Rutiner ved senabort, noen som vet?

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som jeg desverre tror har øyet for meg (og mange andre). Hun har vært gravid, og var 30 uker på vei. Har handlet babytøy og fortalt veldig om den forestående fødselen. Var veldig gravid mentalt sett, selv om jeg hadde vanskelig for å se noe på kroppen.. Snakket med henne en dag og sa hun kunne få kjøpe vogna vår, og at jeg hadde vippestol og sprinkelseng om hun var intressert, før jeg skulle legge det ut på finn. Kl halv ti dagen etter snakket jeg kjapt med henne, hørte ingenting uvanlig, hun hadde det fint og alt var ok. Skulle til legen på kontroll like etter. Kl 5 samme dag fikk jeg sms om at hun hadde mistet den lille i magen og vært på utskrapning. Snakket senere med henne på msn, hvor hun bekreftet at dette hadde hendt samme dag, men at nå var hun hjemme igjen (2 timer til sykehus) og gledet seg til ferie.

 

Begynnte å tenke litt over dette, mener å huske at de som senaborterer får samme oppfølging som ved levende fødsel? Altså at det blir satt i gang fødsel og at man må være på sykehuset noen dager helst? Og med reisetiden, 4 timer tur/retur, kan hun vel ikke fått en utskrapning på et så stort foster og klart å returnere hjem på litt over 7 timer? Blir det fødsel eller utskrapning på et 6 mnd gammelt foster? Jeg er kjempeforvirra, og lurer på hvorfor hun har løyet, dersom hun har det :-(((

[Anonym bruker]

De føder de vanlig ja. Merkelig... men altså... Tror ikke jeg ville konfrontert henne om det. Bare i tilfelle..

[Anonym bruker]

Ja, det virker veldig mistenkelig. Om hun hadde født i uke 30 så tror jeg at det hadde blitt en tung og traumatisk opplevelse både fysisk og psykisk for de aller fleste.

Jeg antar at dette er en god venninne som ikke tidligere har utvist mentalt avvikende trekk? Eller har du en grunn til å mistenke henne for å lyve med bakgrunn i noe annet?

 

Som hun over skriver så ville jeg nok aldri ha konfrontert henne med mistankene mine, for om hun lyver om dette så er det noe alvorlig galt okke som.

[Anonym bruker]

Mister du i uke tretti betyr det at barnet allerde er dødt i magen og da settes man i gang. Jeg har en bekjent som måtte gjennom det :-( Barnet er alt for stort tror jeg til at man kan "skrape" det ut. Alternativt måtte man nok tatt keisersnitt. Men folk reagerer forskjellig og kanskje hun ikke ville fortelle om det hele ... eller kanskje hun rett og slett er forskrudd i topplokket. Jeg er enig med deg HI, det er ikke noe poeng å konfrontere henne.

[(Muskat)]

Har flere kjente som har mistet sent. Ei i uke 17 måtte føde. Alle over uke 20.

[Anonym bruker]

Utskrapning kan hun iallefall IKKE ha hatt i uke 30, det er helt usannsynlig. Om hun har født i uke 30 så må fødselen settes igang og dette vil ta lang tid. Man er ikke moden etc. så dette kan ta opptil flere dager. Barnet vil på denne tiden være iallefall 1500 gram. har du snakket noe mer med henne?

[Anonym bruker]

Er hun psykisk syk? Verdt å tenke igjennom dersom hun ikke har et etablert mønster med løgn. Hun er muligens alvorlig syk og hjelpetrengende, og da kan det være en fordel at noen tar affære og skaffer henne hjelp. Dette bør i så fall være noen som stpr henne nært; familie eller meget nær venn.

[Anonym bruker]

Tanken på psykisk sykdom har slått meg ja. vi er ikke nære venner heller, så syntes det var så rart at hun skulle fortelle meg det samme dag. Ser nå at hun skriver om det på facebook. Hun har sagt at hun tidligere har abortert, men aldri så sent. Kanskje hun trenger hjelp...familien hennes fikk vite det gjenom facebook. Nesten så jeg lurer på om hun forsøker å få oppmerksomhet..

 

Hi.

[Anonym bruker]

Det høres ut som liknende historie som et par psykisk syke jeg har vært borti. Dersom familien får vite det slik, vil nok noen der ta affære og skaffe henne hjelp.

[Anonym bruker]

Ei gammel klassevenninne av meg virket på akurat samme måte som den venninnen din. Hun kunne si i det ene øyeblikket at hun hadde mistet babyen og i det neste spurte hun om det var noen bra fester til helga?

 

denne jenta har holdt på med dette i mange år nå (er nå 25år) og jeg har ikke engang tall på hvor mange ganger hun har sagt hun har vært gravid, har abortert eller tatt abort. Alt sammen er bare tull.

