trenger råd som nybakt pappz, vær så snill

[phonar81]

hei

 

har lest mange av trådene som omhandler depresjoner og angst...og all ære til dere som tør å vrenge sjela slik til andre...

 

skal prøve å gjøre det samme..

 

min samboer og jeg fikk ei fantastisk datter for litt over 3 uker siden. hadde problemer med amming, som jeg forstår ikke er unormalt, i starten...frøkna la ikke på seg og mor ble sliten og lei seg. sliten pga amming hver 3 time, som skulle teoretisk være en halvtime på hver pupp...men som ble til 1 time på hver...

derfor ble det søvnmangel...mangel på appetitt...og midt oppe i dette står jeg

 

skulle gjerne ha hjulpet mere men sykehuset gav oss ikke lov til å bruke flaske og tillegg

 

så ble vi sendt hjem, på tross av at frøkna IKKE la på seg...

problemene fortsatte da vi kom hjem, null søvn for mor, amminga ble en kamp og hun fikk ikke i seg mat.

 

så ringte vi barsel seint en kveld...2 dager etter at vi kom hjem..og resultate ble at mor og barn ble lagt inn. igjen står midt oppe i alt dette, selv om jeg føler meg utenfor...uten makt

 

anyway...mor fikk sovet ut...og det morsomme er at den natten startet sykepleierne med flaske og erstattning med en eneste gang. frøkna la på seg og etter 4 dager etter flaskemating og kosesutting på pupp kunne vi på ny dra hjem.

 

så begynte ett lite helvete...

 

jeg må bare understreke at jeg ikke har noen mulighet til å sette meg inn i personers personlige helvete med angst og depresjoner

 

mor fikk da altså veldig angst...jeg er ingen lege men tror at dette skyldes fødselen selvfølgelig, men også en blanding av å ikke få til amminga 100 prosent(som mange mødre gjerne vil), søvnmangelen og min mangel på forståelse.

 

vi kjøpte oss hus i mars som det har vært en del å gjøre med frem til fødsel...og mor og jeg har stått på...og fått det veldig fint her

men i denne perioden ser jeg nå at jeg nok ikke har vært flink nok til å være den perfekte kjæreste. vi har hatt sex noen ganger, jeg har kjøpt blomster, vi har sett noen filmer osv...men over tid var nok ikke dette nok...

 

for i alt rotet det lett blir men en nyfødt i hus, tok jeg mange netter med mating, bleieskift og trilling...problemet er at jeg stod for nesten alt det andre oxå...plenklipping, lufting av hunder, matlaging(det lille mor ville ha), vasking av hus, oppvask og klesvask...

vi har hatt besøk av nærfamilie som ville se det lille vindunderet, som igjen førte til oppvartning av dem. MEN jeg har ikke sett nok til mor...synes hun selv...og jeg ser oxå det nå i ettertid at når jeg var ferdig med alt husarbeidet, var det kort vei til sofan...som mor forøvrig oxå lå i, men jeg satt meg i andre enden...ikke med overlegg...det bare ble slik...vi var jo slitne begge to

 

så...før helga kom svigers...saken er at de bor ganske langt unna så de ble en hel helg.

 

men nå har mors depresjon og angst utviklet seg til lengre og tyngre anfall...men anfall kun hun selv føler, altså ikke noe hyl og skrik, ingen riving i håret el ligm...men hun føler selv ett stort svart INGENTING...egentlig

 

har oxå snakka om selvmord

 

så kommer dette igjen med forståelse...jeg hører hun sier det, men kan ikke forstå det...

av og til tenker jeg at noen burde riste litt i henne, fortelle at livet har opp-og nedturer...men samtidig vet jeg at dette er ei dame med bein i nesa, vil gjerne ordne opp i ting selv

 

hun har vært hos fastlegen og fikk blår resept på antidep...men da hun slo opp navnet på internett stod det at de gikk over i morsmelka...XANOR

 

personlig tenker jeg at mor er viktigere enn morsmelk da vi allerede er godt i gang med nan og små folk.

 

en annen side er jo at slike medikamenter er sterkt avhengighets skapende, og det er nok noe de aller fleste helst vil slippe å starte med.

