Min historie, til de som vil beholde, mens mannen sier nei.

[Anonym bruker]

Da jeg ble gravid for ett år siden, var jeg i sjokk. Jeg hadde blitt gravid på pillen, hva nå?

Jeg og samboeren hadde vært sammen i ett år, og hadde ikke tenkt tanken på barn engang..

Da jeg fortalte han det, ble han sint. Eneste utvei var abort.

Vi var ikke klare.

Han la skylden på meg, at jeg hadde slurvet med pillen, at det var med vilje, at han hadde blitt "lurt" osv. Jeg var trist, følte meg alene, sviktet, såret..

Men jeg ville beholde.. Selv om det ikke var planlagt, var det et liv. Mitt barn. Og jeg som "mor" følte jeg måtte beskytte..

På tross av dette vurderte jeg lenge å ta abort.. Jeg og samboeren hadde mange krangler, han sa det var like mye hans avgjørelse som min,og når vi ikke var enige var det eneste riktige å ta abort. For hvem ville vel ha et barn som var uønsket?

Men det var ønsket. Ikke planlagt, men like fullt velkommen fra min side.

 

Han sa han fikk vondt i hodet av å tenke på det, begynte å gråte, og sa jeg var egoistisk som kun tenkte på meg selv.. At hvis jeg beholdte hadde han ingen annen utvei enn å gå, for han kunne ikke være sammen med noen som ikke tenkte på hans ve og vel.

Men jeg klarte ikke å ta abort.

Så han fikk beskjeden om at jeg beholdte, uansett.

Det ble stille mellom oss.

Vi snakket ikke mer om det.

Barnet vokste, og jeg begynte å få en liten kul.

I uke 14 begynte han å stryke på magen min, og fortalte familien at han skulle bli pappa.

Han var stolt!

Han var med på ultralyden, og vi fikk vite at vi ventet en gutt!

Ultralydbildet av gutten ble profilbildet hans på facebook, med teksten "min stolthet, min arv, min sønn"

 

Den dag i dag er vi en lykkelig familie på tre, og han har sagt i ettertid at han er glad jeg var sterk. Han er så stolt av gutten sin, og er flink med bading, stell og lek.

 

Så vær sterk! Selv om mannen truer, gjør det DU synes er riktig, det er din kropp barnet har bosatt seg i.

Kanskje mannen din snur, slik som min, og kanskje ikke.

Du vet ihvertfall én ting; du kommer ikke til å angre.

[Anonym bruker]

Veldig fin historie å lese, tror at det var behov for en slik historie her inne, det er jo så mange som er/kommer i akkurat samme situasjonen! Dessverre har jeg inntrykk av at de fleste gir etter for presset og tar abort mot sin vilje og tror at det skal gå bra i ettertid. Håper at mange som kommer i den situasjonen blir inspirert til å ta valg om sitt eget liv selv, og ikke gjøre slike viktige beslutninger om sitt eget liv basert på hva noen andre ønsker.

 

Lykke til da og kos dere med lille gutten

[Anonym bruker]

Det var en flott historie =) kjempe glad for dine vegne at det løste seg sånn. som hun over meg skriver, det er utrolig mange som gir etter for press,å jeg syns jeg er såpass innsiktsfull...jeg vet., tar jeg abort, så blir ingenting det samme igjen, det blir det aldri uansett åssen jeg ser på det. min samboer sier akkuratt det samme som HI sin sambo. men der er det ingen løsning, vi har bare vært sammen ett år, og vi krangler nå så busta fyker i tlf....(jeg har rømt huset) han skal nå gi opp ansvaret for de 2 han har, til å bli helgepappa, sier han.....jeg sku nu bli så forbarska glad i den mannen og da. Jeg er 10 uker på vei nå, og har langs hele linja lent meg mot abort pga alt...er sliten. men hittill har jeg ikke fått meg selv til å gå til legen engang for å underskrive den herrsens begjæringa.

min sambo er så langt nede som jeg aldri har sett han, og jeg er kjempe redd for ham, tror ikke det har alt med meg og han å gjøre, men det var vell dette som fikk begeret hans til å renne over....uansett, jeg vet ikke hva det blir til med meg, men jeg ser jo litt lys i tunnelen.når jeg leser slike historier som dine...det gir meg et bittelille håp om at kanskje min sambo også snur, for jeg vet hvem han egentlig er...å dette er ikke ham, jeg lever håpet....TAKK.

