Trenger litt hjelp her...

[mekanikerfrue]

Jeg er en 18 år (nesten 19) gammel jente som har fryktelig lyst på barn. jeg er kjæreste med verdens beste gutt, mi har vært sammen i snart 2 år. problemet er at jeg trenger svar på noen spørsmål hvis noen kan

Jeg jobber 100%, og får ca mellom 12-14 tusen utbetalt hver mnd, tror dere at det er nok til å ta vare på et barn?

 

Uansett, bor fortsatt hjemme, og jeg og kjæresten planlegger ikke å flytte sammen helt enda, så hvis jeg hadde blitt gravid så hadde jeg måtte bodd hjemme den første tiden etter fødselen... Regnes man da som alenemor når man ikke bor med BF, men hjemme, tenker bare litt på det med økonomisk støtte.. Hva har jeg krav på siden jeg jobber(har jobba der i 1 år fast)? Er det foreldrepenger + barnebidrag, eller er det mer?

 

Har vært inne på NAV sien sider, men blir egentlig ikke noe klokere...

 

Noen som vet åssen det hadde gått, økonomisk? Sier ikke at jeg planlegger baby, men ville bare vite hva jeg har krav på om det hadde skjedd

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ sommerfugl]

Du har krav på foreldrepenger, men barnebidrag er jeg usikker på. Barnebidrag er jo noe barnets far skal betale til deg. Regner med at kjæresten din vil være med på å betale for ting til babyen når/hvis den kommer, slik at dere slipper å begynne med disse barnebidrag greiene.

 

Tror nok kanskje du og kjæresten din må prøve å bo sammen før dere får barn.

 

Med tanke på din lønn: sett opp ett budsjett for deg selv, der du tar utgangspunkt i den lønnen du har utbetalt nå. Dette gjorde vi når vi fant ut at jeg var gravid. Du ser fort om du klarer deg på den lønna du har nå.

[mekanikerfrue]

Ja, regner jo med at han blir med på å skaffe ting til babyen Jeg mente foresten barnetrygd, ikke barnebidrag... sorri Men uansett, så nå inne på NAV sine sider at jeg hadde hatt krav på barnetrygd, men bare litt over 900 kr, for det var orginal sats pr barn... Seriøst, de kan ikke si at 900 kr skal dekke de utgifter det er å ha barn pr mnd??? haha, må nesten bare le...

 

Men det er ikke noen som vet om man blir regna som ALENEmamma når man ikke bor sammen med BF, men er kjæreste med han? Man blir vell kanskje ikke det... skjønner egentlig ingenting jeg, syns alt er så innvikla...

 

Blir veldig glad for svar, er inne i en litt forvirrenes periode akkurat nå

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ sommerfugl]

Det er en latterlig lav sum, er enig i det ja. Som alenemor får du vel dobbel barnetrygd tror jeg.

 

Må si jeg er veldig usikker på når man regnes som alenemor. Dette finner du sikkert ut hvis du tar en telefon til NAV kanskje.

Tror kanskje man blir regnet som alenemor når man bor alene med barnet.

 

Men som sagt i forrige innlegg: prøv å bo sammen dere to, alene, før dere planlegger noen baby.

[Gulltopp&Lillebjørn]

Jeg føler at det er best for deg å vente.. Du vet ikke om pengene strekker til, du bor hjemme, du er ung. Barnet ditt fortjener det beste du kan gi han/henne.. Hvorfor ikke ventet til dere bor sammen ? Eller til dere har stabil fellesøkonomi? Det er ikke noe galt i å få barn ung, jeg er selv 22 og føler meg veldig ung, skal føde min første i desember.

Men hvis jeg var deg, ville jeg ventet til ting var litt mer på plass. Hva er best for barnet ? Nå eller om ett år med ting mer på plass ? Bo litt sammen, kjenn på det.. hvordan det er For barnets del!

 

Jeg tror man blir regnet som alenemor når man ikke bor med faren, evt ikke oppgir faren.

[Gulltopp&Lillebjørn]

Som du sa : " vi planlegger ikke å flytte sammen engang" Hvorfor da planlegge barn ? Ta deg god tid Bli vant til litt og litt!

[Lille Meg :)]

Signerer den med å flytte sammen først, så kan man planlegge barn

Det er en helt annen verden å bo sammen, ta det fra ei som fikk "sjokk" når jeg flyttet sammen med kjæresten.

 

Vi hadde vært sammen i 5 år da vi flyttet sammen, kjente hverandre med andre ord ut og inn. Men å gå fra å bo på jenterommet, rote/rydde når jeg ville, sove alene uten bråk/mas osv, til å bo sammen med en "ryddefrik" av en gutt, DET var en forandring. Det gikk veldig fint i førsten, for alt var så nytt å spennende med å bo sammen, men så kom "hverdagen" tilbake. Rydding etter hverandre, betale regninger, hvem skal lage maten, hvem skal vaske og henge opp klær, slike småting kan bli veldig irriterende om man ikke veit hva man går til. (Høres ikke ut som en big deal, men det er det om man ikke klarer å bli enige om hvem som skal gjøre hva.)

 

Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til, men sjokket ble fremdeles stort. Men nå, nesten 3 år etter, fungerer alt veldig bra. Vi er blitt godt vant til å bo sammen, og hverdagen flyter forbi helt greit Men nå begynner vi å bli lei av å gå oppå hverandre, så vi leiter etter større leilighet. Man trenger litt fri iblant også Så ihvertfall for min del er jeg utrolig glad for at vi har bodd sammen så lenge før babyen kommer, slik at vi har rutinene inne. Uten rutiner blir alt bare mas og rotete, og bland det med en fersk baby som krever sitt, en hyper hund i en liten leilighet, er det ofte oppskriften på katastrofe

 

Så ikke for å skremme deg eller noe altså, men det er kjekt å ha i bakhodet Det er ikke bare bare å bo sammen, selv om alt virker så fantastisk og koselig. For mitt vedkommende, skulle jeg ønske noen ganger jeg bodde hjemme enda Men utrolig deilig med egen leilighet da!

 

Men hvis dere da skulle bli gravide, og du bor hjemme hos foreldrene dine. Hvordan ville de reagert tror du? Jeg tror de aller fleste kommende besteforeldre vil tenke at mye av ansvaret blir over på dem. Ville de "akseptert" en skrikende baby i huset sitt? Nå veit ikke jeg om du er eldst, yngst eller enebarn, men jeg veit at de aller fleste foreldre gleder seg litt innerst inne til barna er ute av redet. Får du barn mens du bor hjemme, risikerer du kanskje å bli veldig komfortabel der og ikke flytter ut med det første. Hva vil dine foreldre si til det?

 

Uansett hva det blir til, så lykke til Er utrolig deilig å ha kjæreste og være babysyk Been there, done that! Personlig har jeg vært babysyk i 7 år, og endelig skal det bli virkelighet