Frykt for HELLP syndrom

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg fikk diagnosen HELLP ved mitt forrige svangerskap (for ca 1.5 år siden).Jeg kjenner nå at tanken på et ev. nytt svangerskap er skremmende. Lurer derfor på om det er andre som har erfaring med nytt svangerskap etter å ha hatt HELLP ved tildligere svangerskap, og om dere har noen råd hvordan man best forbereder seg til dette? Jeg hadde et svangerskap helt uten plager, og ble plutselig veldig syk. Jeg følte da at jeg ikke ble tatt på alvor av legene på sykehuset (enda jeg hadde klare symptomer på HELLP). Min store skrekk er derfor at det også ved et ev. senere svangerskap skal gå så så langt at det ender med keisersnitt i all hast og deretter en kropp som er helt utmattet pga. HELLP. Mine tanker i ettertid har hele tiden vært at det ikke hadde trengt å gå så langt viss legene på et tidligere tidspunkt hadde gjort de nødvendige undersøkelsene. Hva er deres erfaringer med oppfølging i neste svangerskap?

 

Takker så mye for alle svart!

[Cino]

Hei, jeg ser at denne tråden ikke er helt ny, så jeg vet ikke om du fremdeles er interessert i svar på spørsmålene dine.

 

Jeg utviklet HELLP i mitt første svangerskap, og jeg utviklet det også veldig raskt. Jeg hadde ikke de typiske HELLP-symptomene, for mine smerter strålte ut i ryggen, og det er visst nok ikke vanlig. Jeg ringte legen da jeg fikk vondt og gråt av smerte hele dagen, men fikk aldri snakket med noen andre enn legesekretærene i skranken. Og det kunne betydd slutten for meg, for de skjønte ikke hva dette var, og ba meg bare finne en stilling som ikke gjorde vondt. Det var først på neste kontroll hos jordmor at hun fanget opp hvor langt dette hadde gått, og resultatet ble en tur rett ned på sykehuset der det endte i hastesnitt i full narkose. Jeg hadde så lave blodplatetall at legene ikke turte sette spinalbedøvelse på meg fordi jeg kunne bli lam fra livet og ned av nålestikket (blodet var så tynt at det kunne strømme inn i spinalrommet). Legene der nede ble kjempesinte på legekontoret mitt, og det ble oppvask i ettertid. Jeg skjønte heldigvis ikke hvor alvorlig det hele var mens det stod på, men jeg slet med tankene da jeg ble gravid på ny.

 

I svangerskap nr. 2 fikk jeg en fantastisk oppfølging på sykehuset, der jeg hadde alle mine kontroller til både lege og jordmor på sykehuset. I tillegg til vanlige kontroller hadde jeg mange UL slik at de kunne måle blodgjennomstrømningen i morkaka. Som forebyggende gikk jeg på Albyl-E i hele svangerskapet, og må det nå også som jeg er gravid med nr. 3. Selv om jeg var psykisk sliten av alle bekymringene i svangerskap nr. 2 opplevde jeg å bli tatt på alvor av alle som jeg gikk på kontroll hos. Jeg var kjemperedd for at jeg skulle starte en vanlig fødsel, og ikke få lov til å fullføre denne men at det skulle ende i hastesnitt igjen. I tillegg til andre komplikasjoner som oppstod i 2. svangerskap (og som ikke hadde noe med HELLP å gjøre) ble jeg enig med legene om at jeg skulle ha et planlagt KS med spinalbedøvelse. Og den fødselen ble en fantastisk opplevelser!

 

Jeg skjønner at du har mange tanker omkring det å hatt HELLP i første svangerskap, men jeg vil tro at du vil få den samme oppfølgingen som det jeg hadde om du blir gravid på nytt. Og om legene ikke tok deg på alvor første gang så tror jeg de kommer til å legge seg langflate nå, for dette er noe som alle leger vet er veldig alvorlig.

 

Lykke til!!

[Snart gutteklubb]

Flott at du delte din historie. Selv fikk jeg svangerskapsforgiftning med alvorlig HELLP utvikling nær termin. Fikk også først smerter i rygg og bryst. Ingen hodepine eller synsforstyrrelse. Ble satt i gang og fødsel var ikke noe særlig. Har inntrykk av at jeg kommer til å bli fulgt opp tett nå og det er blant annet bestilt time for blodgjennomstrømning. Må innrømme at jeg er spent på hvordan det blir denne gang men har bestemt meg for å ikke bekymre meg og heller glede meg over sannsynligvis siste graviditet.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jg utviklet Hellp i mitt forrige svangerskap, og det skedde veldig rask, uventet og med lite sympomer. Er nå snart ferdig med mitt andre sv. og det har vært helt problemfritt. Har blitt veldg godt tatt vare på har målt blodtrykk og protein en gang pr uke og ul med blodgjennomstømning en gang i månden. Det å slappe av er vanskelig, men synes det har blitt lettere utover i sv. Prøv så godt du kan å nyte det.

