Skjønner ikke hvorfor jeg gjør den samme "feilen" igjen!! (litt langt)

[Tusenbein08<3skrukketroll2010]

Fikk barn med sambo for snart 3 år siden. Pga at han aldri hjalp til og var bare opptatt med sine interesser så flyttet jeg fra han i en periode. Vi fant tilbake etter en stund og han viste også at han ville forandre seg.

Etter et par mnd falt han inn i di gamle rutinene igjen og vi tok oss en prat om dette. Og han prøvde å være litt mer delaktig i ting, men som da alltid varer i en 2 ukers periode.

Vi ønsket oss et barn til og startet prøvingen, og spiren satt på 2 forsøk. Er nå 14+5 og har jobbet 100% helt til nå. Er blitt 100% sykemeldt. Er helt utbrent, begynner å få store bekkenplager og er mye deprimert + at jeg har hatt en del blødninger og har fått beskjed om være i ro(noe jeg ikke har hatt muligheten til)

Nå står jeg her da alene om alt. Alt med huset, rengjøring, klesvask, rydding (Etter sambo som slipper alt fra seg der han står) , matlaging, smøring av matpakke, oppvask, oppussing og alt som omhandler lille gutt som har kommet i trassalderen.

Har en svigermor som er sleip og ringer sent om kvelden og tigger om hjelp til hundepass dagen etterpå pga ditt og datt. Og jeg er en person som aldri sier nei. Har aldri hatt samvittighet til å si nei til noen. Bortsett fra nå, som jeg har bedt sigers om og komme å hente hunden jeg passer for henne i dag da den graver opp hele min nysådde plen av ren kjedsomhet. Og da ble hun pissesur. Føler at alle forventer at jeg skal stille opp, for jeg går jo bare hjemme og gjør ingenting alikevel.

 

Og sambo som da er så sliten da han kommer fra jobb at han ligger på sofaen hele kvelden og ser på at jeg homper rundt her.

 

Nå har jeg gått på veggen og føler meg helt oppbrukt. Men føler jeg ikke har rett til å si ifra at jeg syns det er urettferdig og at jeg vil ha litt hjelp. Jeg er lei av å måtte spørre om han gidder å henge opp klesvasken eller støvsuge.

Han finner på all slags unskyldninger for å reise ut hver dag. Han må f.eks en kjapp tur på butikken og blir borte i 1-2 timer (Vi bor i sentrum) og kommer med alle mulige slags historier om hvorfor den butikkturen tok så lang tid.

Jeg blir litt paranoid av sånt og tror all verdens fæle ting om samboeren.

 

Veit ikke hva mer jeg skal si eller gjøre. Han har til og med vært med til psykologen min og hørt litt om hvordan jeg har det og hva som foregår inne i hodet mitt og alt som har med dette å gjøre.

Han er også mye hos mammaen sin og hjelper henne med all verdens av ting som å skru inn en skrue i veggen. (Dette er en hardbarket dame på 45 år som har pusset opp hus alene når unge hennes var små) Hun forventer at sambo skal komme med engang og hun spør bare han om hjelp og ikke di 2 andre søsknene hans. Han sier han har sagt ifra at han ikke er istand til å hjelpe henne med oppussingen av hennes nylig kjøpte hus, pga at vi holder på med oppussing her hos oss. Men dette tror ikke jeg stemmer. For han er der og river, bygger og ordner ting hele tiden. Og hun ringer flere ganger om dagen pga et eller annet.

 

Og nå sitter jeg igjen med en stor klump i magen som spør hvorfor jeg var så dum å ga meg utpå det her IGJEN!!!!

Veit ikke hva jeg skal gjøre.

[Tusenbein08<3skrukketroll2010]

Ble et skikkelig langt syte innlegg det her. Er egentlig bare teit, men må få utløp for litt følelser:P

[carina86]

hei hei, jeg kan ikke si jer er helt i samme situasjon, men noe likt er det.

 

du får prate med mannen din ordentlig, forklare han hvordan ting er.

hvis ting ikke endrer seg får du si at siden du gjør alt alene nå kan du jo liksågodt være alene om dette,(mer jobb å måtte plukke opp etter han itillegg....)

 

håper det ikke kommer til det, men at dere ordner opp i det.