 

kos dere masse i fremtiden, jeg ønsker dere alt godt =)

[Anonym bruker]

Det var det jeg håpet; at noen skulle lese det som var i samme situasjonen som det jeg var Det er så alt for mange som gir etter for presset og angrer senere.. Kan godt hende mannen din er redd slik som min var, og ser for seg det værste..

Du vet innerst inne selv hva som er best, så følg den indre stemmen. Er det beste abort, så tar du det, hvis ikke beholder du. Ikke la menn presse deg til abort ved å spille på det psykiske.. Du får det enda værre psykisk om du lar deg presse til noe så psykisk utfordrende en abort er. Den er nok tøff fra før, om man ikke skal gå å angre i tillegg..

HI

[Anonym bruker]

Min historie er veldig lik din, med unntak av når vi nådde 12 uker og skulle på tidlig ultralyd endte vi opp med abort fordi barnet var sykt. Hadde barnet vært friskt og jeg hadde tvunget samboeren min til å bli far mot sin vilje, ville vi nok ikke vært sammen i dag. Forholdet var i grunnen kjørt da vi mistet. Men dette første oss faktisk nærmere hverandre og det endte med at han ga klarsignal for å gjøre et nytt forsøk. Jeg er faktisk glad det gikk som det gikk. Det har en tendens til å ordne seg til det beste! :-)

[Anonym bruker]

23:25: Voldtok du han siden du tvang han til å bli far? Det finnes ikke en type prevensjon som er helt sikker, så hver gang noen har sex kan det ende i en graviditet. Mener ikke å være så kvass som jeg høres ut, men det at en mann føler "tvang" betyr ikke at han har blitt tvunget, han har hatt sex med vitende vilje om at det er en sjans for at du ble gravid. Da kunne du vært sint på han for at han tvang deg til å bli mor også.

[Gjest Antarctica]

Wow nå ble jeg rørt og glad!

Så hyggelig at dette modnet jos ham og at han klarte å se ut over sin egen horisont. Tenk for en mye voksnere mann han er blitt nå. Nyt familien din, og husk å berømme din elskede for at han ga dere en sjanse sammen...

[Anonym bruker]

Veldig hyggelig lesning, og jeg er veldig enig i at man ikke må la seg presse til abort.

Jeg var i samme situasjon, bortsett fra at vi ikke var i et forhold, vi var bare knullepartnere. Jeg håpet på noe mer da. Når jeg ble gravid fikk han helt panikk og både lokket og truet. Hvis jeg tok abort kunne det kanskje bli oss etc..

Det gikk så langt at abort var ordnet, men da dagen opprant kjente jeg at jeg ikke kunne gjennomføre. Da han fikk vite det, stakk han i sinne og sa han ikke visste om jeg ville se han noe mer.

Dette var en mann som på mange måter utnyttet meg, han visste at jeg var glad i han og ville det skulle bli oss, mens han kun benyttet meg til sex. Dette så familie og venner klart, og de rådet meg til å samarbeide godt med han når han kom tilbake (noe han selvfølgelig gjorde), men ikke satse på et forhold med han.

Dette var et godt råd som jeg burde hørt på, men jeg hadde drømmen om kjernefamilien pluss at jeg selvfølgelig var glad i han, og redd for å gå gjennom dette alene. Men alene fikk jeg gå gjennom det, selv om vi teknisk sett var sammen. Han var ikke med på ultralyd eller noe annet, han var aldri sammen med meg og barnet da det kom (bare avgårde på egne aktiviteter), han tilbragte knapt tid med barnet, kun når vi var på besøk hos hans familie. Alt i alt ser jeg at det var en stor tabbe å satse på kjernefamilien med han. Men ikke å få barnet!