[renateda]

Flott tråd, med tanke på at dette er ett veldig sjeldent syndrom som mange ikke vet så mye om.

 

Jeg utvilket også alvorlig HELLP i mitt første svangerskap, og jenta mi måtte forløses med haste ks i uke 33. Har skrevet denne historien 1000 ganer før så orker ikke det nå,. Legger til linken jeg skrev i begynnelsen av dette svangerskapet http://www.barnimagen.com/forum/thread/141571415 Da jeg også var livredd for å få HELLP en gang til.

 

Har nå vært igjennom ett svangerskap til som har gått helt fint Hyppige kontroller på sykehuset og fast lege.ultralyd hver uke etter uke 27. Blodfortynnende medisiner som skullle være med å forhindre HELLP. Ble også satt i gang uke 37 for å "være på den sikre siden" tilfellet jeg skulle være så uheldig å utvikle HELLP de siste ukene. SÅ alt har vært supert!

[Litenvenn]

Svarer selv om jeg ser tråden og svarene er en stund siden de ble skrevet. Syns det er viktig at dette blir mer fokus på. Hadde aldri hørt om det før jeg fikk det for 2 år siden. Var under hyppige kontroller fra ca uke 31 pga høyt blodtrykk og påvist protein i urinen, som jo er tegn på svangerskapsforgiftning. Var innlagt på det lokale sykehuset en uke før sønnen min ble tatt med ks, men der kunne de ikke finne noe i urinen, så de sendte meg hjem med beskjed om å ta kontakt om jeg ble dårlig...men som en person med høy smerteterskel var det vanskelig å vite hva de mente med det...Fredagen etter var jeg på ny kontroll på sykehuset, og nevnte vage smerter i brystet, men de gjorde ikke noe med det. Søndagen hadde jeg så sterke brystsmerter at jeg ble sendt rett avgårde til Fylkessykehuset 2 timer unna, der jeg fikk en liten godgutt på 1740 gram i uke 33. Han er nå 2 år gammel og en racer både mentalt og motorisk, og helt fantastisk

Nå går også vi med tanker om en nr 2, og jeg ble glad for å lese her inne om gode oppfølginger. Kommer til å kreve det i neste sv.skap....Var klar til å ta ut spiralen nå, men fastlegen fant den ikke, så nå venter jeg på time på sykehuset...og jeg som endelig har fått samboer på tanken...jaja.

 

Har søkt etter svar på spm om HELLP i andre forum uten hell,så takk for denne tråden. (har nettopp meldt meg inn her)

[Anonym bruker]

Jeg fikk alvorlig svangerskapsforgiftning og HELLP for 1,5 år siden, og er nå gravid på nytt med nøye oppfølging fra både fastlege og sykehus.

 

Min HELLP historie er som følger:

Førstegangsfødende, sykemeldt uke 27 pga høyt blodtrykk,146/104 på det høyeste, hadde jevnlige kontroller 1-2 ganger i uka, henvist til privat gynekolog( Her mener jeg det gikk galt, burde blitt henvist direkte til sykehuset). Ble ikke satt på noe form for blodtrykkssenkende, og to uker etter privat gynekolog konkluderte med at jeg bare hadde høyt blodtrykk ble jeg dårlig. Var til jordmorkontroll torsdag før sønnen min ble født, da var blodtrykket mitt litt lavere enn det hadde vært før. I løpet av helga begynte jeg å få vondt i mellomgulvet, trodde det var kynnere som var vonde. Brukte varm dusj og paracet som smertelindring. Liten matlyst. Følte meg helt tom for energi. På tirsdag: utslitt av en tur på apoteket, kjøpte 2 varmeflasker, hadde jo plutselig fått så sinnsykt vondt i ryggen. Symptomer: nedsatt allmenntilstand, vondt i mellomgulvet og ryggen, kvalm, ingen matlyst, flimret for øynene, pustebesvær. Jeg fikk alle disse symptomene denne dagen, ellers hadde jeg bare vondt i mellomgulvet som kom og gikk. Da jeg gikk for å legge meg i halv sekstiden på ettermiddagen, fordi jeg følte meg så dårlig, hørte jeg min egen puls og hørte at kroppen jobbet hardt med blodpumpa, så jeg tok blodtrykket mitt. Tror det var ca 150/108 hvis jeg ikke husker helt feil. Ringte føden og fortalte åssen dårlig jeg var, og at jeg hadde vært sykemeldt siden uke 27 pga blodtrykket. Følte meg avvist, og fikk beskjed om å ta kontakt med legevakten, og at jeg kunne komme på poliklinikken dagen etter. Dette sa jeg nei til, da jeg følte meg veldig dårlig, og siden jeg selv jobber i helsevesnet hadde jeg tatt blodtrykket mitt. Da jeg sa hva blodtrykket mitt var, ble det endelig greit at jeg kunne komme. Det tok 5 timer fra jeg kom inn på sykehuset til de måtte legge meg meg på operasjonsbordet med hastekeisersnitt i narkose, tør ikke tenke på utfallet om jeg hadde vært hjemme da. Legen som forløste meg sa at jeg hadde vært heldig som kom akkurat i tide. Uke 36 kom sønnen min, nesten uke 37. Hadde trombocytter/blodplater helt nede i 51, begynnende leversvikt og høyt blodtrykk. Faren med så lave blodplater og høyt blodtrykk er indre blødninger og hjerneblødning. Jeg har vært så heldig!