(la svigermor fikse bikja si sjæl... du skal da få slippe å tenke på det i tilleg til alt vi gravide må styre med)

 

lykke til!!! håper det ordner seg.

[3skjønne_vidundere<3]

:-( huff! jeg skjønne deg veldig godt! jeg har vært i samme situasjon selv. der endte detmed at vi gikk hvert til vårt da minsten var 1 år. Det kunne ikke vært bedre. bra de fortsatt var så små, for da går det ikke utover de. og i tilegg har de faktisk samme far. jeg måtte lære meg å se det positive i det. gjør det som er best og ikke nøl! vis han gjerne denne tråden!!

[2 boys & now pink]

Hjelpes meg. Jeg blir jo sliten og oppgitt selv bare fra å lese dette.

Jeg forstår godt at du sitter med slike tanker som du sitter med, og det er vonde tanker, det vet jeg.

 

Jeg vet ikke hva jeg kan si for at du skal føle deg bedre, men jeg er redd dine følelser ikke blir bedre, og heller ikke situasjonen din om ikke du gjør noe drastiskt. Det høres jo ut som om du har gjort alt i din makt til å få ham til å åpne øynene på at du kan trenge litt hjelp (noe som burde være inneforstått mtp graviditet og plager) så da tror jeg at jeg hadde pakket snippsekken min. Du gjør jo alt hjemme nå, så da klarer du deg alene og vil jeg tro...

 

Nei, uansett hva du velger, jeg ønsker deg lykke til med valg, graviditet og tusenbenet;)

[Tusenbein08<3skrukketroll2010]

Har snakket om det her så mange ganger og gir opp. Syns dagene bare blir vanskeligere og vanskeligere.

 

Det var akkurat sånn her ved den første graviditeten også. Eks. Leide under den tiden og da jeg var 7 mnd på vei, flyttet vi til en leilighet litt mer sentralt. Jeg pakket alt alene og begynte å flytte alle tingene, han hjap til med de store møblene. Han flyttet inn di tunge møblene, fikk sofaen og tven på plass og der satt han. Mens jeg, med bekkenløsning og høyt blodtrykk flyttet alle esker og ting og tang alene (flyttet opp i 2 etg). Jeg hang opp alt alene og fikk alt på plass. Alt er helt likt nå som det var da.

 

Vi er midt i oppussing og jeg gjør alt alene. Maler kjøkkeninnredningen, tapetserer, river og legger nye gulv i alle rom og maler alle tak. (Er glad jeg er litt hendig av meg)

Det eneste han gjør er å sitte å vente på at han får lån slik at han kan leie en snekker til å gjøre resten av listing og å sette opp panelplater. Noe han neppe gjør fordi han har dratt på seg for mye gjeld (jeg aner bare om huslån og billån) Han roter med penger og har aldri nok til å betale regningene. Med en inntekt 29000 og 10000 fra meg som skal gå til felles regninger, så har han aldri nok til å betale alle regningene. Jeg måtte betale tven forrige mnd på 1000 kr, fordi han ikke hadde betalt og den ble stengt av. Han hadde ikke betalt fellesutgiftene, ikke internett og telefonregningen sin. Så han gikk uten telefon i 2 uker. Han har heller aldri råd til og handle mat eller klær til gullet. Jeg står for alle de innkjøpene. Og han oppfører seg som om jeg med min inntekt på 15000 aldri går tom for penger. Jeg er litt mere forsiktig, men han tror nok det at mine penger di løper på en livslinje!

 

Vi skal selge for å kjøpe noe billigere fordi han roter med penger. Og det skremmer meg. Vi hadde en lang prat om det her for et par uker siden, for jeg knakk helt sammen og er livredd. Og han sa seg enig i at det var en løsning som ville vært det beste. Med tanke på at vi tjener en del på slag av huset.

Jeg får ikke lån pga at jeg løper på engasjement, men det syns jeg er helt greit for da kan jeg bare "bruke" det i mot han når han spør om jeg ikke kan prøve å få lån.

 

Han er en helt fantastisk person utenom alt dette. Han er verdens snilleste, bare veldig lite hjelpsom og fornuftig.

 

Er en vanskelig situasjon det her.