 

nå har ikke denne "nye" hverdagen med familieforøkelse vart lenge, men det sliter på oss begge...kanskje til og med alle 3?

 

men på toppen av det hele dro mor og frøkna sammen med svigers hjem til dem, ganske langt unna..og jeg ble igjen her. dette var mandag

 

ikke slik jeg vil det i det hele tatt, men etter at forslaget fra svigermor ble foreslått, var nok frykt og kjærlighet til mor stor nok til at å dra så ut som en god løsning. dette var ment i beste mening, da svigermor kunne være i nærheten av mor hele tiden.

 

jeg har vært hjemme helt siden fødsel, men planen var å dra på jobb imorgen(torsdag)...dette var noe mor gruet seg veldig til, men jeg kunne tatt ut ferie og min mor kunne oxå vært her. svigermor kunne oxå blitt igjen her, men altså...de dro hjem

 

hva i helvete gjør jeg nå?

 

får jeg accept for at jeg IKKE vil være hos svigers den første tida med en nyfødt? alt det nye flotte man opplever synes jeg burde være hjemme hos oss...med hjelp

 

om det er svigermødre ell fagfolk...

 

oxå lurer jeg på om det ikke hadde vært bedre å heller ta antidep, for forholdets skyld...?

 

jeg er 29, nybakt pappa og alt annet enn sikker på hva jeg skal gjøre

 

HJELP

 

 

[Anonym bruker]

 

Har ikke så mye hjelp å komme med.. Men jeg tror at når mor er såpass syk vil hun ha mulighet til å sykmeldes og du tre inn i fødselspermisjonen.

Jeg ville definitivt ikke godtatt at de reiste vekk med min baby på noen uker.

 

Og ikke gå i fella (om jeg bare hadde gjort slik eller sånn), graviditet, fødsel, amming kombinert med lite søvn og krav til en selv er ei bombe i seg selv.. Det er ikke din skyld.

 

Tror uansett at det viktigste du gjør er å være med henne slik at dette ikke blir ei kløft senere, hvor du ikke stilte opp. Gi gjerne henne og svigermor rom, men gjør det med en trilletur og ikke mange mil.

[phonar81]

takk for svar...

 

vi ordnet sykemld for henne fra dag 3 etter fødsel, men den ville ikke legen utvidde mer...nå var det snakk om nettverk

 

får bare håpe på det beste...

[Anonym bruker]

Hei!

 

Ta ut ferie og reis etter dem, slik at dere får være sammen!

Ikke la kjæresten distansere seg, og la svigermor ta over ansvaret for babyen.

 

Snakk sammens med kjæresten, og prøv å finn på noe fint sammen. La svigermor lage middag og vaske klær, slik at dere kan kose dere sammens med babyen!

 

Ring henne og si at du savner dem og at du føler deg fortvilet og at du ønsker å være sammens med dem. Blottlegg deg litt, slik at hun skjønner at hun ikke er den eneste som har det litt tungt.

 

Det er jo din baby også.

 

Prøv å rydd/vask litt i huset før du drar, slik at det blir koselig og fint å komme hjem.

 

Og isteden for eller i tillegg til antideprresiva burde hun heller bli henvist til psykolog slik at hun får noen å snakke med.

 

Ønsker deg så masse lykke til! Tiden som nybakte førstegangsforeldre er steintøff!

[phonar81]

tusen takk for svar

 

ehh...har fått sendt noen sms med påfølgende svar..og hun er vedlig "nede" og vil ha noen dager å komme seg på. uten kommunikasjon med meg. skjønner mer og mer at jeg burde tenkt mye mer på henne enn å vaske hus til besøk fra den nærmeste familien som kom. etterpåklokskapenslys og alt det der...men gjorde det jeg trodde var bra for oss...jeg mener...var jo ikke sånn at jeg lå på sofan og spilte tvspill.

 

all ære til kvinner som føder, bare der har vi fedre ikke peiling på hvilken påkjenning det er for kroppen -så kommer hormonene som danser samba i kroppen...morsinstinktet osv... for min del så lærer jeg mens jeg lever...får trøste meg med det

 

jeg får se etter noen dager, om hun vil ha meg der oppe -evt om hun vil ha meg i det hele tatt? time will show..

