Førstegangs - hva tenker dere om fødselen?

[Miss Snow]

Jeg er førstegangs med termin i november, men jeg tenker allerede en del på fødselen.

 

Jeg har lest litt i bøkene om fødsel jeg fikk fra jordmor og lege, men jeg blir direkte uvel etter noen minutter. Spesielt når det kommer store bilder. Men samtidig kan jeg se på Jordmødrene (som gikk på NRK) og Fødeavdelingen på TVNorge uten at det plager meg nevneverdig (men det hender jeg må bytte kanal litt innimellom da).

 

Her om dagen tenkte jeg på fødselen og tok meg selv i å glede meg litt, men jeg ble så forfjamsa av at jeg fikk den følelsen at jeg bare dytta den vekk igjen. Andre dager bekymrer jeg meg for at jeg ikke skal klare det, eller for at babyen skal sette seg fast eller andre skumle ting.

 

At det gjør vondt klarer jeg ikke helt å forholde meg til. Men det er sikkert fordi jeg ikke veit hva jeg går til. Jeg kan liksom ikke forestille meg hvordan det blir og hvor vondt det vil være (heldigvis kanskje..?). Da gruer jeg meg faktisk mer til å eventuelt få epidural, for sprøyte inn i ryggen er ikke noe som frister. Jeg har sett for meg å kanskje føde i vann, og ser for meg at det kanskje kan være litt lindrende.

 

Hvilke tanker og følelser har dere andre førstegangs?

[Ella <3skatten min<3]

 

Jeg er også førstegangs, og gleder meg, på en merkelig måte.

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke vet hva jeg har i vente, og at jeg sikkert ikke kan forestille meg smertene som kommer - men har hatt en SA, og legen sa at smertene der var en ørliten forsmak på en eventuell fødsel (om det stemmer i virkeligheten gjenstår jo bare å se).

 

Men fødselen betyr for meg at vi skal få hilse på mirakel babyen vår, og det er verdt all verdens smerter og slit i mine øyne. Klart jeg gruer meg også, liker ikke tanken på å "miste" kontrollen over egen kropp, og hater tanken på at det skal være "fremmede" i rommet - jordmor osv... men det får jeg ta som det kommer.

 

Har ikke bestemt meg for smertelindring, vil heller ta det litt som det kommer. Kan jeg klare meg uten så er det fint, blir jeg nødt til å ta imot smertelindring så gjør jeg det jordmor anbefaler.

[mandalay]

Tenker at jeg ikke skal tenke så mye på det:-) Dvs at jeg selvsagt skal lese om fødsel, smertelindrende etc, og forberede meg i så måte. Men utenom det har jeg faktisk tenkt at jeg ikke skal tenke så mye på det. Det blir garantert den verste og beste opplevelsen man vil gå gjennom i livet, men jeg tror aldri man kan bli mentalt forbedredt. Og nå er det uansett for sent å angre, hehe. Dette er bare noe vi må gjennom, uansett hvor vondt det blir...

[høstjenta ~ lille vesla mi]

Jeg ser på fødselen som en opplevelse, og gleder meg igrunn ganske mye. Føler selv jeg har høy smerteterskel, og vil gjerne prøve uten smertelindring om alt er som det skal:)

Jeg merker at dette er noe jeg virkelig vil gjennomføre og hadde blitt skikkelig skuffet om jeg hadde fåt beskjed om at jeg aldri kan få den opplevelsen (at jeg feks MÅTTE ta keisersnitt). Tror ikke man burde bekymre seg så mye om alt som kan gå galt, og heller høre på de mammaene som har hatt en god fødselshistorie - enn å bli vettskremt av alle de grusomme skremselsfødslene! Alle fødsler er vel ulike, så blir jo dumt å sammenligne seg med noen? Samme som gravideteten igrunn..

[Med_håp_i_magen]

Helt ærlig: Jeg tenker minst mulig på det! Tenker masse på det før og det etter, men ikke selve fødselen. Burde sikkert lese mer, men skyver det foran meg i noen måneder til...

[Miss Snow]

Tror du har et bra poeng, høsT#baBy2010. Dette med å ikke sammenligne seg med alle andre. Jeg har sagt klart ifra til de som har begynt å legge ut om fødslene sine om at jeg ikke ønsker å høre. Jeg vil ikke ha hodet fullt av alle andres erfaringer og opplevelser, men heller forholde meg til det lege og jordmor sier.

 

De få fødselshistoriene jeg har lest foreløpig har vært utelukkende positive, og det har vært veldig ålreit å ha lest. De negative holder jeg meg unna. Det jeg er redd for at skal skje under fødselen er noe bekjente har opplevd, men det var et utslag av mange, mange tilfeldigheter på et sykehus som jeg opplever at ikke håndterer uvanlige fødselsforløp helt heldig bestandig. Sykehuset jeg skal på har jeg et meget godt forhold til, og stoler fullstendig på dem.

 

Jeg vil veldig gjerne føde på vanlig vis. Jeg vil så veldig vise meg selv at jeg klarer det! Så jeg vil også oppleve det som en slags skuffelse om jeg er nødt til å ta keisersnitt (sånn foruten om det skulle bli akutt). Men jeg kjenner på meg at det her SKAL jeg klare, og tror den følelsen er viktig å holde fast ved

[Gutt 08 Jente11]

Hei, jeg er ikke førstegangs, men tenkte jeg skulle svare litt likevel. De aller fleste (ihvertfall ifølge jordmor) tenker altfor mye på selve fødselen, og for lite på tiden rett etter.