 

Nytt svangerskap:

Oppfølging på sykehus i forbindelse med planlegging av graviditet, og oppfølging i graviditeten. Tar 200 mg Trandate daglig, gjort det siden den natten sønnen min ble født. Tok noen prøver for å sjekke om jeg har leiden mutasjon i forkant av graviditeten, noe jeg ikke har. Har gått på Albyl-E 75 mg, begynte på de 6 uker før vi planla å prøve å bli befruktet, og gikk på de til jeg var i uke 12 i svangerskapet. Legen mente dette ville hjelpe dannelsen av morkaka, og at det ikke hadde noe for seg å fortsette med det etter morkaka var danna, pga at jeg ikke har blodproppfare.Tok kontakt med sykehuset så fort jeg ble gravid, inn til UL for å se hvor langt på vei jeg var. Etter dette har jeg vært hos fastlegen min, har forresten byttet fastlege. Den forrige fastlegen prøvde å skyve ansvaret for at det gikk så galt sist gang over på gynekologen, til tross for at det var fastlegen jeg gikk mest til, og han burde sett tegnene på svangerskapsforgiftning allerede fra uke 27. Gynekologen på sykehuset mente helt klart at jeg begynte å utvikle svangerskapsforgiftning allerede uke 27. Vært på ordinær ultralyd, og skal ha neste kontroll på sykehuset i uke 24. Etter dette begynner oppfølgingen for alvor på sykehuset.

 

Sånn har jeg det i dag:

Fint blodtrykk og i god form, er nå i uke 22, og er 100% sykemeldt. Jobbet 50 % fram til uke 20, sliter nå med bekkenløsning, men formen er som sagt kjempebra. Jeg tar ingen sjanser denne gangen, tror terskelen min generelt til å søke hjelp er for høy, og dette er noe jeg må jobbe med. Tror jeg lider litt at sykehussyndrom, dvs. at jeg helst ikke skal belaste andre med mine plager som kanskje ikke er noe likevel. Er i allefall ikke bra, når man selv jobber i helsevesnet og treffer syke folk hver dag. Er redd for å være til bryderi.

 

Dette ble veldig langt, men gud så godt å få det skrevet ned. Er litt terapi for sjelen, selv om jeg har bearbeidet hendelsen ferdig før jeg ble gravid på nytt. Personlig tror jeg det er viktig at man har klart å legge forrige svangerskap bak seg, før man begir seg utpå noe som fører til masse bekymringer og angst. Å våge å bli gravid igjen har ikke vært bare lett. Jeg har en nydelig sønn jeg også må tenke på, og det jeg er aller mest redd for er å få en prematur unge med en tøff start på livet og alt det innebærer. Og så klart at jeg skal bli så steindårlig igjen. Men med den oppfølgingen jeg får nå, føler jeg meg avslappet og i trygge hender. Og min terskel for å ringe føden er nok mye lavere denne gangen, dersom det skulle være noe.