 

de svarene jeg fikk på sms kan tolkes dit hen at hun er ferdig med meg..men det er kanskje depresjonen som snakker for henne?

 

hadde jeg bare dytta i meg kamelene i helga hadde nok ting vært anderledes nå

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg?

 

klem

[Anonym bruker]

Det er depresjonen, ikke tro noe annet! Synes det er fantastisk at du klarer å sette ord på det du går gjennom! Nyfødtperioden er steintøff som nevnt over, og om man kommer inn i en depresjon blir det enda verre!

Det positive er at hun allerede er inne i systemet, men sånn som ståa er nå, der hun stenger deg ute ville jeg nesten valgt å bestillt time til legen hennes, og fortalt legen hvordan det står til!

Selvmordstanker og isolering, distansering er alvorliget, hun kan trenge mere hjelp enn det hun får nå. Og for alt en vet kan svigermor gjøre det verre og... Ser nå at jeg kan virke veldig negativ, men det er fordi jeg selv er i en depresjon og lett ser på det negative med ting... Sånn er det bare!

 

Men stå på Pappa! Ikke mist motet, og nå når du er alene, ikke gå i samme fella selv, far kan vel også få depresjoner, og opppussing, husvask og besøk i mente er slitsomt i lengden!

Så ikke isoler deg eller sett deg ned i sofaen og grav deg ned!

 

Kunne ønske jeg hadde noe mere guts til deg, men hååper mor klarer å komme seg litt ovenpå!! Sånn jeg opplever ting, tenker jeg at årsaken til at hun isolerer seg ovenfor deg er at det er nettopp ovenfor deg hun føler hun feiler. Som mor mtp ammingen og den forestillingen hun har om at alle andre klarer alt, så det må jeg og klare... Også klarer hun ikke! Også kan det være at hun ser at du klarer å gi babyen det den trenger på lik linje som hun klarer, eller i hennes øyne, mye bedre enn henne selv, fodi hennes melk ikke er nok! Og det er nok sårt for henne om det er akkurat det hun fokuserer på!

 

Nei, håper hun kommer seg, og får litt virkelighet tilbake i tankene sine!! Og ikke minst at hun får hjelp. Piller er en ting, en god spykolog er verdt hver ei krone, og er mye viktigere enn alt annet!

 

Lykke til og god klem til deg:)

[Anonym bruker]

Stå på pappa

 

Selv sliter jeg med deprisjoner og har et selvmords forsøk bak meg siden jeg var 15år. Det er ikke til å spøke med. Jeg slet masse med slike tanker i slutten av svangerskapet, men følte virkelig at jeg ikke kunne gjøre det fordi babyen fortjente det ikke, å jeg ville revet samboeren i stykker ved å ta livet av meg og babyen. Så jeg holdt ut, å når babyen kom er han det vakreste som finnest og han gidde livet en helt ny mening (han er 8uker nå). Folk sier det at de som skriker høyest om selvmord er de som ikke kommer til å gjøre det. Hør aldri på dette. Folk fikk ca 18 timers varsku med meg, men ingen tok tegningen før etterpå.

 

Jeg skjønner det kan være hardt å sitte igjen, men gi henne litt rom, hun trenger det nok.

 

Ammingen er et slit og det sliter man ut når man ikke får det til. Dette gjorde meg svært deprimert. Hadde så lite melk at jeg følte jeg bare kunne gi opp, men kom fram til det at gidde jeg opp ville jeg bli mere deprimert. Jeg reiste noen dager til min svigermor, hvilte ut og konsentrerte meg kun om amming. Jeg ammer først også får han erstatning etter på. På dette viset har min produksjon økt sakte men sikkert, jeg er ikke oppe på has dagsbehov enda, men jeg har kommet dit at natte ammingen nå skjer helt uten tillegg (stolt) For å få til ammingen må man slutte og stresse med ammingen og bare godta at har man ikke nok så har man ikke nok.

 

Som en/ei annen nevnte at hun føler at hun feiler ovenfor deg. Ja det tror jeg på. Det er jo ikke bare hennes barn, det er jo ditt også, hun vil jo så gjærne få det til men føler hun svikter ovenfor deg.