 

Hun fikk til slutt diagnosen Skizofreni.

[Anonym bruker]

Jeg opplevde dødfødsel i uke 39. Jeg er ganske sikker på at det også kalles dødfødsel i uke 30 også. Der jeg fødte fikk jeg beskjed om at jeg måtte føde normalt, fikk ikke keisersnitt. De forklarte grunnen til at de dessverre måtte "tvinge" meg til vanlig fødsel var pga keisersnitt er en større operasjon. Det ville være værre for meg etter fødselen dersom jeg fikk keisersnitt pga den fysiske smerten i tillegg til den psykiske. Fikk modningsmedisin og fødte på vanlig måte. Fikk beskjed om at modningstablettene virker forskjellig på forskjellige folk. Noen modnes veldig kjapt, mens andre kan ligge ganske lenge før noe skjer. Dersom en dødfødsel går greit og du har tisset, kan du vel bestemme selv når du vil reise hjem. Tror ikke det er vanlig å ligge flere dager som ved en normal fødsel dersom det ikke er noen helsemessige årsaker til det.

Jeg reiste hjem dagen etter fødselen. Dersom fødselen hadde skjedd tidlig på dagen, hadde jeg reist hjem samme dag. Så det kan jo godt være at hvis venninnen din hadde en kjapp modningstid og fødte uten problemer at hun kunne ha kommet seg kjapt hjem fra sykehuset.

Dersom hun kanskje hadde problemer med å få ut morkaken kan det jo være at hun måtte ha en underlivsoperasjon for å få den ut. Kanskje hun trodde det var en utskrapning..??

 

Men 7 timer var jo veldig kjapt, men kan jo være mulig vil jeg tro.. ??

[shari_z]

Det første barnet mitt døde i magen 30+3 og ble født 31+0. Fødselen ble satt i gang 30+4, og tok alt til 31+0 for å få henne ut (dvs 2,5 døgn med igangsetting og fødsel). Jenta mi var 1310 gram og 43 cm lang. Man tar ikke utskrapning på det stadiet, nei. Og deretter lå jeg på sykehuset i 2 dager til.

 

Det var en meget traumatisk opplevelse med mange tårer og mange spørsmål om hvorfor det måtte skje. Kunne ikke konsentrere meg om noe som helst, og ferie var det siste jeg tenkte på. Hadde egentlig lyst å bli sammen med jenta mi hele tiden.

 

Og så var det å planlegge en begravelse, for på det tidspunktet, så blir babyene begravd. Det var også vondt for meg, å velge ut sanger, gravstein, klær baby skulle ha på i kista, blomster - ja alt.

 

Tror nok ikke på din vennine, og jeg tror jeg hadde faktisk spurt henne om ting rundt "fødselen", hvordan hun har det, hvor stort var babyen, når begravelsen er, slike ting. De fleste som mister ønsker å prate mye om babyen sin og setter pris på at folk kaller babyen ved navn og spør om vekt og lengde, akkurat som med levende født babyer. Og det at du er interessert i når begravelse vil finne sted, viser at du bryr deg og ønsker å støtte henne. Dette forutsier at det har faktisk skjed at babyen i magen døde. Om det ikke har skjed, så vil du nok få "feil" svar og/eller reaksjon fra henne.

 

Høres mer ut som din vennine trenger hjelp.

 

Hilsen mamma til Kayla Colleen, født i stillhet 19. april 2000

 

 

[Anonym bruker]

"Man tar ikke utskrapning på det stadiet, nei."

 

Joda det kan man. Mistenker man at det er rester igjen etter morkake, så sendes man på utskrapning.

 

Har selv hatt en senabort, i uke 19. Måtte føde vanlig og måtte ha utskrapning etterpå. Var ute fra sykehuset og hjemme samme dag/kveld.

 

 

Vil bare si til hovedinnlegger, og alle forsåvidt, at det er like mange måter å reagere på en traumatisk opplevelse, som det er mennesker. Ikke alle måter er like logiske for omvedenen, så man skal ikke dømme noen før man vet 100 % fakta....

[Anonym bruker]

Man tar ikke KUN utskraping, da, din flisespikker. Man får ikke ut det døde barnet ved hjelp av utskraping. Såvidt jeg vet er det vanlig å føre om man mister i uke 15 og senere.

 

Ikke alle sørger likt, det stemmer nok det. Men om dette er venninna din sin reaksjon etter å ha født sitt døde barn så vil jeg si at hun sliter psykisk. Om alt er oppspinn så sliter hun hvertfall. Har du ingen andre venninner du kan ta opp dette med?

[shari_z]

Annie 20:06:

 

Regnet med at de fleste forsto at jeg mente at man tar ikke utskrapning for å få ut selve barnet (selv om jeg kjenner til ett tilfelle hvor det døde barnet måtte skjæres opp for å få det ut, grunnet det for stort og satt fast. Barnet ble født til termin.) når man har kommet så langt som til uke 30.

