jeg har gjort det, så er jeg lite tolerant over hva jeg finner meg i.

Jeg trives alene, det er et valgt jeg har tatt for meg selv, og som jeg er fornøyd med.

 

Jeg vet at andre går og venter på at jeg skal finne "mannen i mitt liv" og få barn, og synes det er rart at jeg ikke er der enda. Gjerne slik som jeg finner det rart (og gjerne litt patetisk) at noen ikke klarer å være alene, og hopper fra mann til mann i ren desperasjon for at noen skal ville ha dem,

Det må da også være utrolig slitsomt å ha det slikt/føle slikt, iforhold til meg som er total avslappet med tanke på min livssituasjon, og de valg jeg har tatt.

 

Planlegger nå å reise til Danmark, i håp om å få barn, for det er noe jeg alltid har ønsket meg, og mine besteforeldre som går og anker på olderbarna som aldri kommer, skal nå forhåpentligvis få det, så er alle fornøyde

 

Men poenget mitt var, en kan aldri vite hvorfor enkelte aldri "får" seg kjæreste. Noen kan som meg være litt "ødelagt" på akkuratt det området, andre trives gjerne best alene uten noen spesiell grunn, og noen kan også være i skapet. Hvem vet.

Så lenge man er fornøyd med sin egen livssituasjon, så burde jo ikke det være noe å gruble på

[Anonym bruker]

Jeg er 30 år og har bare hatt én (dårlig) kjæreste. Jeg har lite erfaring med sex.

 

For min del skyldes det to ting:

 

1) Periodevis angst/isolasjon og svært lav selvtillit pga en høyst fucka barndom. Jeg er ofte redd for å prøve meg på noen, og kan også bli redd dersom noen prøver seg på meg. Jeg er dessuten livredd for å ha det bra, for det skjønner jeg ikke noe av. Men jeg går i terapi for det, og håper det kan fikses. Men - ingen som ikke kjenner meg SVÆRT godt aner hvordan jeg har det, for utad virker jeg veldig trygg og jovial. Jeg får bare totalt angst når noen kommer for "nær" meg.

 

2) "Høye" krav til partner - jeg tar ikke til takke med hva som helst, jeg vil ha noen som matcher meg (for jeg er faktisk både sylskarp, pen, empatisk, tøff og morsom, utrolig nok). Og jeg har i grunnen ikke lyst til å fire spesielt mye på kravene heller.

[Anonym bruker]

Jeg er en nok en slik som du beskriver - Er midt i 30 åra og har hatt endel menn, men ingen varige forhold. Ikke er jeg stygg heller:)

Jeg TRIVES alene. Thats it.

Skulle Mr. Perfect ramle inn døra så er det greit. Da skal jeg vurdere å bli sammen med han, men før det skjer gidder jeg ikke å være sammen med Mr. Bra nok.

[Anonym bruker]

Takk for interessante svar:)

[Anonym bruker]

Jeg bare liker å være alene, jeg. Det er ingen spesiell grunn til det - jeg er glad i sex, og jeg håper på kjærligheten. Jeg syns bare det blir så klamt i et forhold man egentlig ikke har tro på (jeg har vært i ett forhold, fra jeg var 17 til jeg var 18). Så jeg venter på Drømmemannen og trives som singel i mellomtida

[Anonym bruker]

Trist at dere sitter å venter på "Mr. perfect" og "Drømmemannen"... når alle vet at disse ikke finnes..

Man må hoppe i det for å finne kjærligheten!

Og det er ingen som er perfekte, faktisk!

 

"Mr. bra nok" - han hørtes jo slett ikke ille ut ;o)

 

 

 

[Anonym bruker]

Enten er dem ekstremt kresen, eller så treffer dem aldri noen som passer for dem. Og det kan være enten pga at disse er spesielle eller rare, eller er for god for de dem har møtt. Jadda.

[Anonym bruker]

Jovisst finnes Mr. Perfect. Det betyr ikke at han er "perfekt" men at han er en mann man elsker og derfor klarer å leve med de feil han har.

Jeg forelsket meg i en mann da jeg var 20 år, og ingen kunne måle seg med ham. Jeg fikk ham aldri, ikke da, men jeg fant ingen jeg kunne leve med som ikke irriterte meg. Jeg var derfor singel i 10 år.

 

18 år etter at jeg traff ham første gang giftet jeg meg med ham. Han er langt fra perfekt, men jeg kan lett se for meg at vi skal leve sammen resten av livet.