 

Ikke tving henne til å prate. Jeg har sakt til min sambo at av og til trenger jeg bare en klem, neste dag kan jeg trenge at noen lytter uten å få svar (min sambo er flink til å komme med løsninger på alt, men det er ikke løsninger jeg vil ha, men noen som lytter), andre ganger trenger jeg en skulder å gråte på mens noen stryker meg på ryggen. Ikke bli skuffet fordi hun velger noen andre å prate med enn deg. Selv synst jeg det er lettere å prate med noen andre som ikke sitter midt oppi det, men som samtidig forstår meg.

 

Nå prater jeg på egen vegne her.

Jeg skjønner at folk vil se babyen osv men nå er jeg dritt lei av alle som skal se denne babyen og som vil si eller lære meg noe. Aller mest kunne jeg tenkt meg tid alene med sambo (uten jobben hans) og babyen. Så skal det nevnest at vi bor også hjemme med mine foreldre.

 

Masse lykke til

[Anonym bruker]

Det virker som du er en reflektert og oppegående mann, må bare ønske deg og dine lykke til, skulle betalt mye for fasitsvar når det gjelder dette, men.. Håper det ordner seg, ta tiden til hjelp..

[Limuna]

Jeg leste denne tråden i går, og har tenkt så masse på deg i går og i dag.

Det ga meg en liten "vekker". Jeg håper virkelig ikke at jeg kommer til å behandle den kommende pappaen på den måten. Men jeg innså plutselig hvor lite flink jeg har vært til å sette pris på alt han har gjort under graviditeten.

 

Hvordan går det med deg?

Har du hørt noe mer fra henne?

[phonar81]

TUSEN TAKK FOR SVAR

 

har ikke fått svare før nå da jeg dro opp etter henne natt til søndag.

 

torsdagen snakket jeg med helsesøster, passet på å få snakke med henne som hadde vært hos oss på "nyfødt-visit", og fortalte hele historien. pyntet ikke på min oppførsel i det hele tatt...og da var det extra godt å få høre at hun skjønte sååå godt hvordan jeg hadde det. at det å ordne praktiske ting i huset er gjort av kjærlighet og ikke ett paskudd for å overse familien.

hun fixet oxå en time til meg hos en familieterapeut dagen etter.

tror jeg sov max 2-3 timer den natta. spent og redd for hva han/hun ville si. om jeg skulle få høre at jeg var en total fiasko av en mann og nybakt pappa.

 

klokken ble halv ti, jeg satt meg i bilen og kjørte til familienshus. husker jeg kjempet med tårene hele veien dit...men husker ikke at jeg kjørte...så sliten som jeg har vært har jeg aldri vært før. er over middels i god form, har vært uten familien i 4 dager...men er fullstendig tom innvendig

 

uansett, da jeg kom inn døra ble jeg møtt med ett utrolig vennlig smil...all frykten min forsvant med det smilet. kan ikke beskrives hvor lette jeg ble, hvordan skuldrene senket seg og jeg ble klar i hodet. helt utrolig.

i 4 timer satt jeg å snakket med en veldig bra mann...han ville høre alt som min samboer og jeg hadde vært igjennom.

for å si det pent, så har vi hatt ett veldig innholdsrikt år...det har vært mange ting, og de har skjedd fort.

som håndverker og bo i sitt eget oppussingsobjekt...er iallefall ikke noe for meg. han kunne veldig godt forstå det...vi var inne på dette med felles sysler, felles gleder, økonomi, musikk...alt som vi har vært igjennom...og han syntes vi var ett kult par

 

enden på visa er kommunikasjon og berøring. det å vite hva partnerens kjærlighetsspråk og behov er... det er ikke det at jeg ikke vil gi henne mitt alt, men når kvelden kommer, etter en laaang dag(som de aller fleste dager er) er veien til sofan kort. dette er noe alle må jobbe med, men nå snakker vi om meg jeg må bli flinkere til å senke stoltheten min, være flinkere til å gi en varm skulder... jeg er ganske flink på ord, men handling, i form av berøring og forståelse kan jeg ble mye flinkere på.