[AnKv]

Oioioioioi.....jeg veit ikke hva jeg skal si en gang jeg...føler veldig med deg!Hva skal til for at han må skjønne at han ikke bare kan "sitte der" da???Den tanken har du sikkert gått igjennom for deg selv 1000 ganger da...men jeg mener,det virker så drastisk å skulle gå ifra han liksom.Da tenker jeg på det at dere har et barn sammen fra før og et til på vei...Det må vel være noe å gjøre...offameg,nei dette var ingen god situasjon nei.Det virker jo som du har snakket med han om det så mange ganger også (uten at det går inn)!

 

Jeg aner ikke hvilke råd å komme med jeg,men ønsker deg masse lykke,lykke til.Håper virkelig det kan ordne seg for deg/dere...

[corerith]

Dette kan du jo ikke finne deg i!! Du skriver at du har bekkenlosning, og i tillegg begynner aa bli utbrent allerede naa. Hvordan forventer mannen din da at du skal klare aa ta deg av to barn etter fodselen??

 

I mine oyne er du nodt til aa jobbe litt med deg selv, slik at du klarer aa si nei. Og du er nodt til aa slutte med aa ta deg av alt i huset! Hva sa du for eksempel til mannen din da han satte seg ned i sofaen etter at dere hadde flyttet til ny leilighet? Hadde min mann gjort dette, hadde jeg dratt han opp av sofaen og gitt klar beskjed om at han ikke fikk sette seg ned foer alle tingene var i hus!

 

Blir saa sint av saanne mannfolk, uansett hvor snille de er ellers. Men noen ganger maa vi ogsaa se paa oss selv, og ikke gjore det enkelt for dem aa bare sette seg ned. Staa paa du, slik kan du jo ikke ha det!

[spirenrfire]

Jeg klarer ikke sitte stille å lese alt dette uten å komme med en kommentar til deg.

Jeg har selv vært sammen med en som utnyttet meg på samme måte,han gjorde ingenting,var ute med kompiser,var utro til gangs og lurte fra meg masse penger.Det er vanskelig å komme seg bort,men det er den beste avgjørelsen man har gjort hele sitt liv ommentrent når det er over.

 

Det som bekymrer meg mest av det jeg leser er økonomien deres.Han tjener dobbelt så mye som deg i tillegg til at du gir han 10 tusen til regninger.Det er jo helt vannvittig at han får til å rote bort 40 tusen hver måned. Hvordan får du råd til mat og klær og alt som hører med for bare 5000?

Han utnytter deg på alle de områdene han kan og det virker nesten som din svigermor er "hjernen" bak det hele.

 

Jeg vet det er vanskelig,dere har tross alt ett barn sammen og et til på vei og du er veldig gla i han. Men du må gjøre det som er best for deg og barna og det er å flytte for deg selv igjen.

Ikke ta han tilbake etter et par måneder heller.

 

Jeg kan love deg at du vil få masse støtte fra de som virkelig bryr seg om deg(og her inne) og du finner garantert lykken med en myye bedre mann senere.

 

Jeg ber deg nesten på mine knær om å dra fra denne mannen,han kommer til å ødelegge livet ditt er jeg redd.

 

Lykke til,må få høre hvordan det går med deg etterhvert:)

 

[dorthea89]

huff=/ hærregud så fælt det må være å være i din sitvasjon akkurat nå! jeg trodde jeg var i knipe egentlig fordi sambo har jugd tiligere om regninger som ikke ble betalt og en gjeld som bare ble større å større pga renter,. MEN han hjelper til med allt, jeg ber om og allefall nå når jeg er gravid med bekkenløsning. har tenkt mange ganger å gå fra han pga jeg ikke klarer å stole på han i gjenn da rare ting skjer hele tiden, når d gjelder sånne økonomiske ting.. men klarer ikke pga at han er så fantastisk ellers.. omsorgsfull er han og..

 

MEN i din sitvasjon høres d ut som han bare tenker på seg selv og ikke er klar for å få et til barn=/ høres ut som dere i lag skulle fått litt hjelp!? det er jo utrolig trist og tungt for deg om du må gå i fra mannen din nå?! men om dere ikke karer å få d til å fungere sammen så er det ikke værdt og bruke livet på en sånn mann! Masse lykke til til deg, årner seg nok til slutt får vi håpe:) trøste klem