Poenget mitt er vel at man absolutt ikke bør la seg presse til abort, men la deg heller ikke forlede til å tro at mannen vil bli en super familiefar. Jeg burde tatt noen skritt tilbake, vent meg til tanken om å gå gjennom dette alene, holdt barnefar på en armlengdes avstand og sett an om vi virkelig skulle bli en familie. Da ville jeg spart meg selv for mye skuffelser og rot.

[nellas&storesøster :)]

Hei

Er/var noenlunde i samme situasjon som din, jeg ble også gravid på pillen og barnefar ville absolutt ikke stille opp. Han var også driiiitsint, beskyldte meg for alt, jeg hadde lurt han osv. Men vi hadde da bare vært sammen i litt over 3 måneder. (Hadde faktisk snakket litt om barn også og at vi begge ønsket det en eller annen gang i framtiden.)

Tenkte også mye på abort pga dette, bestilte time til sykehuset men ringte og avbestilte når jeg fikk den, klarte det rett og slett ikke.

Jeg ville beholde!

 

Om jeg valgte å beholde kom han til å avslutte forholdet, han kunne ikke være sammen med noen som ikke tok hensyn til han. For min del var forholdet over uansett, kunne ikke være sammen med noen som ikke tok hensyn til meg heller. Prøvde hardt på å være ..hva er det man kaller det da? ..den beste, ikke kjefte og skrike tilbake, slik at han ikke kunne "ta" meg på det også, så det ble til at jeg sa han fikk velge selv, enten fikk han stille opp for barnet sitt og være en god far og ta ansvar ellers kunne han bare reise til en annen verdensdel for min del (han hadde sagt selv at han måtte flytte langt vekk for å ikke treffe på meg og barnet i gaten) Rart hvordan følelsene for han bare stoppet opp, hadde jo vært dritforelska i han..

Han valgte det siste.

Nå har jeg ikke sett han siden jeg var ca 3-4 måneder på vei, han sa da at han hadde fortalt til foreldrene at jeg hadde tatt abort, jeg sa at han fikk enten fortelle sannheten selv ellers kom jeg til å ringe de etter barnet var født. Syntes de kunne få velge selv om de vil ha kontakt med barnet eller ikke.

Jeg fikk ei lita jente Sendte han melding og han spurte om bilde tilbake, han ville være forberedt på hvordan hun så ut når han møtte henne, jeg hadde ett lite øyeblikk tro på at han hadde ombestemt seg, så jeg sendte bilde tilbake, men nei..

Jeg ringte og snakka med mora hans, sa at de hadde fått ett barnebarn og at de fikk kontakte meg om de ville ha kontakt med henne, ja det skulle de gjøre ja. Har ikke hørt noe fra noen av dem, nå er jenta 2,5 år.

Vi har også vært å tatt dna-test, for han beskyldte meg også for utroskap når vi var sammen. (Det var nesten det verste, for jeg har vært i ett forhold før han, der det var utroskap i bildet og slitt veldig med å stole på mannfolk etter det, så det tok en god stund før jeg kunne stole nok på han til at jeg kunne si vi var "sammen" Hadde snakka mye med han om det også)

 

Dette er jo sikkert ganske så sjeldent da, at faren blir helt borte fra livet til barnet, og jeg skriver ganske humoristisk om det nå, har hatt god tid til å tenke over saker og ting + at jeg har det helt supert for tida.

 

Det er jo deres tap, hun er virkelig helt herlig (har ikke sett noe til trassalder'n enda! )

 

Ble igjen gravid på pillen, minipillen denne gang da jeg fortsatt ammet, (dattra mi var 6 mnd) etter en fuktig bytur, (med en kompis, vi er fortsatt venner) men denne gang følte jeg at det var riktig med abort, har ikke hatt noen problemer med det i ettertid heller. Tenkte jo litt på at det kunne være eneste mulighet til søsken for dattra mi, men fant ut det var best vi hadde det godt bare vi to. Jeg tenker jo såklart på det innimellom, men veit at det var det beste akkurat da.