 

det er ikke slik at jeg vil min kjære noe vondt...absolutt ikke, men det har bare blitt sånn -over tid...at vi har ligget på hver vår sida av sofan...hun har laget mat hver eneste dag(verdens beste) og jeg har vasket klær. hatt våre egne ting i hverdagen, men veldig få felles.

 

da jeg kom hjem fra terapeuten ringte jeg svigerfar og sa at jeg kommer på søndag morgen...uansett!!! jeg skal vise at jeg er mer enn hva jeg har vist i det siste.

 

jeg kjente jeg var full av energi og lyst etter 4 timers samtalen...jeg hadde trua på at dette skulle gå seg til...

 

på lørdag vasket jeg huset, klipte plenen, og dro rett etter spania-paraguay tror ingen har kjørt så fort til ålesund noen gang

 

jeg møtte opp her på trappa, lys våken på tross av 26 timer uten søvn, og banket på døra. vi gav hverandre en varm og god klem.

etter en litt pinlig stillhet, bleieskift, en frokost med alle sammen gikk vi en tur og fikk pratet. jeg hadde bestemt meg for å ikke dele skyld, høre på henne uten å gi råd eller avbryte og prøve så godt jeg kunne å vise full forståelse. vi fikk begge tømt oss godt.

 

men først under praten innså jeg at hun trodde jeg hadde gått fra henne for godt siden jeg ble igjen og de dro. det var derfor hennes verden hadde falt sammen. jeg trodde helt motsatt

 

tusen takk for medfølelse og omtanke...dette har hjulpet meg utrolig masse, det skal dere vite.

vil få lov å anbefalle "kjærlighetens 5 språk". det er en utrolig bra og lettlest bok om kommunikasjon i ett kjærlighetsforhold. litt over 200 sider med masse matnyttig. er sikkert ikke alt som treffer like godt hos alle, men jeg er ganske sikker på at noe av det som står skrevet kan gjelde for deg og din partner...les den!!!

 

vil avslutte med at ting går mye, mye bedre...jeg vet hva jeg skal jobbe med for at vi begge skal ha det bedre enn bare bra. for det er det jeg vil strekke meg etter...vil at min bedre halvdel skal ha det best i hele verden

 

idag er det mandag...hun sliter fortsatt med angst om morgenen...men utover dagen går alt så mye lettere.

 

kjenner jeg ble litt såret over at hun ikke ville sove med meg i natt(gjorde ikke det natt til idag heller). dette er fordi hun tar sovemedisin for å prøve å ta igjen mangelen på søvn. men...sitter her å tenker at det nok ordner seg over noen dager...hun har vært veldig skuffa og redd. jeg skal gjøre alt jeg kan nå...for at hun skal føle seg bedre

 

igjen tusen takk...og god natt

[Limuna]

Dette var godt å lese. Nå ble jeg glad. Det ser ut til å ordne seg for dere.

 

takk for at du delte dette med oss.

 

Du virker som en fantastisk mann. Ikke bare er du snill, hjelpsom og omtenksom, du er ydmyk samtidig.

Jeg tror faktisk ikke så mange ville taklet denne situasjonen like Sundt som deg. Alt for mange ville gravd seg ned og furtet, eller lagt all skyld på henne, og gitt opp alt sammen. I stede søker du hjelp, drar til rådgivning alene, og rydder opp i rotet på en helt fantastisk måte. Det er godt å lese at du er tålmodig nok til at du gir henne litt tid. Du skjønner at hun har det tøft nå, og gir henne litt albuerom samtidig som du er der for henne. Om ikke lenge kommer hun til å se at dette er tøft for deg også, og da kan dere være der for hverandre.

 

Jeg ønsker deg og dere riktig lykke til med fremtiden. Dere fikk en litt tøff start på småbarnstilværelsen, men jeg tror dere bare kommer styrket ut av det.

 

God natt

[Ccathrine]

Jeg får tårer i øynene. Hadde bare flere menn turt å oppsøkt hjelp som deg

 

Hun aner ikke hvor heldig hun er som har en mann som gjør så masse for henne.