[Anonym bruker]

Jeg er en sånn person. Det mangler ikke på oppmerksomhet for min del, heller ikke etter jeg fikk barn- men jeg finner ikke den rette.

Nå er jeg heldigvis bare 24år, men har ikke vært i forhold på 3år (da jeg fikk barnet mitt).

"alle" synes det er rart jeg er singel, men man kan ike ta første og beste heller:)

[Anonym bruker]

Kan selvsagt ikke svare for alle men jeg kjenner endel som er over 35 år og aldri har hatt noe "fast" forhold. Disse er ofte veldig kresne synes jeg.

 

Et eksempel er en god venninne som er 33 år, hun jobber som lege, er pen, sporty, morsom, hyggelig.. alt det der. Hun påstår at ingen vil ha henne. Hun har vært på masse chattesider eller internett-dating uten hell også. Jeg tenker at hun har vært for kresen, og nå er hun så gammel at de bra gutta er opptatt.

Jo eldre man blir jo mer kresen blir man tror jeg. Jeg traff mannen min da jeg var 21. Da var jeg glad og useriøs, ikke ute etter å finne "mannen i mitt liv", og når man er mer åpen tror jeg det er lettere å forelske seg. Hadde jeg begynt å måle han opp og ned for å se om dette var mannen jeg ville dele livet med hadde jeg fort lett videre.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg kunne aldri klart å leve sammen noen som er "bra nok" som nevnt over her.

 

trives alt for godt alene til å ofre det for et "fornuftforhold".

 

men jeg ønsker meg veldig kjærste og har aldri hatt en som jeg har vært sammen med ordentlig over lang tid, av typen flytte sammen eller sånt.

 

kanskje dere har rett, at vi er for kresene.

men burde man ikke være veldig kresen når man skal velge en å leve livet med?

 

[Anonym bruker]

Jeg tror det handler om det psykiske.

Vet om og kjenner flere pene, velutdannede, intelligente jenter som aldri har vært i et seriøst forhold.

Legger merke til at de er kunstige og anmassende når vi er sammen med menn. Kanskje de har dårlige erfaringer med menn fra barndommen?

 

Kjenner ei som er livredd for å binde seg fordi tanten hennes levde i et forferdelig ulykkelig ekteskap. Denne tanten var ung og liksom venninne med denne jenta jeg kjenner (A), og betrodde seg litt for mye til A når hun var i tenårene og i den alderen det var naturlig for A å finne sin første kjæreste. Tror dette skremte A fryktelig!

A er veldig flott å se på og flørter vilt, men sett fra mitt ståsted virker det som hun leker med menns følelser,- hun har ikke til hensikt å gå inn i noe forhold, eller å investere egne følelser. Har prøvd å snakke med henne om dette, men hun vil ikke forstå hva jeg sier.

 

En annen jeg kjenner, som nå er i førtiårene, har vært så pågående med å snakke med menn om at hun ønsker seg barn, at hun har skremt dem vekk. De siste ti årene har hun vært mer interessert i en avlsokse enn i en å være glad i, så jeg forstår at mennene holder seg langt vekke.

 

[Anonym bruker]

Jeg skrev det om Mr. Perfect og Mr. Bra nok.

Mr Perfect skal ikke være perfekt. (Jeg er langt fra perfekt), men om jeg skal ha noen så skal han være verdt å gi opp singeltilværelsen for, og være perfekt for meg.

 

Jeg vil ha en som er over snittet smart, skriver norsk uten de store feila, er grei i senga, har sosial antenne, bra humor, en man kan se på uten at man får kvalmefornemmelser, liker å ta livet med ro, har ting på stell, og ikke er helt ulik meg.

Kommer han så kommer han, gjør han det ikke, så er det ikke krise for min del. Jeg skifter dekka på bilen og sikringene mine selv, har økonomien til å klare meg fint og trives godt alene:)

[Anonym bruker]

Ikke overanalyser oss, vær så snill:)

Noen har det nok slik, men jeg har vært singel i 13 år, har gifte og lykkelige foreldre og ingen har slått opp med meg.

Jeg vet om flere som er på samme viset:)

[Anonym bruker]

Fordi de ikke vil det eller er for skadet at de ikke evner å finne seg kjæreste. Noen er livredde for forpliktelser og skygger unna når det nærmer seg noe seriøst, eller før det til og med.

 

Tror det handler om prioriteringer og om tilfeldigheter også.