Hadde termin i dag.

[Liten2012]

Så rart livet er. Ting som skjer med en helt uten at man har noe å si. Å miste et barn i magen sin. Den lille babyen dør uten at man vet det. Og så må man føde den lille kroppen. Og overleve etterpå. Stå opp av sykesenga og leve. Bare blø ferdig først.

 

Hvis jeg ikke alt hadde opplevd dette ville jeg trolig tenkt at dette klarer jeg ikke. Og det tenkte jeg nok i noen brøkdeler av et sekund på ultralyden, da de sa at han dessverre ikke levde lenger.

 

NEINEINEINEINEINEINEI!!!!! var det eneste ordet hjernen min klarte å produsere. Fulgt av at, herregud, det som kommer nå!! Jeg må jo føde denne lille kroppen! Å herregud og skaper! Og for en utrolig tarvelig og dårlig mamma jeg er som ikke engang merker at min lille baby ligger og kanskje har det grusomt inni magen min, og til slutt ikke makter mer, og dør. Bort fra oss. Bort fra framtiden. Bort fra sin storebror. Bort fra terminen sin og en større og rundere babykropp. Bort fra gode stunder i armene til mamma. Og pappa. Bort fra et høyst elsket liv i vår familie.

 

Men så klarer man det. Fordi man ikke har noe valg. Å overleve. Først ut dagen. Så gjennom natta og ut den dagen. Så noen dager til, slik at man snart har klart å puste og dusje og spise og gråte seg gjennom ei hel uke.

 

Har lest en del innlegg her og kjenner meg så godt igjen. Å "skru seg av". Plutselig gjør hodet det, uten å vite at man har lært det på grunn av et usigelig vondt sjokk som tok luften ut av en, samtidig som en lammende følelse av umulighet og redsel kom og la seg over ansiktet.

 

Det er så sykt å oppleve noe slikt. Dette må være det jeg aldri, aldri ville ønsket at min verste fiende skulle ha opplevet. I oversatt betydning. Å miste et ufødt barn. Å miste et barn, uansett.

 

Men så går livet videre og man skjønner og føler at man likevel har noe å glede seg over. Det finnes ikke noe alternativ til det livet har å gi. Man må bare ta det og takle det som best. Det blir en del av en selv og ens liv, og slik går man videre. Og puster og tenker og føler og lever.

 

Heldigvis har man lært seg å skru av innimellom. Det må til og det er helt greit. Takk og lov. Det evnet jeg ikke før.

 

Mens livet ebber seg tilbake kjenner jeg at håpet fortsatt er der. Om en ny graviditet og en "ny" baby. Ingen erstatning. Ingen kan erstatte vår lille, dyrebare skatt. Han er alltid en del av vår familie. Men siden han ikke kan være sammen med oss i vår hverdag, på en fysisk måte, uten å overhodet være mindre elsket for dèt, ønsker vi et barn til. Dette. Så da venter vi.

 

Vi valgte, som en god del andre her, Minnelunden. Å ha et sted å gå til.

 

Lykke til, til dere alle!

[Carina har to små gull]

Jeg sender deg en klem og håper det går bra med deg... Ta vare på hverandre og la dere sørge.

Det er nå over 1 år siden jeg mista lillegutt og kommer aldri til å glemme den dagen.

 

Klemmer fra meg

[Håpet ble virkelighet!]

Ja, livet byr på noen smeller iblandt det er helt sikkert! Og dette vi går gjennom med håp og drømmer som blir knust er så inmari tøft! I april da jeg lå på Ullevål etter min fjerde MA i et svangerskap som for første gang for meg hadde bikket over i andre trimester, hadde hørt hjertelyd i uke 14 og endelig trodd på at det kom til å gå bra... Men, den gang ei, jeg var helt knust, bare gråt og hadde mest lyst til å hoppe ut av vinduet på sykehusrommet før "fødselen". Tenkte at dette kommer jeg aldri over, 18 måneder med oppturer og store nedturer, fire graviditeter men fortsatt ingen barn.

 

Sorgen er jo fortsatt der, men det hele virker til tider litt uvirkelig for meg. Nå nyter jeg sommer og min tredje uke som nygift med min fine mann. Tar ikke forhåndsreger nå, men vet ikke om jeg ønsker ny positiv test akkurat nå, tiden får vise... Jeg valgte også minnelund men har ikke vært der etter den første gangen/nedsettelsen. Men, godt å vite at jeg har et sted og gå for å reflektere om behovet melder seg.

 

Ønsker deg lykke til videre og en fin sommer!