 

[phonar81]

huff...etter snart en uke her oppe er jeg rådvill...egentlig

altså...jeg kom opp på søndagmorgen, vi pratet godt og forstod hverandre mer og mer...vi holdt rundt hverandre og ting ble mye lysere igjen. hele den dagen var kjempe fin..med unntak av natta da...selvom jeg forstår at hun ville prøve å sove best mulig og hente seg inn fortest mulig, hadde jeg en drøm og ett håp om at min tilstedeværelse ville hjelpe henne kjappere. det at hun kunne føle meg og samtidig trygghet. men det er mors fang som gjelder. kan jo selvfølgelig forstå det også, men det stikker like hardt i hjerterota for det. nå er det natt til lørdag, og fortsatt sover hun i egen seng...

selvfølgelig har vi hele livet foran oss, dette er bare snakk om dager...men allikevel...

 

det er ikke lett å gi henne den tiden hun trenger...jeg vil så gjeren være den hun trenger mest i denne tiden...akkurat som at hun er den jeg trenger mest av alle...kjenner det er fryktelig sårt...

 

har sagt det tidligere her at hun er såret over min oppførsel. at jeg ikke forstod og så henne nok. men jeg gjorde virkelig det jeg kunne etter hva jeg visste og forstod i denne nye situasjonen vi er i. konsekvensen er at hun fortsatt er såra, utrygg og får angst om morgenen. kan ikke la vær å tenke på at alt dette kunne ha vært anderledes med medisiner fra starten av. men så vet vi ikke helt om det er bare hormoner som gir henne angst...ell om det er alt hun har opplevd..kanskje en combo? men frykten for å ta ett medikament man blir avhengig av er nok størst...for hva skjer etter at man slutter med medisinen? blir det lett å trappe ned? vil hun være avhengig i mange år?

en stor del av meg skjønner skepsissen hennes -definitivt! men hva med meg oppe i alt dette? det at hun vil ha mor der hele tiden? mitt største problem er at jeg ikke er trygg nok på svigers og søstra til å være en fersk pappa til det fulle. jeg mener, jeg klarer fint å skifte bleier, bytte klær, roe henne ned, mate, gå med henne i armene...kose med henne...men det å sitte å gjøre ablegøyer foran svigers går bare ikke...hører jeg visker til henne istedetfor å snakke normalt til henne...når jeg mater hvisker jeg forsiktig -så flink du er, pappas lille jente skal bli stor og sterk....jeg får meg bare ikke til å være normal rundt henne med så mange rundt meg...

 

men igjen, ser også at dette ikke er drømmesituasjonen til samboeren min heller...ser hun er syk, riktig nok mye bedre enn hun har vært...men kjenner det er vanskelig å sette henne først nå...at hun skal få ta den tiden hun trenger til å orke å dra hjem til oss...i mellomtiden vil hun at jeg skal være her hos henne, sammen med de andre...og jeg føler det er drit vanskelig...

 

vi prata lenge før idag, alene. og da var alt finfint igjen...vi la oss på sofan og så spurten på tour de france...jeg koste med håret hennes og vi var nyforelsket igjen...helt fantastisk. men så var det middag og spørsmålene kom på rekke og rad. hvor lenge vil dette vare? skal jeg orke å ikke være komfortabel her? hva skjer når ferien min er over? hva om hun ikke blir frisk nok til å dra med meg hjem på aldri så lenge?

 

helt klart ser vi en fremgang på hennes sykdom...på ettermiddagene og kveldene er hun i fyr og flamme...hun smiler og ler og jeg ser at hun har det bra... men hva med imorgen? hva med vårt liv hjemme? klarer ikke la vær å tenke hva viss dersom atte evt når?

 

jeg elsker henne så utrolig høyt...men jeg vil bare hjem...

[Limuna]

Kanskje det kan hjelpe å ta seg en skikkelig prat med svigemor. Hør omdere kan gå en tur sammen så dere ikke blir forstyrret. Få hennes versjon av hele situasjonen. Det kan hende hun kan gi dg en forklaring på hvorfor det er nettopp henne som er tryggheten i stedefor deg. Og kanskje kan hun hjelpe deg med å se ting fra en litt annen vinkel. ?

[phonar81]

takk for svar...