 

Nå har jeg funnet drømmemannen, vi har kjøpt hus og er nå 4 måneder på vei med nr.2 (eller 3 kanskje)

 

Så ville bare fortelle at det ordner seg som regel uansett, selv om jeg ikke hadde stor tro på det i det hele tatt selv, når alt stod på.

[Isola&Lille+julegave]

Hei!

Så flott at du forteller historien din!

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Er selv 20 uker på vei og ble gravid på angrepillen. (Er vist edel angrepillebarn der ute har jeg fått høre i ettertid...)

Pappaen mener også at jeg lurte han og at alt er min feil osv... Vi var ikke kjærester da jeg ble gravid.

Har ikke snakket med han siden jeg var ca 12 uker og han skjønte at jeg ikke kom til å ta abort.

Er veldig innstillt på å være alenemamma og gleder meg til lille frøkna kommer til verden, men har gjort det veldig klart for pappaen at om han velger å ta kontakt, om det er om 3 mnd eller 3 år, så er han uansett hjertlig velkommen.

Blir spennende å se hva som skjer....

[Anonym bruker]

Huuuuh, sitter me tårer i øynene.

Er så hormonell her jeg sitter. Hehe.

 

Fantastisk historie.!

 

Jeg og kjærsten var sammen fast bestemte på at skole måtte være i boks før vi begynte å tenke på et barn.

 

Heldigvis var vi og enige om å beholde når vi først fant ut at jeg var gravid.

Abort var ALDRI et alternativ når det faktisk kom til stykket.

Noe jeg er veldig glad for idag <3

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Nå ble jeg bare sååå rørt.. Jeg tok faktisk abort for noen år siden, fordi barnefar ikke ville.. vi hadde vært ilag i et år nylig flyttet sammen, han sa han ville gå hvis jeg ikke tok vekk.. Og jeg tok det vekk.. Jeg sa til en annen jente her inne at jeg skulle ønske jeg var like strek den gang som jeg er nå !

Men jeg og barnefar ordnet opp og han angret selv til slutt og beklaget seg.. Akk et år etterpå ble jeg gravid igjen, å jeg stålsatte meg, klar til å fortelle at jeg velger ikke han igjen.. Men jeg møtte en ny mann i døra en MANN.. Nå venter vi nr 2 og glade for det..

Men tenker ofte på den jeg nektet livet og angrer meg veldig, og føler jeg er glad i den og tenker den vokser opp i himmelen... Jeg pater til den lille og unnskylder meg sier jeg er glad i deg og mamma var dum..

Høres nesten litt sprø ut hehe, men det er min egen form for terapi <3

[Anonym bruker]

Jeg skønner hvor du vil med argumentene dine, men det var da engang slik han følte det da det stod på som verst. Jeg gjengir bare hva han sa jeg da. Kanskje det er greit for vordende mødre å vite hva en vordende far kan føle det?

 

Men for all del, om du er kvass i ordelaget ditt, så kan jeg love at jeg var tusen ganger mer kvassere enn deg. He he.

[Anonym bruker]

Ville bare si at takket være at du delte denne historien med oss, er jeg nå 18 uker på vei og venter en liten datter! <3

Min mann snudde også, han hadde valget; meg og barnet, eller ingen!

Han var så rørt da han var med på ultralyden, og gleder seg til å bli far, og jeg til å bli mor!

 

Er deg evig takknemlig <3

 

Anne

[Anonym bruker]

For en fin historie!

Jeg opplevde noe lignende for noen år siden, men det gikk andre veien.

Var ikke mer en 16 år og var sammen med en på 22.

Vi hadde vert sammen i 1,5 år da jeg ble gravid, og det var ikke planlagt da jeg gikk på videregående og ikke hadde noen utdanning.

Jeg var veldig usikker på hva jeg selv ville, men ble bare mer og mer glad i det lille i magen. Når jeg fortalte han om graviditeten sa han bare at jeg skulle ta abort. Ble lei meg, og spurte om vi ikke kunne diskutere det i det minste, men fikk da til svar at jeg bare var ute etter å ødelegge livet hans. Hvordan kunne jeg vere så egoistisk å bare tenke på meg selv og ikke tenke noe på hvor fælt det ville bli for han om jeg beholdt det.

