Jeg klarer ikke bestemme meg...

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt på å få fra mannen min ganske lenge nå... Vi har et barn på to år sammen, og nå er jeg også gravid med nummer to. Vi har hatt mye vanskeligheter med å bli gravid, og det har selvfølgelig tæret på forholdet. Jeg vet at man ikke kan være "nyforelska" hele livet, men nå er det sånn at jeg helst ikke vil kysse han, det føles som en oppofrelse å ha sex med han, jeg blir glad når han drar til kompisen eller mora for kvelden... Ja, kort sagt, jeg vil helst være minst mulig rundt ham. Han har ikke gjort noe galt, som å være utro eller noe sånt. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært deilig om han faktisk hadde gjort det, så hadde jeg hatt en god grunn til å dra. Nei, vi er bare så forskjellige. Jeg føler ikke at han støtter meg. Når jeg så mye som nevner ordene "jeg føler" så ler han av meg. Han ler av meg når jeg blir så irritert at jeg begynner å gråte. I det hele tatt har det blitt mye mer krangling i det siste. Jeg liker ikke den jeg er når jeg er sammen med ham. Det sniker seg inn tanker som: Kanskje jeg bare ER et dårlig menneske. Jeg har alltid hatt dårlig selvtillit, og prøver å ikke tillate meg å gå ned den veien....

 

Han irriterer meg på så mange måter, og det føler jeg er et dårlig tegn. Han har stor moro av å komme meg idiotiske navneforslag, nå som det er "hans tur" til å velge navn til barnet. Han elsker å klype meg (hvilket gjør at jeg slår tilbake, og det burde jeg selvfølgelig ikke gjøre). Han mener jeg bruker pengene mine ufornuftig, men selv kjøper han de rareste ting...

 

Og selvfølgelig må jeg innrømme at jeg tenker praktisk. Jeg har mye gjeld nå. Burde jeg holde ut til bilen er nedbetalt om tre år? Har jeg egentlig råd til å flytte ut? Blir det ikke altfor slitsomt å være alene med en toåring når jeg etterhvert blir høygravid? Og hva med etter fødselen?

 

Jeg måtte få ordene ned på papiret... Jeg ligger klar på huggestabben her og vil gjerne høre hva dere måtte mene om saken...

[Anonym bruker]

Enda en faktor er at han nylig har vært svært syk, hvilket ikke gjør det enklere å dra.

 

HI

[Anonym bruker]

Hei!

 

Hvordan var forholdet deres før dere forsøkte å få flere barn? Det er tøft å gå gjennom en tid hvor man prøver å få barn og ikke får det til. Mye forandrer seg og det blir vanskelig å føle normalt.

 

Jeg har selv hatt problemer med å bli gravid. Vi har forsøkt i 3 år, og endte opp med en slitsom ferd via prøverør med medisiner og alt. Det har vært kjempetøft og endret mitt humør, min oppførsel og min evne til nærkontakt og sex. Jeg orket sjelden og ble tappet for energi. Med 3 stebarn i huset ble det ikke enklere akkurat.

 

Når jeg omsider ble gravid og gleden kom var jeg helt tom. Klarte ikke gjøre den minste ting i huset og medmor konsentrerte seg om sine barn. Hun virket ikke glad og jeg krøp inn i et skall.

 

Det endte med et brudd, og en beskjed om at hun ikke hadde ønsket seg flere barn. Hun hadde nok med sine egne. Jeg havnet i en transe tror jeg, men måtte kjenne på følelsene. Streben etter å bli gravid hadde ødelagt alt, og når energien begynte å komme tilbake var det for sent for henne. Det skal sies at hun er en smule utålmodig.

 

Tenk godt over følelsene før du gjør noe, og snakk åpent med partneren din. Det er mitt råd. Hva med å søke hjelp hos en rådgiver sammen? Kanskje du etter hvert finner ut om det er slitet som gjør deg tom for følelser eller om det faktisk er slik at du ikke er glad i han mer.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for et gjennomtenkt og fornuftig svar. Jeg er fremdeles i tankeboksen. Og jeg fikk virkelig vondt av deg som også er i en vanskelig situasjon.

 

Klem fra meg,

HI

[Wondeful wonderwoman]

Jeg har også vært i tenkeboksen (og bestemt meg). Av andre grunner enn deg kanskje, men jeg kjenner meg igjen i noe. Som at man ikke har det minste lyst til å kysse kjæresten sin, at man blir glad hver gang han ikke er hjemme. At du håper han skal gjøre noe som gjør at du kan dra uten at alle ser på deg som den store stygge ulven.

 

Det er jo ikke sånn man skal ha det. Men når skal man dra liksom..? Jeg har gitt meg selv et år. Er ikke gravid, men tenker også på praktiske ting. Penger, evt. salg av hus er selvsagt en av de.

 

Skjønner meg ikke helt på denne fyren da, hvorfor i allverden klyper han deg? Som når han er irritert på deg, eller fordi han synes det er "morsomt" at du blir irritert?

 

Håper du finner ut av tingene. Vet at du ikke har det greit.

Klem

[Anonym bruker]

At noen forstår hvordan man har det, er gull verdt. Takk for at du tok deg tid til å svare.

 

Jeg er fremdeles i tenkeboksen. Ting har ikke endret seg til det bedre. Ferien var ikke morsom, med flere store dager hvor jeg til slutt sa at kanskje jeg skal dra hjem. Da var plutselig alt i orden igjen. Jeg glemmer ikke disse tingene, selvfølgelig. Nå er jeg 10 uker på vei med vårt andre barn, som er meget ønsket, av oss begge. Jeg tror bare ikke vi kommer til å være sammen så veldig mye lengre. Men igjen tenker jeg praktisk. Det blir vanskelig å gå gravid alene, jeg trenger hjelp i hverdagen, med eldstemann etc. Jeg holder ut litt til, antagelig. Men muligens er det dumt av meg, siden jeg vet at hjertet mitt ikke er i dette forholdet lenger.

 

HI