 

alle har vi egentlig prata masse denne uka. noen tanker som slo meg under vm finalen istad er at de ser ikke samboeren min veldig ofte...og klart at når de da har muligheten vil de jo ha masse tid.

før jeg fortsetter vil jeg si at samboeren har blitt MYE bedre...uten tvil...men det er om morgenen hun føler på angst...

i fare for å gjenta meg selv, så er jeg veldig klar over at jeg ikke så henne tydlig nok etter fødselen...og det sitter dypt i henne...jeg har bedt om unnskyldling og om forståelse for min situasjon...vet ikke helt om det går helt hjem hos henne, men hun har sagt at hun tilgir meg men at det vil ta tid. greit nok...

ballen er kasta til meg ift tålmodighet...ting står og faller på meg...

 

men, vi er begge nybakte...vi har begge tanker om det å bli foreldre...vi har begge opplevd mye på kort tid, mye vondt desverre...

men pga at hun er så sliten etter alt styret, spesielt de siste 2 ukene, vil hun bare oppleve gode dager nå...og det skjønner jeg også...veldig godt

 

jeg vil jo også ha gode dager...smile og le...nyte dagene til det fulle...men jeg sitter med så mange spm og opplever ting jeg helt sikkert tolker feil...men jeg er i løvens hule(ikke stygt ment, det bare føles sånn), jeg er i kraftig undertall og jeg klarer ikke å være den jeg hadde vært hjemme. når jeg snakker med andre rundt meg, venner som også har barn, kollegaer på godt over 50(riktig nok er alle menn ) så forstår de meg godt...

jeg er ikke ute etter å lage kvalme, jeg vil bare at alle skal ha det godt, virkelig...

det har som sagt blitt en del snakking her, og jeg vet at "løvene" ikke ser over skuldra på meg...de har sagt det og jeg ser at de ikke gjør det. de er helt supre...men allikevel er det rart for meg hele denne situasjonen.

 

jeg vet jeg burde gi henne masse tid og rom

 

 

...det er bare så tøft når jeg tar på henne, styker henne på arm ell ben...og ikke få noe tilbake...jeg sier at hun er flink med ungen og at jeg er glad i henne...men får litt lunkne tilbakemld...

 

det var ei venninne av henne her istad...da snakket hun om meg i forskjellige hverdagslige situasjoner -det varmet så vannvittig godt...i hele meg...du aner ikke...

 

jeg hadde bare trengt ett jeg elsker deg...

 

dette har jeg jo også sagt at jeg skulle ønske hun kunne si...men som sagt...hun er sliten og jo mer jeg snakker om vår situasjon...desto mer sliten blir hun, jeg blir frustrert...hun sier hun ikke kan vite hva jeg vil til en hver tid(da hadde jeg sagt at jeg hadde håpet hun kunne kommet inn til meg en dag da jeg fortsatt sover i egen seng)...så sier jeg at jeg synes det ville vært normalt med tanke på at jeg er her, på fremmed jord...så sier hun at hun gjør masse for meg, men at jeg bare finner feil...så sier jeg at jeg er dritt lei..............da er det selvfølgelig ikke rart at hun ikke vil...jeg ser jo det...så egentlig er alt min feil...

 

får bare håpe at med tid vil dette gå over...og at jeg ikke knekker fullstendig sammen...for jeg vet virkelig ikke hvor kenge jeg klarer dette

 

men...så er vel jeg egoistisk...hun har hatt store fysiske påkjenninger(all ære til mødre) og jeg ingen...

 

at vi er der vi er nå er vel bare en naturlig reaksjon og hormonsamba?

 

hater tålmodigheten

[phonar81]

jeg må bare gå dypere i meg selv, sette henne først og telle til 150 hver gang jeg blir frustrert...det at jeg sier jeg er dritt lei og andre dumme ting hjelper oss ikke...min feil...

 

tusen takk for at dere har svart meg...det har vært til stor hjelp

 

 

[tingeling71]

Det er bare en ting som slår meg når jeg leser tråden din. Du tok jo tak og oppsøkte hjelp på egenhånd.... Hvorfor ikke ta en tur til familieterapeut sammen.