Det ble noen tunge uker der jeg plutselig brast i gråt, og klarte ikke å slutte. Siden det ikke var noe støtte å få i det hele tatt, og ukene gikk og nærmet seg fristen for abort, gikk jeg til min mor og fortalte henne om graviditeten. Der fikk jeg slengt i trynet at jeg måtte vere den mest egoistiske personen hun hadde møtt i hele sitt liv som i det hele tatt vurderte å sette et liv til verden. Jeg hadde absolutt ingenting å tilby et barn. Følte meg helt alene og det endte med at jeg gikk til legen og skrev under papirene på abort. Siden jeg hadde drøyet det så lenge, i håp om at noen ville ombestemme seg og støtte meg, hadde jeg ikke mer enn 4 dager igjen å f det gjort på, og medisinsk abort var ikke noe alternativ lenger, så det ble narkose og utskraping. Når jeg våknet fra narkosen, eller "kom til meg selv", hadde jeg allerede komt meg ut av senga og sto og gråt på et toalett ute i gangen mens en sykepleier prøvte å få meg tilbake til sengen.

Etter dette ble jeg deprimert og begynnte med selvskading. Det ble etterhvert slutt mellom meg og kjæresten, da jeg ikke klarte å se på han uten å føle hat for hva han hadde "tvunget" meg til.

Nå har det gått 5 år og jeg har en ny kjæreste som jeg har vert sammen med i godt over 2 år, og vi venter nå en jente i juni.

Enda har jeg dype arr etter perioden med depresjon og selvskading etter aborten, og da jeg fant ut at jeg var gravid igjen var jeg fyllt av angst og var livredd for hva min nåverende kjæreste ville si. Men han ble overlykkelig og gikk ut og kom tilbake med en liten jakke og bukse der det sto "I love dad" på

Men til alle der ute som sliter med valget pga bf, hør på hva han har å si, men ta IKKE et valg du føler deg utilpass med. Det er din kropp, det er deg det vokser et liv i. Når det først er gjort er det ingen vei tilbake, og dersom det egentlig ikke var det du ville, vil du slite med det lenge.

Jeg tenker forsatt på hva som kunne vert, men jeg har også lagt det bak meg...

[Anonym bruker]

Jeg ble selv uplanlagt gravid når jeg var 16 år, kjæresten min var 15..

I utgangspunktet var jeg i mot abort, fordi vi hadde vært uforsiktige. min daværende kjæreste sa hele tiden at jeg måtte ta en abort, ellers kom han til å stikke av, jeg måtte ikke forvente at han ble å stille opp osv.. Fra familien min fikk jeg beskjed om at abort var "det eneste rette", og min daværende svigersøster kjørte meg til sykehuset der aborten skulle bli utført. Gynekologen var i veldig i tvil når d kom til valget mitt, hun så at dette ikke noe jeg ønsket selv. Det hele endte med en kirurgisk abort, der jeg gråt meg inn i narkosen og gråt når jeg våknet opp. Jeg visste med meg selv at dette var noe jeg kom til å angre på resten av livet mitt. Kjæresten ble det likevel slutt med bare en mnd. senere da han ikke gjorde noe for å støtte meg i tiden etter. Jeg klandret i hovedsak ham, men også familien som hadde presset meg til abort for at jeg hadde tøft og vanskelig.

 

En abort kan ikke omgjøres og jeg håper virkelig ikke at folk som er i den situasjonen som jeg var i lar seg presse til et valg de ikke ønsker. Det er DIN kropp og DITT valg.. Selv om du er ung og familien gir uttrykk for misnøye om du velger å beholde barnet, så tar de som oftest til fornuft å støtter deg når de har tenkt seg litt om:) Det er heller ikke verdens undergang å få barn selv om du er ung mor å alene, det har jeg sett mange eksempler på Dagens samfunn legger til rette for at unge foreldre skal klare seg bra, selv om de går på skole:)

 

er nå igjen gravid i uke 8, og denne gangen skal jeg beholde, selv om jeg fortsatt er rimelig ung (19 år). Både jeg og min samboer er enige i valget, selv om det var uplanlagt;) Dette skal vi klare sammen, og denne gangen driter jeg i hva andre mener om det! Det er mitt valg og jeg som skal leve med det

[Anonym bruker]

Ja, det gjelder å stå på sitt her i verden, spesielt når det er snakk om liv.. Er ingen abortmotstander, mener abort er til det beste i mange sammenhenger.. Men at man skal ta abort fordi det ikke var planlagt blir for dumt..