 

Tror det er bare sunt å ikke stresse med fødselen så altfor mye. Den er tross alt veldig kortvarig i forhold til tiden etterpå når barnet er ute:)

 

Du får jo også info og brosjyrer om fødselen når det nærmer seg, så de kan jo være greie å kikke gjennom.

 

Jeg som nå er andre gangs gruer meg faktisk ikke til fødselen i det hele tatt, men mer til amminga etterpå, for jeg var veldig sår sist. Og gruer meg litt til humørsvingningene etterpå...

[Miss Snow]

Jeg tror egentlig at det er sunt å ikke tenke for mye på det, jeg! Det er jo ikke noe vi kan forberede oss 100 % på uansett. Jeg oppsøker ikke noe særlig med informasjon om fødsel, og tenker at det tar jeg litt som det kommer med jordmor og lege

[Embalasjen *påovertid*]

Jeg har tenkt endel på fødselen og sett en del fødselsvideoer. har aldri vært sensitiv ovenfor "blod & gørr" for å si det sånn.. jeg er ikke redd i det hele tatt. jeg vet det kommet til å gjøre fandens så vondt men det er ingenting jeg kan gjøre med det. man slipper ikke unna for å si det sånn, ut kommer'n uansett om jeg vil eller ikke. tror man bare må ha fokuset på slutt resultatet istedefor selve smertene ved fødselen =)

[*Nøtta*]

Jeg gleder meg jeg!

 

vet at det kommer til å gjøre vondt,vondt,vondt,men klarer ikke å forestille meg noe jeg ikke vet. Ergo heller ikke grue meg til det.

 

Jeg tror at kroppen "tar over" på en måte,og akkurat det er jeg veldig fokusert på - at jeg skal prøve å være flink til ikke å stresse,men høre på hva kroppen forteller meg.

 

Noen har det helt forjæ..lig under fødselen,andre har det helt "greit"- hvem vet hvilken kategori en havner i før man er der?

[¤suzy¤07¤09¤okt10]

Hei Miss Snow!

 

Jeg er ikke førstegangsfødende, men jeg har da òg vært det!

Og jeg husker jeg kun gledet meg til det! Fæle fødsler prellet bare av meg! Det var deres opplevelser og erfaringer og ikke mine!

Så da min tur kom, visste jeg jo absolutt ikke hva jeg gikk til, men det må man jo ta der og da! Noen har enkle og andre vanskelige fødsler, men siden man er førstegangs har man den goden at man kan tenke og tro at man får den lette, så får heller tiden vise!

Men jeg hadde en fantastisk opplevelse, litt vondt må man jo regne med, en skal jo ha ut en baby:)

Så da min neste fødsel kom, kun gledet jeg meg!! Og jeg fikk en gøy fødsel:) Nå venter jeg min tredje og gleder meg masse til fødselen, (og kanskje heller gruer meg til det som kommer etter, da det blir 3 barn på litt mer en 3 1/2 år)

 

Ps: jeg hadde ingenting med hverken den første eller den andre, og kommer ikke til å ha noen ting med denne, vil høre om jeg kan prøve lystgass etter ungen er kommet ut denne gangen, bare for å ha prøvd det!

 

Masse lykke til med din fødsel og dine erfaringer!! Og god sommer!

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Jeg tenkte i grunnen ikke så mye på fødselen før jeg skulle føde for første gang, og det tror jeg kan være like greit egentlig. Innstilte meg liksom på at det kom til å gjøre fryktelig vondt, men noe mer enn det gadd jeg ikke dvele ved. Ville ta det litt som det kom, og det funka veldig greit for min del hvertfall=)

 

I og med at fødselen plutselig starta 2 uker før termin, fikk jeg heller ikke lest så mye om fødselens ulike faser, smertelindring osv- siden planen var å begynne å lese om slikt de siste par ukene i forkant:p Men jeg leste jevnlig fødselshistorier her inne på BIM, så hadde jo et visst inntrykk av hva det gikk ut på.

 

Likevel er det helt umulig å forestille seg hvor vondt det faktisk gjør å føde (eller hvor lang tid det faktisk kan ta), før man plutselig står midt oppi det selv- og hvordan man vil tenke om smertelindring osv underveis i fødselen kan godt være annerledes enn man tenker om smertelindring på et teoretisk plan FØR man føder. Jeg hadde som sagt ikke fundert så mye på dette i forkant, men etterhvert som fødselen gikk sin gang følte jeg at dette kunne jeg klare uten smertelindring- jeg ville ikke miste kontrollen og følte det "tryggest" slik. Men kan godt hende at jeg vil føle det annerledes denne gangen; det kan jeg ikke vite før det setter igang- selvom jeg både tror og håper at jeg kan klare meg uten noe denne gangen også!

 

Forøvrig helt enig med hun ene over her som sier at det kanskje burde vært et litt større fokuks på tiden rett etter fødselen enn på selve fødselen; siden fødselen går mer eller mindre av seg selv, mens tiden etterpå, med mulig ammetrøbbel, nattevåk og mye følelser/ hormoner i spill ikke går like automatisk nødvendigvis. For mange såklart, men ikke alle.