 

Også vil jeg bare si.... jeg har selv vært deprimert og det var ikke så mange som holdt ut med meg. Man skal være fryktelig sterk for å holde ut all negativiteten. All ære til deg for at du prøver. Men jeg tror absolutt at du er en kjempegod kjæreste og at du kommer til å bli verdens beste pappa til datteren din.

 

Lykke til videre.

[spireliten]

Forstår at dere har det forferdelig tungt. Hadde selv fødselsdepresjon etter fødsel.Men hos meg kom det etter 3 mnd. Helt forferdelig. Og sikkert ikke enkel å leve med heller. Tårene rant konstant og jeg hadde mange humørsvingninger. Tro meg at dette tar tid. Men det blir bedre. Føles ikke slik der og da, men det blir det. Hun/DU trenger noen å snakke med og bli fulgt tett opp. Dere må få en henvisning til BUP snarest. Det er dit de henviser når det er snakk om fødselsdepresjon. Skjønner godt at du vil at dere skal være hjemme hos dere selv. prøv om du klarer å ikke presse henne til noe nå. La henne ta det litt i eget tempo, så skal du se at hun nok ikke ønsker å bo hjemme hos foreldrene etterhvert. Det er tidlig enda og hun har mange hormoner i kroppen om styrer henne. Men det er viktig at du ikke blir holdt utenfor dette. Vær der sammen med henne.

Lykke til videre til dere alle tre.

[phonar81]

ett stk letta pappz

 

idag har vi vært hos en terapeut her oppe grunnen til at vi ikke fikk gått dit jeg gikk var fordi samboeren ikke vil hjem fra mor...ikke enda iallefall

 

men etter flere samtaler med bla svigermor...fikk vi "overtalt" min bedre halvdel til å gå til en tredjepart...

 

idag var vi altså der...og det var verdt hver krone!!!

vi fortalte først hver vår opplevelse alene med han, før vi alle 3 snakket til slutt.

det jeg lenge har tenkt på er at noen med erfaring måtte fortelle samboeren at hun må presse seg selv...litt hver dag...å ha ett hovedmål om å komme hjem. og det var akkurat det han sa. min bedre halvdel og jeg fikk en extremt dårlig start allerede da vi ble sendt hjem fra ahus, med ett barn som ikke la på seg og en mor som hadde stor mangel på søvn. allerede der var grunnlaget lagt for dårlig stemmning kan du si. men vi visste jo ikke bedre, er første gangen for oss...

anyway...jeg må smøre meg med tålmodighet...vise støtte og kjærlighet...ikke presse...hun må presse seg selv, litt av gangen, mot hovedmålet.

 

om dette tar mange uker -så tar det mange uker...men viktig å ikke låse seg fast...også viktig å skille oss litt ifra alle rundt her, bare være oss 3...gå turer, handleturer etc...

terapeuten rådet oss også til å benytte oss av resten av familien til barnepass...slik at vi 2 kan se en film...gå turer og være kjærester oppe i denne galskapen

 

 

jeg har masse å jobbe med, det å vise mer støtte...se henne mer...i tøffe perioder...for vi har hatt ett innholdsrikt år...kjærester i en kort tid, gravid, kjøpt hus, pusset opp og fødsel...jeg har "glemt" og tatt henne litt for gitt...

 

det vi er igjennom nå, på kort tid, er det mange som opplever over mye lengre tid...nå må vi bare huske og lære av dette, så er vi veldig godt rusta til nye eventuelle kriser

 

er så stolt over dama mi...jeg sier ikke at dette blir enkelt for noen av oss...men sammen står vi sterkt

 

jeg vet vi klarer dette <3

[Vilja<3]

Hei, leit å høre hva dere går gjennom..vet så altfor godt hvor vanskelig det er. Vi har selv gått gjennom en beintøff tid etter minstemann ble født, blant annet pga jeg ble syk. Det har vært svært tøft både for meg, for min mann og hele familien.

 

Om du ønsker å snakke, råd, dele erfaringer osv så må du gjerne sende en pm.

 

Dette vil gå seg til etterhvert og dere er ikke alene selv om det føles slik

[Vilja<3]

Har skiftet nick i dag, studentmamma over;)