Måtte inn her å lese, husket jeg skrev et innlegg for lenge siden

Gullgutten er nå 1.5 år, og verdens mest rampete lille gutt!

Gir mamman og pappan sin slengkyss når vi leverer han i barnehagen <3

Angrer ikke et sekund, nr to er til og med planlagt!

HI

[Anonym bruker]

min historie er nesten lik din historie. jeg gikk også på pillen, men vi hadde vært sammen i nesten 3 år.

 

han ville jeg skulle ta abort, men jeg nekta.

men noen uker etter at han fikk roet ned tankene og tenkt litt over dette, så gleder han seg minst like mye som jeg, og har er veldig stolt nå som vi vet det blir gutt, og vi har allerede bestemt oss for navn.

 

så jenter. er du gravid og usikker, lytt til hjertet ditt og ingen andre.

hadde jeg tatt abort, så vet jeg ikke hvordan livet mitt ville blitt. så jeg er utrolig glad for at jeg valgte å beholde. vi venter enda på gutten vår som skal komme i slutten av mars

[Anonym bruker]

Ble så glad når jeg leste innlegget ditt, tusen takk!

Jeg er i cirka samme situasjon som deg, bortsett fra at vi brukte ingen prevensjon.. Kjempesmart!

Jeg og kjæresten har vært sammen i litt over 1 og 1/2 år, og vi har bodd sammen i nesten 1 og 1/2.

Jeg ble gravid og er nå 10 uker på vei. Har enda ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre. Han er veldig sikker på at han vil ha barn, men absolutt ikke enda. Jeg vil gjerne ha barn nå. Men pga at det nærmest føles umulig for ham å få barn og bli en god far nå, bestemte vi oss for å ta abort. Jeg dro til legen og fikk underskrevet begjæring, men det var først når dette var bestemt at alle følelsene rundt det kom for fullt. Jeg er klar over at vi er relativt unge (20 og 21) og at det virkelig ikke "passer" med barn nå. Men dette spiller på en måte ingen rolle. Jeg kjenner at jeg har en liten spire i meg, og jeg har allerede blitt så utrolig glad i den. Selv om det nå bare er en liten celleklump i magen min for øyeblikket, så vet jeg at dette kommer til å bli til et helt unikt lite menneske. Hvis jeg lar det få bli det...

Jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre, og på hva jeg egentlig vil. Er jeg egentlig klar for alt ansvaret og å kanskje ende opp som alenemor? Det er et så utrolig vanskelig valg. Og jeg har jo virkelig lyst til å bry meg om hans mening, og det gjør jeg! Men jeg er så redd for å angre voldsomt på å ta abort, og klandre ham for det. Det vil nok ikke ende spesielt godt for noen av oss. Jeg er så utslitt av å tenke på dette dilemmaet nå... Jeg vil bare komme til en avgjørelse, men begge valgene blir på en måte "feil"...

Jeg er ihvertfall veldig heldig som har en familie som støtter meg uansett hva jeg velger. Kjæresten har sagt at han ikke vet om han kan være sammen med meg om jeg velger å beholde, men han vil fortsatt være en del av barnets liv. Jeg håper jo virkelig på at han skal ombestemme seg når det først begynner å skje ting. Som ultralyd og voksende mage, men det er jo ikke sikkert. Kan bare ikke se for meg at noen kan sitte med en bitteliten helt perfekt baby i armene, som man vet at man har laget helt selv, og ikke være glad for det.

Vil gjerne ha noen flere innspill fra noen som er/har vært i samme situasjon! Dette er det vanskeligste valget jeg noen gang kommer til å ta, og jeg trenger så mye hjelp som jeg kan få!