 

 

[Litenvenn]

Så fint at du har det bra nå og blir godt passet på. Jeg er også av den typen som ikke vil bry andre, og må nok jobbe litt med det i neste sv.skap ja. Hadde også vanvittig høyt blodtrykk både før og en tid etter keisersnittet, husker ikke helt tallene, men også veldig lave trombocyttverdier. Fikk noen tabletter og når trombocyttene begynte å stige igjen, steg de plutselig altfor mye. Så da fikk jeg beskjed om å vere obs på blodpropp...herregud, nervøs som jeg var fra før...uff. Men ser flere her går på Albyl-E o.l. Bør jeg kreve det? og hva er leiden mutasjon som du ble testet for?

Nå når vi endelig har bestemt oss for å prøve igjen, fant ikke fastlegen spiraltrådene, og ventetiden på sykehuset er jo enorm...så har bestilt time i Ålesund på privatklinikk 27.juli...tvi tvi. Håper de får den ut der...

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde svangerskapsforgiftning i mitt forrige svangerskap (for ca 1,5 år siden), og unngikk heldigvis HELLP på grunn av god oppfølging. I etterkant har jeg hatt mange tanker om hvor galt ting kunne godt, samtidig som jeg er veldig takknemlig for den hjelp og oppfølging som jeg fikk. Så om du vil høre, vil jeg gjerne dele min historie som er litt annerledes enn deres. Jeg utviklet svangerskapsdiabetes i uke 16, og hadde derfor en tett oppfølging, med ukentlige avtaler fra da av (hos enten fastlege, jordmor, diabetessykepleier, lokalsykehus eller sentralsykehus). Jeg hadde mange å forholde meg til, og alle snakket seg i mellom og jeg følte meg godt ivaretatt hele veien. I uke 20 begynte blodtrykket å stige, jeg fikk ødemer og protein i urinen, dvs lett svangerskapsforgiftning. Blodtrykket lå da på ca 135-145/90-95. Stigningen kom plutselig, og den ble liggende stabil her. Jeg skaffet meg på eget initiativ egen blodtrykksmåler og målte blodtrykket daglig hjemme (jobber også i helsevesenet). Jeg fortsatte med ukentlige kontroller fram til den siste måneden før termin. Da hadde jeg kontroller to ganger i uken, og en av disse lå jeg en time eller tre på føden med en sånn maskin som målte blodtrykket med en viss frekvens. Ca en uke før termin steg blodtrykket til ca 150/100. Dette var på en onsdag. Jeg var da på en lengre måling på føden på lokalsykehuset både onsdag og torsdag. Etter målingen på torsdag fikk jeg selv valget om å bli sendt til sentralsykehuset umiddelbart for igangsettelse, eller vente til mandag og dra hjem og pakke, reise sammen med mannen ++. Jeg valgte det siste, og fikk streng beskjed om å ta kontakt umiddelbart dersom jeg merket smerter i magen, endringer i formen eller at jeg målte et høyere blodtrykk hjemme. Dette skjedde ikke, og jeg møtte som avtalt opp på føden på sentralsykehuset mandag kl 10. Da hadde jeg sist målt blodtrykket hjemme kl 08, og det var som det hadde vært hele den siste uken. På sykehuset hadde jeg et blodtrykk på 180/128, og jeg fikk tabletter for å få ned blodtrykket samt at jeg ble satt i gang med en gang. Jeg ble også koblet på en sånn maskin som målte blodtrykket annethvert minutt. Blodprøvene var fine, og blodtrykket gikk ned litt av tablettene jeg fikk, og jeg fikk derfor føde vaginalt.

 

I ettertid angrer jeg på at jeg valgte å vente med å dra på sykehuset, for det skremmer meg at blodtrykket kunne bli så mye forverret på bare to timer, samtidig som jeg vet at det ikke var tilfeldig at det ble fanget opp. Jeg er nå gravid igjen, og jeg er både nervøs i forhold til hva som kan og sannsynligvis vil hende, og jeg er trygg på at jeg er i gode hender og at jeg får god oppfølging. Jeg har svangerskapsdiabetes også denne gangen og er også nå klassifisert som et høyrisikosvangerskap, og da får man en helt annen type oppfølging enn ved vanlige svangerskap. Dersom du tidligere har hatt HELLP vil et evt nytt svangerskap klassifiseres som risikosvangerskap da du er i risikosonen for å utvikle det på nytt, og det vil føre til en helt annen oppfølging. Det tilsier i alle fall min erfaring.

[Anonym bruker]

Leiden mutasjon er sånn jeg har forstått det et gen som gjør man mer utsatt for blodpropp. Kan veldig lite om det...

[Litenvenn]

Fint at så mange vil dele historien sin her Gjør det tryggere å gå igang med et nytt svangerskap da føler jeg...(må bare få ut den hersens spiralen først )