 

Selvfølgelig er det mulig å måtte ta utskrapning hvis det er rester av morkaken. Opplevde det selv med mitt dødfødte barn. Etter at datteren min var født, måtte jeg ha kraftig dosering av lystgass mens de prøvd å trekke morkaken ut, men de fikk ikke ut alt. Utskrapningen på meg ble utført 6 dager etter fødselen, da dette var over påsken (dermed ikke så mange personell på sykehuset) og fordi de håpte at restene av morkaken ville komme ut av seg selv. Noe kom ut, men ikke alt.

 

Du har rett, at alle opplever det å miste et barn ganske forskjellige, men det er sjeldent, vil jeg tro, at kvinner/foreldre som mister et barn som er født etter at det ville vært levedyktig ikke blir oppslukt av sorg. Kjenner faktisk ikke til et eneste tilfelle hvor den som har mistet hopper tilbake til livet uten å tenke på barnet sitt, men isteden fokuserer på ferie. Og husk at her snakker jeg om barn som ville overlevd om de hadde vært født levende, som i tilfellet til vennine til HI, ikke barn som dør i magen før de er levedyktige.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med shari_z. De fleste vil nok bli lammet av sorg.

[Anonym bruker]

Fra uke 28 regner man med å kunne redde barn som fødes for tidlig, eller man regner ikke med det, men man prøver. Det er ikke "utskrapning" som foretas da, det er en fødsel, fosteret er jo ofte 12-1400 gram!

 

Å komme hjem like etterpå og avfeie det med at hun har skrapt ut et uferdig foster er usannsynslig hvis hun da faktisk var i uke 30. Høres mer ut som noe man gjør i uke 10 (min venninne gjorde det nylig, hun var 9-10 uker på vei), så det kan kanskje hende at denne venninne er mer "innbilt gravid" eller "mytoman"?

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp mistet min lille gutt i uke 20. Brukte 25 timer fra første modningspille til han ble født.

 

Fra uke 15 kan man velge mellom minnelund eller begravelse. Hvis hun har valgt minnelund trenger hun ikke gjøre noe, da ordner sykehuset alt. Det må man skrive under på på sykehuset.

Hun har sikkert fått spørsmål om obduksjon også.

 

Etter uke 28 skal alle barn registreres i folkeregisteret.

 

Fra uke 23 blir alle forsøkt reddet, men dør barnet i magen er det jo ikke stort og gjøre.

 

Hvordan man reagerer er veldig forskjellig, men hun kan jo ha valgt minnelund og "stengt" følelsene ute. De vil bare dukke opp senere en gang. Ellers har døgnet mange timer ..... du vet jo ikke om hun ligger våken hele natten og sørger, for så og late som om alt er ok på dagtid.

 

Men tror alle har behov for og prate og fortelle om babyen, du kan jo spørre om hva babyen heter, vitale mål, om det er minnelund eller begravelse. Men ikke spørr hvordan hun har det, du får bare et "det går bra" svar, eller om det er noe du kan gjøre, for det er det ikke. Si heller at du tenker på henne og at du synes det er trist.

 

Men jeg må jo si at det er litt rart, 2 timer fra hun kom til hun dro? hmmm

[Anonym bruker]

Beklager at jeg oppdaterer så sent, men vi har ikke nett hjemme for tiden pga gravearbeid.

 

Har snakket lite med henne, de dro på ferie to dager etter, får kun korte sms om hvor de er og slikt. Men hun har fortalt til svigerinna si at hun dro til legen på kontroll, han fant ikke hjertelyd. Hun reiste da til sykhuset hvor det ble gjort en utskrapning, og hun reiste hjem samme dag, etter kun en-to timer på sykehuset. Ingen fødsel altså. Babyen er som slettet fra jordens overflate, hverken hun eller mannen snakker om den nå og det har ikke vært, eller skal ikke være noen begravelse eller minnestund. Babyen fikk heller ikke navn.

 

De har forsøkt å bli gravide i omkring to år, og på den tiden har hun nå vært gravid tre-fire ganger, men mistet. Men nå har jeg en liten følelse av at denne siste graviditeten hovedsaklig foregikk i hodet hennes, og ikke i magen. Jeg vet bare, jeg og min mann har forsøkt å lage spire i noen mnd nå. Om jeg hadde blitt gravid, men mistet etter 6 mnd hadde min verden falt sammen, og barnet hadde blitt en del av familien uansett. Fått navn og en grav vi kunne samles ved. Men som det sies her, vi reagerer alle ulikt på sorg.

 

Men vanskelig å forklare, er kanskje mer magefølelsen og summen av flere ting man har stusset på som gjør meg nesten sikker på at det er noe galt her.

 

HI.